A night at the opera - or ballet?

Opera, ballett, same same si. Maggie har jobbet lange dager i det siste, det tok p med en uke i Panama og s to dager i Honduras p henne den uken som var. Mens jeg var igjen hjemme i leiligheten mens hun var bortreist s jeg tilfeldigvis en reklame for en Shakespeare-festival i byen. S for f tankene vekk fra jobb inviterte jeg henne med p en ballettforestilling av Romeo og Juliet p lrdagen. Jeg var kjempespent, jeg hadde aldri vrt p ballett og var vel strengt tatt litt skeptisk. Hvor mye kom jeg egentlig til skjnne av en historie uttrykt gjennom dans nr jeg bare har en overordnet anelse om hva stykket handlet om? Og ballett liksom, fordommene ligger i store hauger bak i sinnet. Noe av spenningen l ogs i at Nationalteateret, hvor forestillingen var, ligger downtown i San Salvador. Dette er et omrde jeg aldri har vrt fr, men hvor Maggie har sitt kontor og jobber. P grunn av sikkerhetssituasjonen har det vrt off limits for meg, spesielt fordi Maggie ikke fler seg komfortabel i trafikken der nede, noe jeg skjnner jklig godt. Heldigvis har stillingen hennes medfrt endel bekjentskaper, s denne gangen fikk hun en tidligere kollega fra det salvadoranske rde kors til bli med oss. Leo heter han, og er heldigvis lommekjent i landet. 

Leo er homofil og tenkte ta med seg kjresten Juan Carlos. Dette bringer meg over til en liten avstikker om dem, som kan vre interessant for folk hjemme i Norge. Leo og Juan Carlos skulle nok gjerne bodd sammen, men aksepten er vel ikke helt p topp her nede. Det er interessant se hvordan familene tydeligvis gjr seg endel mentale krumspring for akseptere situasjonen. Juan Carlos omtales som "bestekompisen" til Leo, selv om de alle selvsagt har forsttt hva som er greia. Tydeligvis er det det som m til for at de skal fle seg komfortable i situasjonen, noe som jo er rimelig bakvendt. Syns den situasjonen fremstr spass tragisk, at jeg ikke orker forske tvinge frem en morsomhet her, hper bare de holder sammen i kjipheten.

Det litt artige med denne oppsetningen av Romeo og Julie var at det var neven til Leo som spilte Romeo. I mitt stille sinn tenkte jeg at det burde jo kunne ordne oss gratisbilletter, men turte ikke akkurat foresl det. Var uansett en spass bra forestilling at det var vel verdt bruke 160 kroner for 4 personer. Som sagt ligger Nationalteateret downtown. Vi fant oss et parkeringshus rett ved siden av. Dette gjorde jo ankomsten trygg siden det var rett over gata og inn i teateret. Teateret i seg selv er fra 1917, slik jeg forsto det, og var mye flottere enn jeg forventa. Dette sier vel sitt om meg, men basert p fattigdommen og hvor deleggende borgerkrigen p 80-tallet var her i landet fler jeg at fordommenen mine er noe berettigede. Nationalteateret hadde derimot overlevd uten de store skadene og fremsto som et erverdig bygg midt blant all fattigdommen. Faktisk syns jeg det var betydelig mer fresht enn vrt eget Nationalteater, som jeg har skuet ned p hver dag de siste rene. S kan man jo sprre seg hvem som har brukt pengene mest fornuft Norge som har latt sitt forfalle p bekostning av andre ting eller El Salvador som kanskje har holdt det i vel god stand nr de har endel annet stri med. Anyhow, jeg klager ikke det var digg med teaterseter som ikke innga til tresmak bak og mer fokus p maur i rva enn hva som foregikk p scenen. 




Liten oppstilling i foajeen.

Katedralen som ligger vegg i vegg. Klassisk erverdig bygg, som visst ble stygt skadet i borgerkrigen og reparert.


Tydelig at ikke alt er like rikt og fikset opp igjen.



Flotte gallerier

 

Jeg har ikke tenkt leke ballettkritiker, men jeg skal innrmme at jeg syns det var en bra forestilling, jeg gjenkjente de f delene av stykket jeg kjente til fra fr uten problemer, oe som vel bare skulle mangle. Jeg var litt overrasket over hvor stor han som spilte Romeo var. Med stor mener jeg muskuls, han s rett og slett gjennomsterk ut, sammenlignet med det jeg har forestilt meg en ballettdanser skal se ut som. Og det trengtes tydelig nr han lftet Julie p strak arm, flte jeg ble litt misunnelig og det var da selvsagt godt vite jeg ikke m traske rundt i s tighte thights p jobb. 




 



Julie p balkongen.

Jeg m si at publikum var det som imponerte meg mest, til tross for at det var en i mine yne god forestilling var det omfangsrik, men ikke overdreven applaus da teppet falt etter siste akt. Der hvor vi i Norge er i overkant rause med den stende applausen var det har kun et ytters lite ftall som reiste seg. Jeg m inrmme at jeg syns det har gtt inflasjon i reise seg juble mest mulig etter et teaterstykk i Norge. Med tanke p hvor mye mer emosjonelle folk er her i hverdagen sin enn vi er i Norge var jeg veldig overrasket over denne forskjellen. Og jeg flte meg straks mye mer hjemme her nede! 

I parkeringshuset p vei ut ble vi sittende i tidenes k, alle i teateret hadde tydeligvis parkert der og vi hadde plass nesten helt verst. Mens vi satt der i stampe kom plutselig Romeo gende og fikk ye p onkelen. Man trenger tydeligvis ikke vre s kjent for inngi litt starstruckhet, men jeg fikk jo i det minste tatt han i hnda og knota fram et "mucho gusto", og etterp kunne jeg angre p at jeg ikke huska ta et bilde..

 

 

 

Tester ATV - og feiler miserabelt

Etter en arbeidsuke i Panama city med lange dager for Maggie, flte vi behov for roe ned litt p en liten yrguppe som heter Bocas del Toro. Disse yene ligger p den karibisk siden av landet, og veldig nre Costa Rica. Det gr vel et lite propellfly til Costa Rica noe som gjorde at flyplassen flte den kunne kalle seg Aeropuerto International de Bocas Del Toro. Dem om det. Vi hadde funnet oss en liten resort langs den strste stranda p ya kalt Island Plantation. Et rolig lite sted som satset p en ko-stil, med bde regnvannsbruk og solceller. De viste at til tross for dette enkle utgangspunktet s kunne de gjre det riktig s pent og luksurist. Litt artig med utendrs bad ved siden av en liten sittekrok.



 

Vel hadde vi tenkt bruke langhelga p slappe av, men bare ligge ved bassengkanten var ikke aktuelt. Etter ha kastet et blikk i en katalog p rommet fikk vi booket oss en ATV (4-hjuling) til dagen etter. Vi regnet med det ville vre et flott transportmiddel til komme oss rundt p ya. Da vi plukket den opp dagen etterp fant vi til vr store overraskelse og glede ut at de som leier ut ATVene ogs opprettholder flere jungelstier som man kan kjre p. Jeg hadde tidligere bare kjrt ATV med automatgir, men her fikk vi servert en rakker med semiautomatisk giring, jeg slapp og kltsje, men gire med foten var virkelig en uvant flelse. Overmodig som jeg var satte vi i gang. kjre til stien burde jo vre en lett lek, men diverse bomgiringer, rusing og hyt turtall her og der og bare en vag flelse av "er jeg i 2. eller 3. gir n?" indikerte at lrngskurven var brattere enn jeg trodde. Etter ha rast gjennom en ganske grei oppvarmingslype tok vi en liten pause ved en strand for nyte sydhavslivet, eller hvertfall det sydhavslivet man kan nyte nr det er mildt sagt skiftende skydekke (les hljregntid).


Viktig tffe seg for kameraet.





 

Deretter bar turen inn p noe som het Rock Beach Trail. Viste seg vre et helt bokstavelig navn, her var det bde strand og mye stein, ikke minst nedskurt grunnfjell som man skulle jobbe litt for komme seg forbi. vre to stykker p ATVen gjorde det en smule vanskeligere, men vi kom oss n framover sakte, men sikkert. Plutselig kom vi til noe som s ut som en elv. Utleieduden hadde heldigvis nevnt at her burde det bare vre en p sykkelen fordi det var litt dypt, og man mtte kjre fort s man ikke druknet motoren i alt vannet. P utleiestedet tenkte jeg ikke s mye over det, men vel fremme. Oh Boy!

Dypere enn det ser ut som alts!

"You can do it" sier skiltet, mon det, hvertfall kompliert nok. Men der jeg n kunne brukt mange avsnitt p beskrive hendelsesforlpet har vi denne gang vrt s heldige at Maggie foreslo at hun kunne ta bilder nr jeg kjrte gjennom. Et bilde sier mer enn tusen ord, s her har dere en lang novelle i bildeform.

Full fart ut i vannet. Der var det en dump jeg ikke s, skvatt opp p kanten og vips.

Velta s lang jeg var. Motoren stoppa selvsagt, etter ha spydd ut en masse ryk.

Takk og lov for litt marklfttrening, f den opp igjen p fire var tyngre enn antatt.

Sette i fri og f den ned p "flatmark" att

Var heldigvis ikke helt dd enn.

"N skal du faen meg gjennomfre"-innbitt.

Out of here!

Sliten, glad og med en vond skulder.

Skk vt, mkkete fra topp til t og med gjennomvt sekk gjenomfrte vi resten av lypa. Skuldra verka snn passe, men det s ut til bare vre en lett skrape. Det mest overraskende var Maggie sin reaksjon. Der hvor andre kanskje hadde skreket eller gispet, begynte hun le kraftig! Det viste seg vre hennes mte reagere p skumle hendelser som dette. Snn sett i etterkant ser jeg jo forsvidt at det er endel humor i det, er jo en grunn til at jeg liker Jackass. Senere p ettermiddagen da vi var trygt fremme ved en strand og kunne slappe av sole oss gikk adrenalinet tydeligvis ut av kroppen, sakte ble jeg oppmerksom p en mellomt p hyre fot som begynte gjre styggelig vondt. Det var et kutt der under sla, og det begynte gjre vondt. Smerten da jeg trkka p foten p vei tilbake til sykkelen tilsa i mitt krisemaksimerende hode, "brudd i ta". Maggie insisterte p et sykehusbesk, men skremt som jeg er etter ha sett Europeiske reiseforsikrings reklamer fryktet jeg selvsagt komme ut derfra med en fot mindre. 



Smtt bekymret.

 

Det viste seg vre ingen grunn til panikk. Vel fremme p legevakten var det enkle kr, men god service og veldig rask behandling, ferdig rntget og plastra opp p 45 minutter, da regningen kom var jeg rimelig bekymret, man vet jo aldri hva sykehusbesk koster i utlandet, og tenk om ikke reiseforsikringen dekker dette fordi det skjedde med en ATV ute i jungelen, er jo en viss risikosport m jeg innrmme. Da regningen kom p 15 dollar kune jeg heldigvis trekke et lettelsens sukk, halte meg ut p ATVen med en innpakket t og en resept p smertestillende og vi satte kursen mot hotellet i det himmelens porter pnet seg.




Etter ha ftt druknet sret i alkohol satser jeg p at jeg slipper koldbrann eller lignende ufyseligheter.
 

Det er p ettemiddagen det skjer

Dagene har vrt tilbrakt som i forrige innlegg, men nr ettermiddagen kommer blir det straks bedre. 

Frste kvelden var det duket for samling hos regionssjefen i Panama, som det vedhenget jeg er, ble jeg invitert med for spille volleyball og spise pizza med rde kors-gjengen. Utstyrt med en liten treningsshorts og t-skjorte fikk uberen meg frem til hovedkontoret for IFRC (den internasjonale fderasjonen for rde kors). Jeg hadde tydeligvis valgt riktig tidspunkt reise p, siden ken sto i stampe motsatt vei av meg, mens jeg kunne kose meg med omtrent fri bane, men syns litt synd p Uber-duden som mtte tilbake til byen i samme k, fr tro han fikk en ny passasjer p veien i det minste. Maggie sin direksjon var mte opp ved rde-korshuset klokken 16.30. Men ikke noe om hvor jeg s burde g. Uten dekning og med et lst hus gjaldt det ringe p og forske snakke seg inn. RIngte p og forskte p snn passe spansk nevne at jeg skulle mte noen som var i et mte. Taktikken med slenge ut navnene p de jeg hadde hrt om som var der m ha vrt overbevisende nok, og jeg slapp inn. Der var det en sporty gjeng som var klare for volleyball. Turen gikk over til det jeg har forsttt var den tidligere amerikanske basen som passet p Panamakanalen. Her var det alle mulige slags sportsomrder, s jeg m innrmme jeg hadde satt mer pris p en fotballkamp enn klaske volleyball, vrt en stund siden for si det slik. Lagene ble panama vs Northern Triangle (El Salvador, Guatemala og Honduras). Jeg og Maggie var p regionslaget som representanter for El Salvador, sammen med Lars Erik (Guatemala), Fabiola (Honduras) og Adriana (El Salvador).

Det skulle vise seg at Panamakontoret var i overkant sterke, og jeg tror vi kan takke en dommer som ikke fulgte med 100 prosent for at tapene vre ikke ble strre. Allerede i frste kamp skulle jeg tffe meg og kaste meg ned for redde en ball fra sanda. Det gikk som det mtte g, massivt skrubbsr p hyre kne. Klassiker det der, blodet rant godt nedover beinet, men man kunne ikke gi seg for det, adrenalinet holdt heldigvis smerten unna. Etter en liten foresprsel viste det seg at INGEN hadde frstehjelpsskrin/utstyr i nrheten, og det selv om alle jobber for Rde kors. Akkurat da savna jeg den digre frstehjelpssekken Maggie alltid har i bilen sin i El Salvador. Heldigvis kunne noen frambringe en flaske vann s det gikk an vaske sanda ut av sret, men det satte jo en effektiv stopper for kaste seg videre, jeg velger skylde p at det medfrte myyye mindre poeng enn normalt, helt sikkert.. Heldigvis snudde det seg p slutten, skrsikker som bare det proklamerte regionssjefen at frstemann til 5 poeng vant. Jeg hadde serven og endelig ftt inn finsiktet mitt, det var en liten jente som spilte p motstanderlaget, og instinktet fra gymtimene kom boblende tilbake "sikt p den minste jenta". Taktikken fungerte like godt n som den gjorde da, men jeg burde vel kanskje hatt meg et gult kort for mangel p fair play, anyhows, det var smil og glede i etterkant. 




Etterp var det heldigvis et par stykker som hadde hands on frtehjelpserfaring viste det seg, og de fikk lappa meg sammen igjen-
 

Dagen etter var ikke s begivenhetsrik, men det pner seg rom for en liten rant. Vi gikk ut og spiste p noe som skulle vre en god peruviansk fiskeresturant. Jeg syns det m vre lov vre misfornyd nr ris med skalldyr blir til ris med to reker og halvparten blekksprut. Nr ble blekksprut et skalldyr liksom? Og nr konsistensen i tillegg var som viskelr s blir det en kjipajohnnymiddag. For en gangs skyld sa jeg fra da de spurten om maten var god, men det virket ikke som om de egentlig brydde seg, fr tro dette ikke er noe som gjelder alle servitrer. End Rant.

Torsdag var det duket for grillings hos Ricardo, finansansvarlig i regionen. Han hadde en flott leilighet med utsikt over bukta sammen med familien. Jeg kan ikke nekte for at jeg ble misunnelig over utsikten hans inn mot gamlebyen. 



 


I Panama har de valgt legge trafikken i en ring rundt gamlebyen. M si jeg hadde foretrukket en lsing som operatunellen i Oslo da. 

P terrassen sto det en gassgrill, som allerede var fylt med kull. Jeg m innrmme jeg stusset p dette. Ricardo var klar p at han foretrakk smaken fra kull. Et klassisk argument fra kullentusiaster hjemme i Norge og det, men etter ha underskt litt mer s kom det frem, gassledningen funket ikke lenger. Ikke for det kullgrillet kjtt er jo definitivt deilig, men magen rumlet s da er den ekstra ventetiden kjip. Dette m Ricardo ha tenkt p for i stedet for st blse seg bl for f fart p kullet gikk han for dene geniale lsningen:



 

Jeg m innrmme at jeg aldri har tenkt p bruke hrfner for f fart p grillen, helt enkelt og helt genialt!

Panama City - Revisited

Vel tilbake i sr s har first order of business vrt ta seg en tur til Panama City den uken her. Bakgrunnen er, som for et halvt r siden, at Maggie jobber, og skal ha diverse jobbmter hele uka p regionskontoret her i Panama, og jeg ynet muligheten til slenge meg med. Livet i Panama er vel strengt tatt ikke s mye mer forskjellig enn i El Salvador, men kjpesenteret som er tilknyttet hotellet er flerforldige ganger strre enn i San Salvador, s det er jo et massivt pluss. Ikke for det, det er jo ikke i nrheten s farlig her i Panama som det er i El Salvador, og det er gode muligheter for g ute p gata, noe som jo utgjr en viss forskjell m det innrmmes. Nr jeg allikevel ikke gr s mye ut mens jeg er her skyldes det at vi n er inne i "the green period". En eufemisme av verste sort, som henspeiler p at n er det sepsemnedene av ret vi er gtt inn i. Det er regntid i El Salvador og, men det kan ikke sammenlignes med Panama. I det vi kom ut av flyet fltes det nesten ut som jeg ikke skulle f puste, luftfuktigheten var bare massiv og nrmest fylte lungene. Dette gjenspeiler seg jo i bruken av aircondition her nede, man bare pser p, s det er like sjokk hver gang man pner en dr. Tror det skulle tatt meg ganske lang tid venne meg til dette. Fordelen er jo selvsagt at det blir ekstremt frodig og fint her, der hvor det i vres har vrt brunsvidd og knusktrt er det n massevis av blomster og frodige grnne blader, man fr jo definitivt det gode med det vonde her. Dette forklarer jo og hvordan de klarer ha en massiv kanal gjennom hele landet hvor det renner ut vann i begge ender, det fylles visst p hver ettermiddag.





 

Frodigheten til tross, jeg forskte trke noen treningsklr jeg hadde skylt i vasken, og det tok 2 dager fr det var antydning til trking, br vel ikke vre overrasket siden lufta vel er mettet med vann og jeg er overrasket over at det var plass til det lille ekstra fra t-skjorta mi. Det ligger tydeligvis noe i det en kollega av Maggie fortalte, "ALT er muggete i Panama, har du klr i mer enn en uke er de mugne". P tide shoppe nr jeg er tilbake i El Salvador med andre ord.

Som sagt er hotellet tilknyttet et kjpesenter. Nr jeg har fri som det her s liker jeg innmarig godt g i bokhandler for se om jeg finner noen spennende bker jeg kan kjpe. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til Panamas bokhandelindustri. rsaken var en massiv skuffelse jeg oppdaget p flyplassen i Panama da jeg mellomlandet p vei hjem til Norge i april i r. Ikke en eneste bokhandel fantes p hele flyplassen, kun en rliten kiosk med noen dameblader. Rimelig skuff nr jeg hadde 10 timer i transitt sl ihjel (jeg brukte de p en lounge med fri bar, men hadde sikkert vrt mer fornuftig med litt lektyre stikke nesa i). Kjpesenteret heter Albrook Mall og er latterlig stort, tatt p gefhlen er det sikkert en kilometer langt i to etasjer. Utstyrt med fornyet selvtilit fordi jeg n faktisk skjnner hva folk sier til meg, noe som definitivt ikke var tilfellet for et halv r siden, gikk jeg ut p vandring. Blikket flakket, skte og lette etter noe som kunne ligne en bokhandel. Jeg vandret og vandret, mellom skobutikker, veskebutikker og nok klr til holde en fabrikk med barnearbeidere opptatt til de ble myndige. Helt i motsatt ende s jeg et lys, massevis av bker strlte mot meg. Endelig! Jeg gr inn og begynner se i hyllene "Jesus og deg", "Gud er stor", "Bibelen kort fortalt" (dette er fiktive titler, men du skjnner tegninga). Her var det Jesus i hysetet for si det slik, tror man kunne se langt etter vitenskap i denne sjappa. Antiklimaks deluxe. Etter ha innsett nederlaget tuslet jeg hjemover til hotellet. Dagen etter gikk jeg ut fra hotellet i andre etsaje i stedet for i frste etasje og vips, rett til hyre for dra var det en ordentlig bokhandel! Uka var redda! Sier vel sitt om at jeg m slutte sose rundt i rska. Fant meg ogs et fornuftig kjp der, Harry Potter og mysterikammeret p spansk, genial mte trene mer p spansken siden jeg kjenner historien er det lettere skjnne hva ordene jeg ikke kjenner til ndvendigvis m bety.



 

N er det dags for stikke ut spise tenker jeg, s inntil neste gang!

Rondane rundt del to

Etter en vrmessig mildt sagt skiftende frste dag, var det befriende vkne opp til dag to p Drlseter tirsdag morgen. Det hadde vrt smkaldt om natta, og en seng som var akkurat en smule for stutt hadde gjort sitt for at mengden svn ikke akkurat var ideell. Men hva gjr vel det, nr man fr et par kopper kaffe og litt varm havregrti skrotten. Rutinerte som vi var betalte vi gildet vrt fr vi gikk til frokost. ta sjansen p havne i k bak sgrdsreia fra Nordmre fristet ikke akkurat, srlig siden planen var ta turen til Bjrnhollia via Hgronden. I flge DNT-kartet skulle denne turen ta 9,5 timer, men basert p farten vi holdt p dag 1 var det vel mer naturlig tro det ville bli over 10 timer. Vi var usikre p om det var to middagsserveringer p Bjrnhollia, s vi var ndt til vre fremme innen klokken 19, med andre ord, avmarsj fr klokken 09.00. Da jeg sto for betale s jeg at de solgte gnagsrplaster. Hlene mine ymtet pent fremp at et par slike ville vre en god ide. Dessverre viste det seg ikke vre Compeed, men en fattigmannsversjon som skal forbli navnls. P slutten av dagen tok de flge med sokkene mine og forlot meg srbar og naken i dusjen. Heldigvis for de var det s mange andre deler av fttene som gjorde mer vondt enn hlene s det fikk vente. Men jeg raser litt fort avgrde n.

08.45 var skoene snrt og sekken spent p ryggen, allerede etter 500 meter begynte frste oppstigning, en vel 100 meter hy bakke som fikk blodpumpa opp i terskel fort som F. Esben, den fjellgeita, marsjerte fra og sto som en far p toppen og tok bilder av oss andre som sleit oss opp et stykke etter. I etterkant var det digg f beina i gang s tidlig, for det var n dags for noen timer med slak motbakke, frst gjennom kratt og langsmed en elv og s langs lyng og lav fr vi endte opp i den sedvanlige norske steinrysa, dette velkente bildet p norske tinder (fjellene, ikke sjekkeappen, selv om det vel er et velkjent bilde der ogs). Aller frst passerte vi noe som ved frste blikk s ut som meteorkrater p mnen, men som naturfagskunnskapen til lrer Esben kunne avslre at var ddisgroper. Tydeligvis l det igjen isbredeler i disse gropene for lenge siden, og nr de smeltet vekk l bare gropene igjen, veldig spesielt landskap som er verdt f med seg. 



ddisgropene

Ettersom turen gikk langs en sildrene elv var det lett holde seg hydrert, noe som hadde vrt mer problematisk dagen fr. Fattern hadde p forhnd fnyst av at jeg hadde med meg flere flasker ha vann i, det var jo bare ha med seg en kopp og nyte det friske bekkevannet mente han. Jeg begynte forst hva han mente da jeg drakk det, selv om frykten for harepest og lignende selvsagt l og lokket baki sinnet. Da vi begynte den ordentlige oppstigningen mot toppen var jeg allikevel glad jeg hadde med noen flasker, da var det slutt p rennende vann de neste timene. Dog var det noe sn p toppen, men hvem vil vel ha mark i magen, si?

Etter nyaktig 5 timer ndde vi toppunktet p Hgronden, p slaget det antall timer som var stipulert, her l det an til at vi skulle f sikret oss en treretters p hytta i kveld og. Utrolig nok hadde det blst kraftig hele veien opp ryggen til toppen, men p toppunktet la vinden seg og vi kunne nyte utsikten over de andre toppene i Rondane og Alvdal vestfjell. Det ble ikke en lang stopp p toppen, men siden vi hadde tilgang p 4G her oppe var det frst ndvendig med en runde med mobilen slik at likes p Insta og spreke profilbilder var sikra. 


Blomstrer bra i fjellet 



Fotografen



Ryggen mot toppen



Utsikt mot resten av Rondane
 

Ned fra fjellet var det relativt begivenhetslst, det var et par stressmomenter selvsagt. Lse steiner man kunne gli p var ett, men det andre var selvsagt hakket mer viktig. Jeg hadde glemt igjen et par solbriller i en Airbnb-leilighet i Oslo fr vi dro til Balkan. Jeg skulle tilbake til Oslo onsdagen p kvelden og flyet mitt ned til El Salvador gikk torsdag morgen 06.00. Airbnb-verten min hadde tatt vare p de for meg, men han skulle reise etter jobb p onsdag og jeg slet dermed med klare n frem i tide. Dette var et par RayBans, s jeg flte ikke det var bare kjpe nye. Det gjaldt da finne noen i Oslo som kunne ta p seg oppdraget mte verten og f avtalt mtet mellom de. Del en var lett. Jeg ringte kollega Trine som jeg hadde hjulpet hente et bord p Fornebu, alltid greit ha en tjeneste i bakhnd viste det seg. Dette ble litt mer stressende nr verten ikke er av typen som svarer raskt p meldinger, og dekningen i den norske fjellheimen skifter som vindretningen. Heldigvis lste det seg 400 meter fr vi ndde hytta, og gikk inn i det som skulle vise seg vre radiostillhet frem til dagen etter. 


Bjrnhollia
 

Litt over 18.30 ruslet vi inn p tunet p Bjrnhollia, vi ndde frem innen tidsfristen, og selv om fttene var helt utslitte, forsvant den vonde flelsen da fingrene fikk grepet festet rundt et glass med kald pils. Nr vi i tillegg fikk beskjed om at de hadde en middagsservering ogs klokken 20.30, var det bare legge beina hyt og nyte at dagens ferd var over. Forvrig kan Bjrnhollia anbefales p det aller varmeste nr det gjelder maten. SLik jeg forsto det s er det kona til innehaveren (eller kanskje de begge er innehavere?) som kokkelerte p kjkkenet, og her var det virkelig kvalitet p sakene. Srlig hovedretten, som var en nydelig fiskegrateng satte en hydare p dagens tur. Kvelden forlp rolig, og vi la oss tidlig, men ikke fr vi hadde testet quizlektyren i fellesstua. Det var dog litt nedtur nr aktuelt-kategoriene omhandlet r 2009, litt gammel bok med andre ord.

Onsdag morgen var det tid for transportetappen tilbake til bilen. Eller transport og transport, det var 4-5 timer g, men heldigvis ikke over 1000 hydemeter bde opp og ned denne gangen. Igjen var vi rutinerte nok til sjekke ut fr vre venner fra Nordmre, som hadde ankommet hytta kvelden fr, etter ha gtt den litt enklere traseen nede i dalen. 

Mens jeg har vrt hjemme i Norge har jeg innsett hvor akklimatisert jeg tydeligvis er til El Salvador. Der hvor turkamerat Berit kunne g uten vindjakke og fle seg komfortabel, trakk jeg p meg tovede ullvotter og hutra meg over toppen dagen fr. Onsdag derimot bd p det flotteste sommernorge kan tilby, sol og nesten vindstille, selv jeg kunne dermed kaste jakka den dagen her. Jeg dro ikke frem shortsen slik som visse andre, men varmen var definitivt bedre enn p lenge. Som ved et mirakel hadde en god natts svn nrmest fjernet all smerte i beina fra dagen fr. Jeg visste det sannsynligvis var for godt til vre sant, men nt flelsen s lenge jeg kunne, fr eller senere ville det bli vondt igjen. I etterkant har jeg heldigvis ikke ftt s varige mn, men en sr akilles gjr dessverre at jeg fortsatt, en uke senere m trene alternativt p sykkel i stedet for p mlla. Kan jeg ha vrt for ambisis? Never!





 

Vel fremme p Rondvassbu var det bare hyle i seg en solo, leie en sykkel ned til bilen og ta en titt i speilet for konstatere at ?joda, jeg burde nok smurt meg bedre gitt?, ikke blitt s brent siden frste uka i El Salvador. Urutinert gitt.

Avslutter her. Turen har gtt tilbake til sr, og neste gang oppdaterer jeg fra Panama City.

 

 

 

 

Rondane rundt frste del.

Etter noen bloggefrie dager er jeg n trygt plassert i 7 etasje i leilighetsblokka vr her nede i El Salvador. Igjen er jeg blitt tvangsintegrert i livet til et A-menneske, ettersom jetlaggen har lagt sine klamme fingre rundt svnrytmen min og tvinger meg tidlig til sengs. Fr satse p at jeg bryter fri i lpet av en dag eller to. En kopp eller to av Maggies kruttsterke kaffe p kveldinga br vel gi en grei effekt. 

Etter forrige bloggpost har det vrt stille i noen dager. Dette skyldes at jeg gikk for en siste innspurt av nyte Norge fr jeg mtte trekke ombord i flyet srover. Turen gikk til Rondane for g noe kompis Esben kalte trekanten. En tur fra Rondvassbu til Drlseter, deretter til Bjrnhollia og s tilbake til Rondvassbu, tre flotte DNT-hytter. Esben og to kolleger dro opp til Rondvassbu sndag kveld for overnatte. P grunn av tidspress mtte jeg bruke samme kveld p pakke og gjre klart til avreise ned hit. Jeg sto derfor opp i otta, for dra til Otta, si. Vi hadde tenkt ta bten over Rondvatnet klokka 09.00, s jeg satte meg bak rattet halv 6 om morgenen. Sola var oppe, og E6 nordover mot Otta var omtrent bilfri, kombinert med at E6 fra Frya til Sjoa endelig er ferdig gikk turen som en lek. Bomringene l tett som hekkene p en 110 meter, men skal vel ikke klage for mye nr jeg ndde Spranget p 1 time og 45 min ca. Det var ny rekord, og det hjalp jo stort slippe luse seg gjennom sentrum p Hundorp, Kvam og Vinstra med hjertet i halsen etter en fartsboks.

Vel fremme p Spranget var planen hive seg p en leiesykkel for forsere de 6 kilometrene inn til Rondvassbu. Men jeg var fremme allerede kvart over 7, s jeg bestemte meg for vre gjerrigknark og ta beina fatt, jeg hadde jo s god tid. De ekstra kilometrene i beina ville neppe ha s mye si, vi skulle jo ta bten over vannet og etter det var det tenkt en 3 timers marsj. Vel fremme sto Esben utenfor med kaffekoppen, jeg var tydeligvis blitt observert p lang avstand fra frokostsalen. Planene var endret, vi skulle g rundt vannet i stedet for ta bten. Argumentet var fornuftig nok, hva skulle vi gjre p Drlseter om vi kom frem i 12 tida? Etter en sur kaffekopp og introduksjon til Esbens to lrerkolleger Mari og Berit som og var med p turen var det bare snre p seg skoene og hive sekken p skuldrene, for s brbremse i dra. Det regnet sidelengs. Tar vi oss et kvarter i gangen mens vi hper det gr over? Hell, yes! Heldigvis blser det fort forbi oppi fjellheimen og vi var klare for avmarsj etter et kvarter. Dette skulle vise seg vre en dag med skiftende skydekke og nordavind fra alle kanter, hvertfall frste halvdel. P vei rundt vannet gr man opp en dal, over en rygg og bratt ned igjen til dalen hvor Rondvatnet ligger. Turen skulle ta 2 timer, men hagl og motvind pressa det opp til 3 timer. Du kan tro det var deilig ta seg en lunsj ved en rolig bekk etter dette.


Rondvassbu 





Lunsjbekken





Gjgler-Esben

Resten av turen flger langs en velgtt sti gjennom ddisgroper og lyng. I 4 tida p ettermiddagen dukket Drlseter opp foran oss. Etter sigende hadde jeg n 24 kilometer i beina, det er jo strengt tatt ingenting mot for hva jeg har vrt gjennom fr, men gud bedre det gjorde seg kunne legge beina hyt og pne en pils i peisestua, mens man ventet p at middagen skulle serveres. Skal ikke nektes for at underholdningsverdien kte endel da Nordmre turlag dukka opp og satte i gang med akevittflaska, der kan det ikke ha vrt bare en gitt, men skal ikke nekte for at jeg ble misunnelig p det som unektelig virka som et bra samhold. 

I neste runde gr turen over Hgronden. 
 

Siste sjekk og valg av destinasjon

Vi avsluttet sist i Porto Motenegro, men dette fjordlandskapet har tydeligvis flere ting by p. Gjennom litt intensiv research hadde vi avdekket en vingrd vi hadde ftt tiltro til kunne vre noe sjekke ut som en venue, om ikke annet for en frfest. Hotellet hadde vinene deres, og det var definitivt hy kvalitet. Etter en lang frokost satte vi oss i leiebilen og satte nesa tilbake i retning Kroatia. For komme til stedet var frste bud komme seg med ferja over fjorden. Etter utallige runder i k for ta de gamle HSD-ferjene i sunnhordaland i min barndom var jeg heldigvis ikke overrasket over hvordan dette skulle g. Her var det veiving i forskjellige retninger fra to forskjellige billettrer og viktig holde tunga rett i munnen der man ble geleidet inn p en plass snn passe skjevt. Men med tanke p at jeg og mine medsjfrer ikke akkurat kjrte en og en og startet med frste rekke osv, s kan man vel ikke klage over at viftigen var litt over styr, vi kom da tross alt med! Etter en 20 minutters tid langs svingete veier, ikke helt ulikt kjre frem og tilbake i Sandviken en 4-5 ganger, var vi endelig fremme. Jeg hadde bestemt meg for kjre p  skilt denne gangen siden mobildata selvsagt er alt for dyrt (Montenegro har ikke sneket seg inn i EU enn, tydeligvis). Vi hadde en viss anelse om retning og rute, men etter ha sost litt opp en rekke bratte veier, med litt hissige medsjfrer i bakspeilet, s tok jeg en avgjrelse, svingte inn i en avkjrsel og gjorde meg klar til krype til korset. Mobilen ble fisket frem og roamingknappe var klar under tommelen, men rett forut s vi plutselig et skilt: "Savina Winery". "Flaks", sa Severin Suveren. Et par bratte bakker som tvang bilen ned i frstegir p grunn av motstanden ble unnagjort og vi kunne parkere trygt oppe p toppen. 

Vingrden viste seg vre betydelig mindre enn vi hadde forestilt oss, og viste seg etter en liten omvisning vre et privat lite prosjekt til en rikmannsfamilie, som hadde behov for produsere en del vin. De trengte visst mesteparten for eget konsum. Vi fr tro de hadde mange gjester, da. Det viste seg vre noe lite plass for en vielse der, hvertfall med det antallet vi har beregnet kan finne p ta turen, s vi avskrev ganske fort stedet, men vi fikk da smakt p litt av det de produserer der. Jeg mtte spytte, som sjfr, men Margarita storkoste seg. Heldigvis kunne jeg nyte produksjonen hjemme p hotellet. 







 

Etter denne halvveis bomturen diskuterte vi lenge i bilen tilbake, og falt til slutt ned p at Slovenia mtte bli stedet! Det er mye rart som gr inn i en slik utvalgsprosess. Vi fant ut at prisniv ville vre noenlunde likt p begge steder, slik at vi kunne la mageflelsen styre i strre grad. Det skal ikke stikkes under stol at eksklusiviteten p slottet i Slovenia veide tungt. Det ikke ha andre mennesker som soser inn under middagen og vielsen er et veldig stort pluss. Dette ville vrt umulig i Montenegro. Det hjelper jo selvsagt veldig p at jeg kan f bo p Kong Haralds rom, slikt setter man selvsagt pris p. Stemningen p slottet var i tillegg litt mer intim og rolig, noe som passet oss bra. Porto Montenegro er stappfullt av nyrike russere, og det merker man dessverre alt for godt. Det gjorde jo at hotellbetjeningen var av den ekstremt hflige og servile sorten, men det fltes litt uvant og ubehagelig ut for en enkel landsens gutt fra Norge. 

Vi avsluttet kvelden p en restaurant som heter De Gustibus, og som ligger p den tidligere omtalte yachtklubben. Veldig srpreget restaurant i det at man satte seg ved bordet og s kom kelneren med en diger balje med fisk. Vi fikk plukke ut det vi syns s bra ut og s foreslo han hvordan den kunne serveres. Jeg hadde aldri vrt borti noe slik, s dette syns jeg var gy. Vi plukka ut en medium stor sjabbor og fikk halvparten gjort til carpaccio, sammen med noe skalldyr og resten ble grillet sammen med grnsaker. Kombinert med chardonnayen fra dagens vingr var det en flott avslutning p oppholdet, og da srlig kombinert med en solnedgang som dette:





Som en liten bonus p tampen: en piacoladapappa med smekke. Alle som har drukket kakao med meg p skitur skjnner behovet.

 

29. Juni gr turen tilbake til El Salvador for nye eventyr, og i mellomtiden blir det noen dager p fjelltur i Rondane, ergo ingen blogg p et par dager hvertfall.

Du vil ikke tro hvem som var hedersgjest i Montenegro!

Heisann, etter den clickbait-overskriften der tenker jeg du er spent p fortsettelsen. Svaret? Oss sklart! Eller hedersgjester og hedersgjester, du fr avgjre nr du nr slutten. 

Slovenia hadde vist seg frem fra sin beste side i tre dager, og vi hadde som tidligere omtalt spist og drukket godt. Fra et land vi ikke kjente s mye til dro vi til et annet vi ikke kjente s mye til, nemlig Montenegro. Vi hadde i utgangspunktet vurdert en gammel dronningresidens som ligger i Sveti Stefan like utenfor kystbyen Budva. Dessverre var servicenivet til kontaktpersonen noks svakt her, og vi inns at vi trengte mer profesjonelle partnere for arrangere et bryllup fra El Salvador, spesielt nr det ble spass dyrt som det Sveti Stefan la opp til. Vi fikk kontakt med en bryllupsplanlegger som kunne sette oss i kontakt med en rekke steder i nrheten og ga oss navnet til flere steder i byen Tivat. Tivat ligger nrmere grensa til Kroatia, inne i en fjord som bukter seg inn fra Adriaterhavet. 


Litt slakere fjellsider enn de villeste norske fjordene, men veldig flott omrde, verdt et besk.

Langs havna i Tivat finner man omrdet Porto Montenegro, et marinaanlegg som vel strengt tatt kan sammenlignes med den franske rivieraen. Her hadde vi booket rom hos Regent Montenegro, et hotell som definitivt kan smykke seg med vre et 5-stjerners hotell. Det er ingen tvil om at det var luksus fra ende til annen, men jeg syns det var litt interessant at det s ut som et gammelt og rverdig bygg, litt p niv med de fine Frogner-bygrdene p Gimle i Oslo, men at det var bygd for et par r siden fikk det til virke litt ptatt ut. Ved ankomst var det imidlertid klart at vi var ventet, og det ble tydelig at de visste hva vi skulle p hotellet. Ved innsjekk fikk vi vite at vi var oppgradert til en suite med utsikt. Ikke forakte det, vi nikket selvsagt smilende og ptatt verdensvante for vise at dette selvsagt ikke pvirket oss, og at dette var dagligdags. Inni sto selvsagt jubelen i taket. 


Stue m til. 




De skal ha at kveldsopplysningen var av den mildt sagt smakfulle sorten.

 

Etter innsjekk ble det en hektisk dag. Vi hadde avtalt bde rundtur p hotellet og en nrliggende yacht club. Begge steder var aktuelle enten for bryllups- eller frfesten. Det var med en gnagende flelse av vre falske at vi gikk rundt der og observerte, stilte sprsml og gjorde vurderinger av om dette var det vi ville ha. Falskhetsflelsen l jo i at vi allerede hadde falt ganske pladask for Slovenia, og kom til Tivat med en holdning om at "vi har sagt vi skal komme, s da fr vi vel det". Dessverre, eller kanskje heldigvis, s var det meget bra det vi ble presentert i Tivat. Bde yacht cluben og hotellet hadde lokaler som egnet seg, og vi ville kunne f til en meget stilfull feiring her nede. Nr hotellet tydeligvis hadde bestemt seg for kjre p med gaver, eller "bestikkelser" som jeg liker kalle det s blir jo opplevelsen ekstra fornyelig. 





 

Det var sm ting, men de var levert p veldig gode tidspunkt. Kaffe og konfekt/makroner etter lunsj, en flaske vin og sjokolade levert p rommet og dessert etter middagen p kvelden. Det kan selvsagt vre et uttrykk for eksemplarisk service, men kynikeren i meg sier at dette var ment  skulle vippe seieren i favr  Montenegro. Som byrkrat her hjemme i Norge var dette en interessant flelse, og det kan vre jeg leser for mye inn i det, men kke som var det en interessant opplevelse. Det skal dog sies, med den busjettramma vi har satt opp s holder det ikke med en lokal rdvin og noen makroner for vippe lasset. Jeg har da lrt litt av Trude Drevland, tross alt.

Jeg hadde ikke tenkt fokusere p mat i det innlegget her, men velger allikevel gi en shout out til kjkkensjefen p hotellet for sin caprese-variant. Det er frste gang jeg har spist denne tomat- og mozzarellasalaten med skje. Tomaten var finhakket, mozzarellaen var pisket til en nrmest mousseaktig form, og basilikumen kom i form av en basililkumiskrem. Du tok litt av hvert p skjeen og lot det inviteres til fest i munnen. Det var en opplevelse av den veldig spesielle sorten. 



 

I morgen? Vi kjrer vingrdbesk!

Mat, mat og mer mat.

Som nevnt i siste innlegg er en viktig grunn til dra ned hit til Balkan at vi bde sjekker ut steder for ha bryllupet, men ikke minst for smake maten som er her. Bde jeg og Maggie elsker god mat, og vi liker flotte oss p ferie. Problemet vrt n er vel at det siste ret har inneholdt mer ferie enn det som er normalt. Det kan vel innrmmes, snn her blant venner, at det pvirker magemlet. Takk og lov at vi har funnet oss en kettlebellgym nede i El Salvador, snn for holde hverdagen i sjakk. Menmen, nok om magemlet, hvordan det skal takles fr vi ta i en bicepsblogg-post nr vi er trygt nede i mellomamerika. 

Vi setter stor pris p at stedene vi spiser har lokal mat by p, og selvsagt er det et pluss med kortreiste rvarer. Vi koser oss jo med det hjemme i Norge, s hvorfor ikke har nede og. Pluss det er interessant se hvordan stoltheten over det nre blusser opp, og nr en servitr med kjrlighet for faget sitt kan proklamere hvordan de gror sine egne grnnsaker oppi lia bak restauranten. Nr det kommer til vin har vi ogs gtt for det lokale. I Norge er det Italia, Spania og Frankrike som har ftt vre ledende hvertfall i vre kretser. I El Salvador er det Chile som str sterkt, men som det viser seg har bde Slovenia, Kroatia og Montenegro sterke vintradisjoner, uten at de er s tilgjengelige p vre breddegrader. Maggie stiller med to gjennomfrte av fem ndvendige moduler for bli master i vin, s jeg fler jeg er i trygge hender nr hun lfter glasset, svinser et par ganger, gurgler lett, svelger og gir et anerkjennende nikk. Selv hadde jeg nok klart imitere bevegelsene, svrt overbevisende om jeg skal si det selv, men jeg hadde vel neppe kjent om det var godsaker vi satt med. Takk og lov har heldigvis Grad Otocec egen sommelier og tydeligvis god kjennskap til de gode slovenske. For holde en viss rd trd tenkte jeg beskrive en liten reise gjennom Degustation menyen p Grad Otocec. En seksretters meny med vinpakke, som vi anbefaler p det aller, aller varmeste. Verdt ta en omvei bare for teste den. 


Jeg er fortsatt klein av ta bilder under middager, men fikk hvertfall fanget denne appetittvekkeren. Det var ikke en del av rettene, men fikk magen i gang. Pat og and om jeg ikke husker helt feil.

 

Et godt mltid starter jo med en kald forrett. I dette tilfellet en innlandskreps p en seng av gulrotpur med en neslesaus over, dandert med urter. Med en frisk hvitvin til startet det mltidet p en god fot, sdmen i gulrotpureen gjorde seg mot krepsene, og selv om det viste seg vre kveldens svakeste rett sto den godt p egne bein.

Videre var det blitt noe kjlig sitte der ute i borggrden, s vi var glad da suppen kom p bordet. En smaksrik suppe basert p vill hvitlk og med noe bakt ost og olivenolje, lk gir jo alltid en real smaksbombe, og det var ikke noe unntak her heller, varmende for bde strupe og mage.


Litt godt i glasset for komplementere det hele.

 

Etter suppen var det tid for en varm forrett sklart. Vi ble presentert for noe som minnet om veldig lave Nora syltetysglass, komplett med rutete lokk. EN fin touch p serveringsfatet, ingen tvil om det. Strengt tatt glad de holdt seg til miniversjoner, da full-size ville gitt flashbacks til snoking i kjleskapet natterstid med spiseskje. Det som kanskje er viktigere enn utseende er innholdet. Retten besto av en lammerag med rotgrnnsaker og hjemmelagte gnocchi. Ogs her var det ingenting si p smaken, det kan ikke ha vrt srlig tvil om at de fleste lker i munnen fikk seg en real tease her. Etter dette mtte vi lene oss lett tilbake.

Dette var jo da tydeligvis et hint til kelneren for komme med dagens hvilerett. En jordbrsorbet med sitronmousse. Nr jeg bruker ordet mousse s ikke drm dere vekk i tankene p en tjukk fyldig og fluffy sjokolademousse. Tenk deg heller skummet p en vellaget pisco sour, eller for de mer naturinteresserte, som det man som liten kalte ormespytt som man finner p gress om sommeren. Ikke la dette siste delegge appetitten, det gjorde ikke det for oss i hvertfall. Denne lette og syrlige retten var finfin for rense opp igjen i ganen og sette oss p rett vei fr neste rett. 

Hovedretten viste seg dessverre ikke oppfylle kravet om vre lokalt, sannsynligvis. P menyen sto det strutsebiff, med polenta og glaserte asparges og sjalottlk med en balsamicosaus. Selv om jeg vet strutsen har funnet sin plass som oppdrettsdyr langt utenfor sitt opprinnelseskontinent, selv til Nord-Trndelag om ikke minnet mitt er helt feil, s anser jeg den for vre en langveisfarende. Ikke at dette gjorde noe for kvaliteten, det var et mrkt kjtt, med en anelse viltsmaksom l p bordet, og til tross for at polenta ikke er min favoritt, det blir litt trt, s var balsamicosausen akkurat dette mltidet trengte for balansere seg. Kombinert med mltidets frste rdvin, en lokal kombinasjon av cabernet sauvignon og merlot og en til jeg ikke husker i farten, s passet det meget bra sammen.

Sulten hadde forlengst forlatt selskapet, men to retter gjensto. Heldigvis var det dessertene som var igjen, og dessertmagen har jeg trent siden barnsben av, den sto frem, klar for oppgaven, og gikk til jobbs. Frst fikk vi servert en bringebrkake. Det er vanskelig beskrive den. Smaken av bringebr var intens, men samtidig ikke kvalmende. Det var en skumaktig konsistens p kakedeigen, men fylt med en kombinasjon av gele og skum som vanskelig kan forklares, det fr holde at jeg ble missunnelig p evenene p kjkkenet.

Vi avsluttet herligheten med min nye favoritt-avec. Cognac og en sjokoladesigar. Konseptet sier seg vel egentlig selv, men jeg fikk heldigvis snappet et foto av herligheten. 



 

Vi er i skrivende stund i Tivat i Montenegro. en flott kystby langs Adriaterhavskysten. Forhpentligvis fr vi noen fantastiske matoppleveleser ogs her som jeg kan skrive hjem om. Inntil neste gang noen flere matbilder fra turen:

Litt frokostpat p en spiselig skje av kjeks. Finfint touch.


Kalvefilet med skinke.


Hjortestek med sopp.


I Dubrovnik var det litt mer sjmat oppdrive, s vi gikk for litt sushi!


Og min frste opplevelse av sters. Salt snott har noen tidligere omtalt det som, jeg avstr fra kommentere.



En liten kaffe p brygga i Tivat. mmmmm!
 

 

Tilbake til fortiden

Som nevnt i grdsdagens innlegg er vi har nede for se p noen bryllupslokasjoner. Dette har selvsagt vrt en prosess helt siden frieriet i desember, og Prosjektleder-Maggie har saumfart Europa etter et sted vi ville like. Eposter gikk over halve kloden omtrent fr ringen var p fingeren s vi kan vel ikke si vi ikke har sjekka oss for. Vi starter med dagens besk. Og turen gr til Grad Otocec, et slott p en liten y i elven Krka, noen kilometer utenfor en by som heter Novo Mesto. Det kan jo vre interessant si litt om hvorfor vi valgte sjekke ut det stedet her. Jeg har ftt Slovenia anbefalt som feriedestinasjon tidligere av noen kollegaer og har syns det har sett flott ut p bilder. Det er jo et lite land, men med en storsltt natur med bde alpefjell og mer duvende ser med et nydelig kulturlandskap. Etter forlovelsen hashtagget Maggie bildet vrt og ble umiddelbart fulgt av noen bryllupsfotografer p Instagram. Hun fulgte de tilbake og p denne mten dukket tilfeldigvis Grad Otocec opp p radaren vr. Nr vi fulgte opp med en epost og fikke omtrent et ferdig budsjett og et ferdig opplegg nesten deisende i fanget er det ikke tvil om at Prosjektlederen og til og med jeg ble mektig imponert. 

 


Hovedinngangen til slottet

Slottet ligger en 6 mil fra Ljubljana i retning st, p vei mot den kroatiske grensen. Vi tok en taxi som hadde samme forholdet til fartsgrenser som en taxi i El Salvador, turen gikk med andre ord unna p no time. Synd man stort sett betaler per kilometer og ikke per minutt da gitt.

Vel framme kommer man over en trebro og ut p en liten y omkranset av masse gr og frodig lvskog, Slottet er opprinnelig fra midten av 1200-tallet, men er pusset opp over tiden og er n et 5-stjerners hotell. Det gjenspeiler seg bde i innredningen, men og i klientellet som har bodd her. Det var flere statsledere inkludert Krustchov, Tito og Fyrst Albert av Monaco. Men her er min topp tre:


Vre irske (?) nittitallsvenner med hippieopptreden, hvem kan vel glemme denne fantastisk livatte gjengen? Klar frsteplass!



Selveste James Bond, Pierce Brosnan, mange foretrekker Connery og Moore, men dette er n min ungdoms bond da. Klar andreplass!



Sist, men ikke minst vrt eget kongepar! Hvis vi velger ha bryllupet her er det ikke tvil om at jeg skal ha samme rommet! Finfin tredjeplass!

Vi tilbrakte frste dagen her med se oss litt rundt i omegnen med lnte sykler. Heldigvis var det relativt flatt vispe rundt langs krene. Strengt tatt minner landskapet om flatbygdene i innlandet i Norge, men husene og landsbyene avslrer fort at vi er nrmere middelhavet, i tillegg til mangelen p tjukk, tjukk granskog, selvsagt.

En av mine kjepphester i forbindelse med bryllupet er at vi nsker god mat. Og dette hotellet har noen ypperlige kokker, Jeg tenker jeg skriver mer om maten i et eget innlegg.

Dag to har vi brukt p mte hun som har ansvar for planlegge bryllup o.l her nede, Vida. Basert p mailkorrespondansen hadde vi store forventninger og hun leverte definitivt. Fr vi startet hele prosessen med planlegge bryllupet hadde jeg liten anelse om hvor mye arbeid som gr inn i en slik prosess. Jeg har lrt n for si det slik. Heldigvis hadde Vida tenkt p alt og noggo atttt. Her kan det ordnes seremoni, middag, coctails, musikk, blomster, fotografering, forfest dagen fr, nattmat og sikkert hundre ting jeg aldri har tenkt p, men som hun har i hodet. Heldigvis for meg har Prosjektleder-Maggie fullt koll p hele sulamitten, hper jeg hvertfall!




Litt bilder fra den flotte borggrden og de kule bygningene.

 

Vi nsker jo gjre dette til en spesiell greie sfremt vi fr det til, og siden gjestene m dra helt til Slovenia i sfall s tenkte vi en todagers greie, med en samling dagen fr. Litt lett grilling og godt samvr vil nok gjre sammenfyningen av vre to familier mye mer knirkefritt. Vida foreslo en vingrd rett i nrheten av slottet, og etter ha vrt der s er det vanskelig si seg uenig i akkurat det!





Kirken ligger selvsagt p hyeste punktet, man skal slite litt i motbakke for mte Gud.

Til neste gang!
 
 

Vi kjrer Balkanferie!

Eksamen er over, sommeren har kommet til Europa for fullt, og jeg og Maggie setter nesen mot Balkan for litt velfortjent Rest & Restitution.
Jeg har tilbragt den siste halvannen mneden hjemme i trygge Norge. Overgangen fra 30 grader og sol var ptakelig da jeg landet i Norge 24. april og ble mtt med sludd og snfyke p Gardermoen. Vren har kommet sterkere tilbake, men det var med glede vi satte oss p flyet til Slovenia. Grytidlig lrdag morgen sto vi opp og kom oss med frste flytog klokken 04.40. Et fornuftig valg tenkte jeg - flytoget bruker jo bare 20 minutter. Vi kunne jo tatt en tidligere flybuss, men med n times reisetid, hvem orker st opp s tidlig liksom? Pluss klokka 5 om morran er det jo bare cruise gjennom innsjekk og sikkerhetsk, er jo tomt vett. H NEIDA, da vi bikket toppen av rulletrappa opp i avgangshallen var det noen ker lange som et vondt r. Strengt tatt minnet det om filmen Eurotrip og ken de str i utenfor Louvre, noe som sikkert er en underdrivelse sammenlignet med den reelle ken der midt i Juli. Jeg hadde selvsagt glemt charterturistene, hundrevis av Charter-Hilder og Charter-Sveiner s langt yet gikk, selvsagt med to store kofferter hver og gjerne to til ungene som lp rundt beina deres. Et velkjent syn grytidlig om morgenen hver eneste lrdag om sommeren, rart hvordan jeg har fortrengt de minnene der... Anyways, det begynte demre for meg at her kunne det bli innmarig smtt med tid. Vi hadde frst flaks ved at vi ikke mtte st i samme k som chartergjengen, men regulrken i SAS-skranken var ikke akkurat kort, og med 10 minutter igjen til bagasjeinnleveringsfristen begynte svetten snn smtt piple p nakken, hjertet raste en smule raskere og jeg begynte tenke, Tormod hvorfor tok du p deg ansvaret for f oss frem i tide? Anyhows, som en oase i rkenen dukket det plutselig opp, et skilt, et skilt med den nydelige teksten for business class, eurobonus gold og til vr jubel, eurobonus silver. Endelig fikk vi noe igjen for de utrolig mange flyturene Maggie har mttet ta via jobb. Eurobonus silver-kortet fikk oss nesten fremst i ken og 1 minutt fr fristen sto vi der med hver vr bagasjelapp i hnda, klare til ta fatt p reisen.

Vel fremme i Ljubljana satt vi og ventet p shuttlebussen vr som vi skulle ta inn til sentrum. Den skulle g 11.15 og da klokka var 11.45 begynte den svidt snegle seg avgrde. Det var i dette yeblikket jeg fikk igjen lysten til blogge litt igjen, med ny mobil med bedre kamera, eksamensspkelset ute av veien og generelt litt mer overskudd fikk jeg lyst til skrive litt igjen. At denne oppdagelsen kom frst da vi var framme gjorde jo at det dessverre ikke finnes bilder av ken p Gardermoen. 

Vrt opplegg i Slovenia er frst og fremst se p et slott ute p den slovenske landsbygda, som vi sterkt vurderer ha bryllupet vrt p. En strre gjennomgang av dette vil nok komme i morgen. Frste kveld derimot tilbrakte vi i hovedstaden Ljubljana. En svrt flat by omgitt av ser og med hye fjell innenfor synsrekkevidden. Vi hadde sett mer med lommeboka enn med fornuften da vi fant hotell og bodde et lite stykke utenfor selve sentrumskjernen. Ljubljana ligger langs en elv, hvor de gamle bygingene i gamlebyen danner en fin ramme til en oppbygd kanal hvor det gr elvebter, og hvor folk koser seg med mat og drikke langs kanalen. 





 

En tidlig avreise, og tidenes drligste beinplass/seter (etter Ryan Air selvsagt) gjorde at vi begge var avsindig trtte da vi kom frem til hotellet. Da vi fikk rommet viste det seg at det luktet innmarig sigarettryk der inne. Til tross for at det var et rykfritt rom. Vegg-til-veggtepper og manglende oppussing p en stund var nok synderen, her hadde det neppe vrt rykfritt siden starten og enhver som var ute p byen fr rykeloven ble satt i kraft, vet hvor lenge det kunne sitte i. Jeg ble prompte utpekt til vre den som mtte klage og be om et nytt rom. Er det noe jeg misliker s er det klage, ironisk nok var det veldig lett ytre min misnye over ha ftt oppdraget til Maggie, rart det der. Etter lett tyn og noen verbale stikk mot manndommen min rettet jeg ryggen og vendret ned. Vel nede mtte jeg vente til to par foran meg ble ferdige med sjekke inn. Dette kunne jo vrt en kjedelig affre, men tok seg opp da den ene mannen, som tydeligvis var spesielt ute etter vite hva han kunne sikre seg gratis. "Er det kaffe p rommet? Hva er det til frokost? Er spaanlegget gratis?" Strengt tatt helt normale sprsml, men da han avsluttet dette med forsyne seg av en kurv med epler jeg i utgangspunktet hadde trodd var voksepler til pynt, og spiste de, s syns jeg i det minste det var litt humoristisk. Vi fikk raskt byttet rom, servicen var det ikke noe si p der i grden. Vi kom inn p det nye rommet, det luktet ikke ryk der s vi var fornyde, slo av airconditionen og slappet av. Vi var fortsatt trtte og den massive rundturen i Ljubljana ble dermed utsatt til ettermiddagen. Her flger noen bilder av hva man kunne finne der.
 

 


Ljubljana slott (med utsiktstrn). Bare en kort gtur opp noen bratte og svingete grusveier fra gamlebyen finner du borgen. Flott restaurert og med et utsiktstrn hvor du ser hele byen er dette virkelig noe anbefale. Ble brukt som fengsel for krigsfanger under frste verdenskrig blant annet. 


Her kan du selv fokusere p det du liker best i bildet.

Ogs i Slovenia kunne de skilte med egen Pride-feiring. Som man ser var vel ikke oppmtet akkurat p samme niv som i Norge, selv om homokampen ser ut til g rett vei ogs her i st-europa, er det nok et stykke frem. 





Etter ha hrt litt p lokale band p Pride-festen, kunne vi snarlig innse at det ikke alltid er Tripadvisor man br gjre sin research hos. Etter ha spist en meget god middag p en restaurant vi fant p Tripadvisor s fant vi etterp denne matfestivalen, eller kanskje mer som de sier p skiltet - l- og burgerfestival. Her var det hndverkerl i lange baner og alle mulige varianter av burgere. Den mest spesielle var en form for pulled pork som ble dratt rett av en helstekt gris. Kene foran den boden var s heftige at f bilde var helt latterlig vanskelig. Det var bittert vre s mette etter restaurantbesket nr man kom over den herligheten her, men da lrte vi til neste gang, sjekk ut litt mer enn Tripadvisor fr ankomst. 

 

Vel tilbake p rommet oppdaget vi at airconditionen nok hadde sttt p tidligere i dag for kamuflere at ogs her? var det ryklukt. God natt, si ;)

 

Let's get ready for some football!

Latinamerika generelt og El Salvador spesielt, er kjent for sin kjrlighet for fotball. Vi snakker her om et land som gikk til krig mot nabolandet Honduras etter en fotballkamp i 1969. Onde tunger sier at det l andre politiske motiver bak offensiven i tillegg, men slikt lar vi oss ikke affisere av nr vi fr en god historie.
Siden jeg kom ned hit har jeg p grunn av dette hatt lyst til se en fotballkamp, og hvertfall f mulighet til oppleve stemningen som finnes. Side Maggie hater fotball og jeg ikke akkurat fler meg trr nok bak rene til , med min begrensede spansk, vandre villig inn i lvens hule som er Estadio Cuscatlan, s m jeg si jeg hadde flaks som traff Justin. Fordelen med en bekjent med lokalt nettverk var jo at et par kompiser hadde tilgang til en skybox. S p onsdagen var det klart  for se Alianza mot FAS. Alianza er den strste hovedstadsklubben og spiller p nasjonalarenaen Estadio Cuscatlan. En stadion som i flge wikipedia har plass til rundt 45.000 tilskuere. Ullevl ta deg en bolle! 

Justin og kompisen Aldo, som hadde boksen, plukket meg opp halvannen time fr avspark og vi var p vei de 2 kilometrene bort til stadion. Det tok to minutter s sto vi fast i den vante ettermiddagsken, men da den samtidig blandet seg med stadionken ble det sirupstreigt for si det mildt. Aldo psto etterhvert freidig "vi er der om 5". En halvtime senere rullet vi inn p parkeringen utenfor stadion svrt ltrste og bitre for at vi ikke hadde vrt rutinerte nok til ta med et par kalde i bilen. Vi fant oss en parkeringsplass helt innerst (dette skulle vise seg vre en tabbe ettersom folk ikke har oppmerkede plasser her nede)



Vi str heeelt bakerst

Med en pils i hnda var det p tide komme seg inn tenkte jeg. Klokka var kvart p 7, og avspark skulle vre klokka 7. Dessverre mtte vi vente p et par kompiser som var p vei med billettene, og sentralamerikansk tid er jo nettopp det. Vi ble derfor stende se p sikkerhetsoppbudet som var der. Plutselig marsjerer et tyvetalls politimenn inn med fullt opprrsutstyr, automatvpen og pumpehagler samt heldekkende plastskjold. Tydeligvis tar man ingen sjanser her, og jeg var glad jeg hadde plass p den "trygge" siden av stadion. Er vel ikke fritt for at man setter pris p norsk tippeliga i slike tilfeller. Heller noen "dommern er rva"-tilrop enn mtte ha vepnede vakter som leder deg inn i garderoben. Vi kom inn p stadion et kvarter etter at kampen skulle starte. Heldigvis er maanatid overalt s lagene hadde enda ikke sparka igang ballen. 

Jeg ble umiddelbart overrasket over hvor lite folk det var p stadion. Den var neppe halvfull engang, men til gjengjeld skapte hardcoresupporterne til Alianza s mye leven der de hoppet og sang hele kampen at selv klanen nok mtte tatt seg en titt i speilet i etterkant. Av en av de tilstedevrende fikk jeg vite at dette var normalt for ligakamper. Det var frst p landskampene at det virkelig ble tettpakket inne p den stadionen. I tillegg var det en tv-kamp i midtuka slik at mange visstnok valgte se kampen hjemme i sofaen med en kald pils. Minner om tilstanden p mer hjemlige breddegrader det, tydeligvis ikke unikt for europeisk fotball. Kampen var forsvidt ikke s spennende. Det er mange gode latinamerikanske spillere her i verden, men det er nok en grunn til at El Salvador ikke er kjent for forstre dem. Noe jeg bet meg merke i var at de var veldig glade i legge hye innlegg inn i 16-metern. Det er jo forsvidt en velprvd taktikk, men nr alle spillerne er pitte sm er det litt lite effektivt. Mer enn et par baller blste over til motsatt flanke for si det slik. Til slutt blste dommern av kampen og vips hadde Alianza vunnet 3-1. Ultras-fansen sang seg hese, og bortesupporterne gikk med senket hode ut til ventende busser. Det ble en lang busstur hjem til Santa Ana, som var hjembyen deres. 

video:20170201_191923

god stemning p stadion (ja, formatet er feil, men bloggsida har begrensede med redigeringsmuligheter)

Lrdag hadde jeg og Margarita bestemt oss for ta en tur opp i hyden. Mest av at for komme oss litt vekk fra byens sty og mas. Ved siden av San Salvador ligger det en vulkan, som etter det jeg vet ikke er aktiv for tiden. Man kan kjre et godt stykke opp for spise lunsj p diverse restauranter og nyte utsikten. Vi hadde ikke anledning til g opp til krateret denne gangen, men det blir det forhpentligvis en ordning p etterhvert som ret gr. Litt bakis fra en bursdagsfest for Justin dagen fr, med piata og det hele, inviterte vi med oss den lille familien hans opp p lunsj. De hadde vrt der mye s de kunne gi oss en liten sightseeing og. Jeg har observert at firehjulstrekk er veldig vanlig her i landet, og p vei opp begynte jeg skjnne hvorfor. Som flere andre land her i regionen som tydeligvis aldri har opplevd en kald vintermorgen med is p veien bygger man ogs her veier rett oppover. Nr man i tillegg havner bak en fullastet lastebil som ikke slipper forbi ken tok den egentlig korte reisen noe lang tid. Heldigvis er utsikten formidabel her oppe. Ikke minst kunne jeg se helt ned til der jeg bor. Jeg visste at vi bodde i et hyt hus, men der oppe fra fikk jeg virkelig inntrykk av hvor stort det er. Jeg kunne ikke se noen som var hyere, og litt research i etterkant viste at det visstnok er det hyeste bygget i landet. Hell, yeah! Etter en rolig lunsj stakk vi innom et sted hvor de har bygget noen hobbithus inn i fjellsiden. Komplett med runde drer og frodige hager. Her kunne man booke seg rom og overnatte hvis man ville det, i det som fremsto som ganske fine og velholdte rom. Vi fikk en liten tur inn, og lukten av mugg tydet p at kanskje det bo i frittstende bygg og ikke under bakken kanskje ikke er s dumt i lengden allikevel. Artig konsept i hvertfall. Utenfor var det masse dyr i innhegninger som barna kunne se p. Blant annet sauer, kaniner og ender. Nr jeg oppdaget at det var kanin p menyen i etterkant, merka jeg at det kanskje var like greit g for god gammel biff...





 

 

Hola! Qu tal?

Etter halvannen uke i virkeligheten her nede, innser jeg at det er grenser for hvor mye man kan skrive her inne. Fanget i et leilighetskompleks er det begrenset hvor mye som skjer hver dag, men jeg kommer allikevel til oppdatere jevnt og trutt nr det faktisk hender noe skrive hjem om, si. Jeg begynner merke at lovlydighet nok fortsatt br vre noe etterstrebe. Jeg hadde nok ikke passa godt i ei celle.

Som dere sikkert skjnner av overskriften s har jeg allerede begynt p den lange, og som det viser seg tunge, veien til lre meg sprket her nede. Til vre et land med ekstremt slakk holdning til tid, finner jeg det besyndelig at det er s mange byningsformer for verbene. Det er s mange tidsformer at jeg sliter med f oversikt over alle sammen. Heldigvis har Margarita, mens jeg hadde en snarvisitt hjemme, gjennom vr gode venn Facebook, funnet to andre som trengte lre spansk slik som jeg. Derfor var det allerede p dag tre her nede duket for en privat spanskklasse for oss tre med en lrer. Lreren, Lillian, snakker lite engelsk og nekter bruke det i undervisningen. Takk og lov at hun i motsetning til de fleste her klarer snakke rolig og artikulere ganske godt. Allikevel er jeg ekstremt glad jeg brukte mang en stund i hst p appen Babbel, for i det minste skjnne noe av hva hun preiker om. Kunne blitt krise fra dag n hvis ikke. I tillegg gjorde jeg en litt nerdete, men hyggelg oppdagelse. Her nede bruker de ikke andreperson i flertall som i Spania er - vosotros - den formen jeg syns var helt jvlig pugge p appen. Man kan si det passer utmerket. 

Klassen bestr av to amerikanere og meg, Caroline og Justin. Vi kjrer klassene hos Justin, noe som er utrolig digg. Et par timer ute av leiligheten et par ganger i uka holder en person ved godt mot. Det hjelper jo ha noen andre snakke med enn bare Margarita og. Caroline har jeg ikke blitt s kjent med, hun jobber et prosjekt hvor de skal gjre om noen gamle bygg til et kunstsenter. Justin er mer den joviale typen. Skamls nr det gjelder preike og har null problemer med si feil ting i klassen. Akkurat det eksempelet er noe jeg streber med etterflge. Det er jo lett fle at det er dumt si noe feil, selv om jeg er fullstendig klar over at det er noe enher kan forvente ved starten av den reisen det er lre et nytt sprk. Snn sett er det utrolig digg ha han der som en inspirasjon til prve og feile s mye som mulig. ha en privatlrer fra landet gjr jo og at vi fr et visst innblikk i den lokale kulturen, og da srlig lrer om hvordan ting er, ogs ute p landsbygda. Jeg og Justin sleit litt da vi vi fikk i oppgave plassere setninger under henholdsvis en manns- og kvinnefigur. Setningene beskrev diverse aktiviteter som var typiske aktiviteter her til lands. For eksempel "ligge i hengekya og vente p at maten ble servert", og plassere disse p det kjnnet som passet best, eventuelt om de passet like bra p begge to. Hint: dette var en manneaktivitet.. De fleste aktivitetene ville vi nok plassert i midten bde i Norge og USA, men her var det bare skru hjernen 50-60 r tilbake i tid og g til verks. Man kan vel mildt sagt si at et delt kjnnsrollemnster lever i beste velgende her nede. Jeg noterte meg at lista med oppgaver som havna under kvinnefiguren var dobbelt s lang som for mennene. Fr tro det tas igjen via manuelt arbeid under en stekende sol, og balanserer seg litt, jeg fikk litt inntrykk av det. Noterte meg og at en av de f fellesaktvitetene viste seg vre "se p speoperaer". Alle liker litt drama i hverdagen viser det seg. 

Allerede etter andre kt, forrige fredag, fikk jeg merke hvor glad Justin er i feste. Han bor her nede med kona og snnen. Kona er fra El salvador og de har flyttet ned for gjennomfre et byggeprosjekt av diverse leilighetskomplekser. Dessverre har de ventet i mnedsvis p en siste vann- og avlpstillatelse de mangler for sette igang. Han fryktet at det kanskje ikke var maanakultur, men heller at han ikke hadde vrt flink nok med "smurningen" som holdt det hele i stampe. Anyhow, etter andre klasse sprettet vi noen l og slappet av i bakhagen hans. Etterhvert kom Margarita for hente meg, men hun ble overraskende lett overtalt til sende sjfren hjem med bilen og joine selskapet. Vi beveget oss etterhvert til en restaurant/bar med sinnsykt bra livemusikk. Bandet hadde alt av rockeklassikere p repertoiret, og jeg velger tro at sangeren hadde en stemme som kunne etterligne hvem som helst, hvis noen sier at det var playback lukker jeg rene for den slags snakk! Det var interessant se at hvis man ikke drakk l, s var det vanlig kjpe helflasker med sprit til bordet, og da fulgte det med mixere og diverse "deilige" smretter med. Jeg setter deilige i hermetegn, for det skal jo ikke stikkes under stol at det var endel bnner og tortillas, ikke verdens mest spennende mat i mine yne, men jeg venner meg vel til det med tid og stunder. Spritflaska kunne du ta med hjem om du ville, eller de oppbevarte den for deg til neste gang du stakk innom. Upklagelig service der alts.

Etter ha sovet bort hele lrdagen etter fredagens runde, valgte vi p sndag og ta en tur til stranda. Vi dro til noe som heter, surprise surprise, Costa del Sol. I motsetning til spanskekysten var det ikke stappet med bleike norske og britiske turister der. Vi fikk oss en bungalow med hengekyer, og som den mannen jeg er fant jeg meg umiddelbart til rette i den. Margarita lurte p om vi trengte en bungalow, ettersom hun jo ville ligge tanne seg. Med hummer-Tormod opplevelsen i Panama friskt i minne tenkte jeg som s at det nok ikke skadet med litt skyggemuligheter. Stranden var en klassisk sydhavsstrand med fin sand og masse palmer. Eneste som var med sanden er at den er veldig mrk. Tydelig at det vulkanske landet har pvirket ogs denne delen av landets geografi. Dette gjorde at det ble noe lett sprettende over forskene p n vannet, naturlig nok. Hye knelft ble dermed dagens lille treningskt. Med litt pfyll av frisk kokosvann, servert i originalemballasjen manglet det ikke p sydhavsstemning heller. Til og med sjfren, som det viser seg er en gammel livvakt for en tidligere frstedame, som etter sigende mtte flykte landet for mange r siden, ognei, klarte slappe av. Vaktinstinktene sitter i ryggmargen hans tydeligvis, og selv om han ikke brer vpen si den han representerer Rde Kors, er han alltid klar til hive seg i bilen f oss vekk om noe skulle oppst. Da han oppdaget at bungalowene p stranda var kameraovervket kunne han endelig slappe litt av. Tror nesten jeg hrte han snorke litt der han l. Minnet litt om en episode av Seinfeld hvor George syns synd p en sikkerhetsvakt i en butikk og gir han en gyngestol. Heldigvis endte ikke vr dag p samme mte som episoden. (Spoiler: butikken ble ranet fordi han var s komfortabel og sovna i stolen)



Gutt som kan kose seg gitt




 

Hasta luego!

Tormod

Home, sweet home -ish

Hjemme er der hjertet er, eller noe snn. Akkurat n er det El Salvador som er det nye hjemme. Utelukkende p grunn av Maggie. S, etter to flotte uker hjemme i et vinterkaldt Norge var det fint sette nesen srover igjen, etter et lite besk p jobben for hilse p kollegene for siste gang p en stund. 
24 timer med reising sto for dren og etter en inholdsls tur til Amsterdam og Schipol var det dags for teste Dreamliner for frste gang. Er visst ikke bare Norwegian som har tatt seg bry med investere i dette nymotens flyet. Aeromexico var visst med p notene de ogs. Jeg m vel si at jeg ikke fikk den store wow-flelsen da jeg satte meg ned. Rett nok var det en smule bedre beinplass enn p en 747, men konomiklasse er og blir nok en trang affre for den overskuelige fremtid. Litt krll med underholdningssystemet gjorde meg et lite yeblikk livredd for at dette skulle bli som en tur med Maana airlines igjen. Det var en halvtime med samme reklame som gikk og gikk. Heldigvis retta de p inntrykket da filmlisten inneholdt nyeste Mad Max filmen. Skal plutselig ikke mer til for nyte tiden ombord p et fly. En fyr som hyler en sovetablett umiddelbart som dekker utgangen og ei med noe liten blre ved vinduet gjorde dog sitt til at det ble en noe aktiv affre. Opp og st med jevne mellomrom, pluss ren av bli upopulr hos mister dsig med stadige risteturer p hyre skulder. Sikra i hvertfall at jeg unngikk blodpropp nok en gang.

Mexico viste seg vre USA sin noe trege lillebror. Evnen til bare videresende bagasje, som USA endelig har lrt seg var ikke helt utviklet her. Bagasjen m frem og sjekkes og s settes p bndet selv i etterkant. Dette hadde sikkert ikke vrt noe irritasjonsmoment om vi ikk ehadde landet halv 3 p natte lokal tid. Takk og pris at havreknekkebrdene til Wasa ikke viste seg vre skummelt ta med inn, jeg fryktet et yeblikk de skulle bli beslaglagt. Kunne blitt en meget skuffet Maggie hvis ikke. Mexicanerne har visst og ftt det for seg at en americano er synomymt med pisslunka traktekaffe, dette kan jo og ha spilt noe inn p humret snn i grlysninga. Etter seks timer var det dags fly siste stykket og der ble flgende kort servert sammen med mltidet.


 

For de som ikke er s drevne i det spanske sprket er det en turist p besk i Kina som lar seg overtale til kjpe en hatt "made in China". Denne blir tatt i tollen p grunn av at den er lagd p "farlig materiale" og de er redde for sykdommer. Skulle kjpt "made in Mexico" der alts. Det er sikkert rett at hattene kan ta med smittestoffer, men tankene gikk umiddelbart til at dette kunne vre et forsk p innynde seg hos onkel Trump. "Se, vi liker heller ikke Kina alts. La oss st sammen". Helt sikkert en stor overtolkning fra min side, men jeg humret kke som.

Tilbake i El Salvador var det enda noe nytt i passkontrollen. Alle foran meg var ndt til dra opp dollarsedler og gi til de som satt i skranken. Hva er dette? penlyse bestikkelser, en shakedown fra myndighetenes side? Skatt p turister? Gudene vet, jeg spurte aldri ettersom da det var min tur s ble det aldri sprsml om noen penger. Velger selvsagt tro det var mitt norske pass som reddet ryggen min. Jeg velger tro den gamle Braathens Safe reklamen er tuftet p virkeligheten.

ixjNK3DSP7A

Vel tilbake var det p tide innvie det at n er reisinga over og hverdagen kommet ved gi meg fingeravtrykkadgang til heisen. Hittil har jeg levd under Maggies tommel, men n er alts frieheten sikret. Ironisk nok fungerte ikke heisen etter at jeg fikk tilgang til den, s det var jo en liten strek i regningen. Heldigvis var det ikke noe ndsfall ettersom det p trappen opp, som fungerer som ndutgang, hang et skilt med "no usar en emergencia"? Litt av en ndutgang der alts...

 

Tormod

 

Lillehammer, o Lillehammer

Det holdt ikke bare ta seg en tur til Oslo nr man var hjemme p apeberget. Vanskelig komme seg unna rttene sine, og en tur hjem til a mor var umulig  komme seg unna. Der Oslo kan skilte med saltflekker og slaps, om det faller sn i setrum i det hele tatt i disse klimaendringstider, s kan hvertfall Lillehammer skilte med et reelt Winter Wonderland. Det er jo ikke til komme unna at ogs her har det blitt veikere vintre de siste rene, men svevestvbrunt er det i hvertfall noe mindre innslag av i den hvite snen. 

Med noen fine turer i Valdres i armene er det ikke fritt for at det var en noe stl kropp som steg ut p Pellestova for rets frste og kanskje eneste runde rundt Reinsvatnet. Nykjrte lyper, ikke en sky og se, 10 minus som rusket lett i kjakan og ikke et menneske og se bortsett fra de vante pensjonistene som formelig lever her oppe. Kanskje mangelen p vinterflelse gjr dette mer romantisert enn det ndvendigvis trenger vre. Skal ikke legge skjul p at det opp gjenom rene har vrt mye hat nr vi har sttt p parkeringsplassen og tatt fram skia vel vitende om at n blir det en ny kald runde nr man heller kan sitte hjemme og glane p PCen. Heldigvis er det n mulig spille p mobilen, det beste av begge verdener der alts.

Ingen tur til Lillehammer er komplett uten en tur til bestemor. Hun er blitt noe skral til beins, men det br man kanskje forvente nr hun runder 91 i morgen. Heldigvis innebar det at all julepynt pluss juletreet ikke var kasta p dr, som en ubuden gjest man plutselig vker opp i stua til en morgen p nyret. E siste rest av srt tiltrengt julestemning var derfor reddet for min del der jeg halte grankvisten ut p trappa og for et siste farvel. Etterp vanket belnning i form av gjrbakst og sjokolade, ingenting nytt under solen der alts, en bestemor vil alltid vre en bestemor, og det setter man selvsagt stor pris p!

Nr man er alene hjemme hele dagen er det godt muttern er gammel norsklrer, da er jeg hvertfall sikret tilgang til et rikt bibliotek. Jeg tok p mf tak i Fuglane av Tarjei Vesaas. Muttern var forskrekket over at jeg ikke har hatt den p skolen i mine unge r, en ramsalt kritikk av Lillehammer videregende der alts! Nevertheless, skulle faktisk nske den var p pensum, for makan til godt skrevet bok. Satt med en klump i magan hele veien. Vanskelig ikke kjenne seg igjen i Tusten sine utfordringer. Selv om det er en stakkarslig karakter, s var det noe i varmen han utstrler som virkelig er til sette pris p. Og alle har vi nok flt oss som han til tider. Anbefales p det sterkeste til de som ikke ble tvunget gjennom den i hine hrde dager.

Om det var folkefritt p fjellet p mandag var det p lrdag desto fullere i OL-lypene p skistadion. Inga Lmi traseen ble peisa gjennom. Jeg blir stadig like overrasket over hvor kaldt det er inne p myrene over Lillehammer. Det er et kryss der hvor det alltid er 5 grader kaldere enn alle andre steder. Begynner nesten mistenke at det er gradestokken som har bestemt seg for gi oss en kald skulder. Denne gangen fikk jeg ogs tatt noen bilder, det var bare synd at fossekallen som overlever her ikke fant det for godt stille p en fotoshoot.





 

I dag morges kunne jeg vkne opp til overskriften at det var full fyr i Lillehammer sentrum. Heldigvis var det "bare" tre bygg (pun not intended) som det var fyr i. Jeg frykta et yeblikk for hele ggata. Heldigvis har noen vrt forutseende nok til at det er betongvegger mellom hvert tredje eller s hus der. Risikostyringshjertet mitt banket selvsagt litt ekstra av den opplysningen. Det frste som slo meg da jeg leste at det startet i en studentleilighet var vel "ognei!". Noe sier meg at de vil angre p at de ikke gikk for bakt potet fremfor grandisnach (aner ikke om det var dette som skjedde, men ingenting er som litt fri spekulasjon p morraskvisten). Hper uansett de raskt fr bygd det opp igjen til gammel standard, for det er tragisk hvis den flotte ggata mister det fine trehuspreget den har hatt i lang tid. 

N brer det snart tilbake til El Salvador. Hvor spanskopplring blir en viktig del av den nye hverdagen. Det passer ypperlig. Da komer jeg meg mer ut slik at jeg kan finne nye observasjoner til bloggen. Det er vel omtrent bare Hitchcock som i lengden kan finne godt stoff i et vindu ot bakgrden...

 

Etterlengtet julesteming

Etter 5 uker p det som kan kalles en utvidet ferie var det godt komme hjem til gamlelandet p en liten visitt. Mangelen p juleflelse i de varme strk av kloden skulle endelig kompenseres med litt sn. At halve grunnen var at jeg skulle en uke p BI for delta p en samling for internrevisjonskurset jeg tar, fr vre s. komme flyvende inn over srlandet ga en flott flelse. Jeg hadde flaks og skyene hadde trukket seg tilbake slik at jeg kunne studere naturen og nyte synet av et vinterhvitt landskap. Utrolig hvor f centimeter med sn det trengs for gi bildet en helt egen gld. Over Lierkrene sto det store drivhus som lyste opp i et ellers mrkt landskap, som lykter som viste vei mot Tyrifjorden. Over Nordmarka var det sn p hvert et vann og jeg kunne flge ruta vi fulgte i fjor sommer p Marka24. 

Livet p BI foregikk i et hastverk. Skjortene for en uke var strkne og skoa blankpusset, her skal man passe inn kke som. Takke seg til at det var gode forelesere den uka, for jetlaggen satt i som et uvr. Jeg l og vrei meg til tre om natta i 4 dager. Nr du da m opp klokka 7 skjner enhver at det ble grauthjerne frem til lunsj. Takk og lov for kaffeautomater sier jeg bare da. I min desperasjon kjrte jeg Terje Vigen p lydbok for f sovne en dag, problemet var bare at den var s innmarig bra at jeg fikk mindre lyst til sovne enn lytte videre. Kanskje det fins en innlest lrebok i statistikk jeg kan lne?

Jeg tok en tur innom jobben i Landbruksdirektoratet nr jeg frst var i byen. mte opp uten si fra var tydeligvis et sjakktrekk ettersom folk s ut til sett et spkelse. Jeg ble allikevel ganske glad da jeg s at navnet p dra mi var byttet ut med "Tomrom". Hyggelig vite at man er savnet i det minste. 

Uka ble avsluttet med en hyttetur til Bagn i Valdres. En rviss tradsjon blant noen kolleger for "g p ski". Basert p innkjpte mengder alkohol, tror jeg levra hadde gtt av at vi fikk spent p oss joggeplankene og kommet oss ut p dagtid. Noe som virkelig savnes nr man er i et land hvor dag og natt er like lange, og  den store forskjellen p sesongene er hvor mye regn som kommer, s var det utrolig godt nyte de f timene med sol, s vidt over horisonten, mens skjegget grodde istapper av et niv vi ikke har sett siden Bjrndalen i sine glansdager. Lrdagskvelden var det til og med noen som fikk det for seg at det var lurt ta en aketur i mrket. Og min indre ukritiske stemme fikk det for seg at ufo-akebrett p magen med huet frst var en god ide. Jeg skal ikke her si det ble legevakt p denne karen, men en smsltt albue gjr det ndvendig smre skiene godt, for stakinga gr noe trere. Dette har selvsagt ikke noe med drlig overkroppstyrke gjre, neida...

 

Dagens gladnyhet

Frste dag uten et drap i El Salvador siden januar 2015. Jeg velger tro jeg har vrt en sterk pdriver for denne utviklingen selvsagt. Jeg m si det er en merkelig flelse bo i et land hvor et drap ikke gir to uker med forsider p dagens VG. Blir spennende se hva som kommer frst, neste dag uten et drap i El Salvador eller neste dag uten en tweet fra Trump som skaper allmenn hoderystelse. Jeg tipper El Salvador drar denne i land...

https://www.theguardian.com/world/2017/jan/12/el-salvador-homicide-rate-murder-two-years

Nytt r nye bloggmuligheter

Heisann

Det har n gtt litt over en uke siden forrige bloggpost. I dagens hurtiglevde virkelighet betyr vel dette at jeg n gjr comeback. 2017, nytt r nye muligheter, nye opplevelser og selvsagt et helt nytt format? Nah, det blir som det gamle tenker jeg. 

Forrige bloggpost gikk for seg p de syv hav, eller i det minste p ett av de. Cruiset ble avsluttet 30. desember. Tidlig p morgenen la vi til kai i Miami, allerede klokken 7 mtte vi sntrtte dra med oss hndbagasjen ut av lugaren fordi den skulle vaskes. Dette gjaldt selvsagt ogs alle de andre 4000 ombord p skipet. Eneste sted det skjedde noe p det tidspunktet var i buffeten. Du kan godt si det ble trangt om plassen. Heldigvis har 30 r med 17. maifeiring herdet oss spass at det ble som finne et bord den dagen i sentrum for en utepils, strevsomt, men verdt det. 

Nyttrshelgen hadde vi bestemt oss for feire i Miami-regionen. Miami viser seg vre veldig kostbart, srlig i jule- og nyttrsperioden. Sikkert stor pgang av amerikanere, uten pass, som har behov for sol og varme i en av f friperioder der borte. Vi beveget oss derfor noe lenger nord til pensjonistmekkaet Fort Lauderdale. 4 mil kjring, men en sammenhengende by. "Everything is bigger in America" holder fortsatt vann. Framme i Fort Lauderdale fikk vrt lille reiseflge enda en tilvekst. Maggie sin sster Paz hadde kasta seg med et fly over atlanteren for feire nyttrshelgen med oss. Det var litt krise fordi det var s mange gode selfiemuligheter, men bde hun og Maggie hadde glemt igjen selfiestengene sine. Heldigvis kom mine lange armer til nytte!



 

Fort Lauderdale har ikke s mye skryte av bortsett fra strandliv. Personlig syns jeg det var litt kaldt for strandliv, det var bare mellom 20 og 25 grader, og s godt vant jeg er blitt til temperaturer over 30 var det greit tilhre observatrrollen. Det var imidlertid nok av posrer og strandlver, og jeg kan fastsl at speedo neppe gr av moten med det frste. Stranden er forvrig av hy klasse. og strekker seg s langt yet kan se. Eneste dumme er vel at hele omrdet ligger godt an til synke i havet dersom klimaendringene holder fram. Heldigvis tok Florida grep i fjor og sikret en president som vil sikre at dette ikke skjer, sannsyligvis ved tro ekstra hardt p at klimaendringene ikke er menneskeskapte...




Som vre i GTA vice city

 

Nyttrsaften hadde Maggie reservert bord p en firkserestaurant hun hadde ftt anbefalt. Blue Moon Fish Co. Her var det stilt i stand til fest med ballonger og lsbarter for alle som ville ha. Nyttrsmenyen de tilbd var fatastisk med tanke p kvaliteten p maten vi fikk servert. Problemet kom nr porsjonene var s store at hver var et mltid i seg selv. Man kan si det slik at vesten, som dessverre var litt trang i utgangspunktet, fikk kjrt seg p slutten. Knappegarantien til Dressmann kan jeg etter dette g god for. Det ble spass mye at ingen orket svinge seg p dansegulvet da klokken ringte det nye ret inn. Basert p hvordan stil det var p dansegulvet begynner jeg skjnne uttrykket "the white man cant dance". Litt folkeswing fra et klassisk norsk julebord hadde sannsynligvis blitt mottatt som om det var en scene i Footloose. Vi fikk allikevel masse tid til morsomme bilder. S mette var vi tross alt ikke. 




 

 

Nr det gjelder amerikansk restaurantliv kommer her en liten betraktning over en endring jeg ser har kommet i tipskulturen der borte. At servitrer jobber for tipsen og hvor viktig den er for opprettholde en anstending lnn er velkjent for de fleste. Begrunnelsen om at man yter bedre service nr man belnnes direkte for servicen kan jeg og kjpe. Men jeg noterte meg med en viss forundring en ny trend som virket ha kommet for bli. P veldig mange menyer str det "15 % gratuity added, for your convenience". Med andre ord, restauranten legger automatisk til 15 % tips som kommer p regningen. Dette er jo ikke noe problem s lenge man er fornyd med servicen. Men jeg fler det er noe problematisk. Jeg tenker litt: er det avtalerettslig bindende? Jeg tenker i den forstand at dersom jeg setter meg ned p dette bordet og bestiller mat, s forplikter jeg meg til betale 15 % tips? Hva da hvis servicen er godt under pari? De har lagt til et tipsfelt fortsatt, slik at man tydeligvis godt kan gi mer, men jeg merker at det sitter langt inne skrive inn noe der nr restauranten tydeligvis har bestemt seg for at de vet bedre en meg hvordan jeg burde oppfatte servicen, og at jeg dermed ikke kan gjre et eget valg. Jeg tenker det slr litt beina under argumentasjonen for tipsordningen, da man skal belnnes for god service, men ikke for drlig. Resultatet ender opp med en strek i ekstratipsfeltet. Det interessante er dog at de som ikke har sltt seg p denne trenden med tvungen tips, men som derimot bare anfrer et beregnet forslag, gjerne p mellom 18-22 % mye lettere fr gjennomslag for dette nr jeg frer inn tipsen p regninga. Fler meg sikkert gjerrig hvis jeg gir mindre enn det, tallet m jo vre basert p hva som er ormalt blant andre gjester, m det ikke? Og jeg vil jo ikke avvike fra normalen? Dette er sikkert en bevisst taktikk fra deres side, og jeg har helt sikkert gtt i baret for noe en eller annen psykolog har funnet ut at fr mennesker til tipse mer, men du fr i hvertfall ikke flelsen av ha blitt fratatt din egen innflytelse, og det setter jeg pris p. Noen har dog tatt dette siste litt for langt, srlig taxisjfrer. Du forventer mellom 25-30 % for kjre meg fra A til B? Hper det flger med en happy ending...

 

Adios for i dag

Tormod

Cruiseliv og Maya-ruiner

Etter noen dager med cruiseliv begynner det som frst fremsto som harry bli en del av hverdagen. Buffeten er kanskje kaotisk og overveldende ved frste yekast, men etter ha lrt hvor alt er, og hvordan man raskt manvrerer seg blant fat med bacon, frukt, egg, pizza og gud vet hva, finner man en rytme i det hele. Det samme gjelder middagsserveringen.  Der lrer man fort at skal man f et glass til hver rett, funker det ikke satse p at den overarbeidede servitren, som er p sutten av tolvtimersskiftet sitt, skal rekke ordne det i tide til at retten kommer p bordet. I stedet planlegger man, bestiller og fr linet opp en 2-3 glass p rekke og rad foran frste rett. God planlegging rett og slett. Skulle det vre ndvendig med pfyll smyger man seg en tur ut i nabobaren og henter seg et par glass. Utrolig nok er de mer enn nok folk der. Ren rutine som dere skjnner. Man ser kanskje litt alkis ut, men slik skam fr fare sin egen sj.

Vi fortsetter med ekskursjoner her vi seiler rundt. Fr vi gikk i land i Mexico for f med oss noen Maya-ruiner i Tulum, fikk vi klar beskjed om ikke ta med mat ut av skipet. Det viser seg at Mexico er livredde for f inn noen som helst former for mat over grensa. De har hunder som gr og lukter etter det. S redde er de at purseren fr kveldens show med eksemplarer illustrerte at bde bananer, epler, muffins og pizza er mat. Man skulle tro dette var nok til at folk skjnte leksa. Da Terje og Victoria gikk fra bten hadde de allerede beslaglagt fem splesekker med mat. Selv ikke teskje var nok der med andre ord. En dame ble stoppet med en muffins pakket inn i en haug med servietter. Uten skam roste hun hunden som var s flink til finne tingene... Vi fr tro hun ikke gr for en narkosmuglerkarriere, det slr meg som en kortvarig affre i sfall. Syns dog det er interessant at myndighetene bruker s mye tid p lete etter pizza og andre matvarer. Tenker innsatsen kanskje burde vrt innrettet mot en viss annen smugling og srlig mot grensa srover mot mellom-amerika, men dem om det.

Vi fikk en guide p bussen som ved frste yekast fremsto som mr. Stoneface himself. En rundfjeset liten meksikaner av mayaavstamming, ved navn Andres. Han kunne meddele at han til tross for sin indianske avstamming faktisk klarte gro litt bart p grunn av litt iblandet spansk blod. Det m i sfall ha vrt noen drper. Til vre mexicaner var han umtelig opptatt av tidsstyring. Etter 10-20 repetisjoner skjnte jeg til slutt at vi MTTE vre tilbake p bussen kl. 14.50, fordi da kjrte den. (Hint, vi dro ikke fr 15.15...)

Etter ha sett noen utrolig spektakulre ruiner inns jeg allikevel at wow-faktoren i det jeg ble fortalt kanskje ikke var det helt store. De lagde maling av det de hadde rundt seg i naturen, de bodde mange familier i sm hus, de var svrt overtroiske. Minner litt om en rundtur p Norsk folkemuseum. Jeg ble dog veldig imponert over hvor oppdaterte de var p astronomi, og srlig uten ha tilgang p optikk. Ogs interessant hre om menneskeofringskulturen. S steikvarmt som det var rusle rundt der begynte jeg halvveis nske at noen kanskje burde ta opp igjen trden. P vei tilbake begynte det se ned, s jeg tror noen m ha tatt meg p ordet.


Turistposituren er perfeksjonert!

Hovedsete for menneskeofring



Avslrt som dreven turist
 

Etter ruinene fikk vi en kjapp anledning til se p de lokale suvenirsjappene. Jeg hadde litt lyst p en sombrero, men inns at det kanskje ble litt vanskelig f plass i bagasjen til de big boyene der. Vi snakker en diameter som kan vre vanskelig f gjennom en drkarm. Ordene Viva Mexico plastret p hele hatten s ogs noe dust ut, s jeg lot det vre. Margarita ville ta et bilde av meg med den. Vr eminente selger hadde tydeligvis sett seg lei p at gringos kom og tok bilder uten kjpe de pill rtne og overprisede varene hans. En dollar for et bilde. Margarita hadde ikke cash og slettet prompte bildet... NOT!



Svett fyr, men for et stykke hodeplagg

P vei tilbake observerte jeg en kuris ting, nemlig et stoppskilt med et vikepliktskilt under. Jeg har notert meg at i latin-amerika s fremstr stoppskilt som valgfrie, i noen tilfeller tenker jeg nesten at det betyr "kjr p s du rekker den lille luka der". Ettersom jeg er vant med at stoppskilt betyr at du i tillegg til mtte stoppe samtidig har vikeplikt for begge retninger, fltes denne skiltkomboen som smr p flesk. Men det kan jo kanskje forklare ovenfornevnte oppfrsel.



 

Tormod

Livet p det pne hav

Internettilgangen er s som s p det Karibiske hav, men ettersom hvertfall en av mine lesere har gitt tilkjenne at det trengs oppdateringer der hun ligger og ruger gravid i gudene vet hvilken mned, s tar jeg pennen fatt og leter fram et signal sende fra.

Cruiset har ruten: Miami - Jamaica - Grand Cayman - Cozumel (Mexico) - Bahamas - Miami. Allerede fr vi hadde gtt om bord startet det litt kinkig. Vi er fire som reiser: jeg; Margarita; moren til Margarita, Victoria og hennes kjreste Terje. Allerede ved ankomst Miami var selvflgelig bagasjen til Victoria borte vekk. Heldigvis kom de en dag tidligere enn ndvendig fordi slikt kunne skje. Bagasjen kom heldigvis frem med et ndskrik. Takk og lov at flyfolket fikk levert den til btfolket rett fr avgang. Det kunne blitt en del dager i samme antrekk om ikke.

Cruiselivet var jeg ikke helt forberedt p. Jeg hadde en antakelse om at det ikke ville vre like harry som p danskebten... Men langt unna er det faktisk ikke. Her er det gud og hvermann og det blir i overkant crowded spr du meg. Jeg skal innrmme jeg er veldig glad vi ordnet oss balkonglugar og en drikkepakke som sikret fri bruk av minibar og roomservice. Margarita oppdaget at den inneholdt fri flyt av champagne i glass. Nr sluttregningen kommer vil jeg tro det er cruiseselskapet som angrer seg.




 

Julaften tilbrakte vi til sjs. Det er tydeligvis lang vei rundt Cuba for n Jamaica. Allerede frste fulle dag p bten oppdaget jeg at det som gjr cruiselivet s behagelig holde ut er en jevn buzz gjennom dagen. Ettersom det var julaften gjorde vi de tradisjonelle tingene, det var Tre ntter til Askepott, Disney og glgg. Neida, jeg og Maggie startet dagen med trave frem og tilbake i buffeten for f oss litt frokost, fant tilslutt et ttemansbord vi kunne okkupere, og misbilligende skule mens vi observerte langt strre familier se med slunkne blikk etter all plassen. S bitter blir man nr man er sulten og har travet lenge. Dagen forlp egentlig ganske rolig. Frst p kvelden ble det mer julestemning og vi gikk og s et show fr maten. Showet var basert p filmen The Mask. Skal innrmme jeg ikke helt s den rd trden, bortsett fra at det var en fyr med grnn maske som dansa rundt der. Sammenhengen til tross, det var ekstremt dyktige dansere og akrobater, i hvertfall for mitt utrende ye, som virkelig gjorde en spektakulr forestilling. Deretter ble det klassisk julemiddag med tradisjonell kalkun og christmas ham. Vi merka at vi ikke var hjemme i Norge gitt. Maten gikk ned og jeg og Terje gjorde det eneste fornuftige og trakk oss rolig tilbake til "The cigar lounge", for en rolig passiar over et par sigarer og litt god brun rom. Til vre en sigarlounge var det i overkant hy sigarettfring, men det tok ikke luven av et par gode dominikanske sigarer. (Vi vil jo ikke f trbbel med amerikanske myndigheter for sttte Cuba, vet dere).


 

Frste juledag var turen kommet til anlp Jamaica. P alle stedene vi kjrer innom s har bten tilbud om en haug med ekskursjoner som man kan kjpe seg med p, det vre seg strandliv, dykking, sightseeing og lignende. P Jamaica hadde Maggie sett for seg en tur p en beach club. Hun hadde underskt og det gikk an booke at de hentet oss og serverte lunsj. Av en eller annen mystifistisk grunn var ikke bookingsiden tilgjengelig p btens internett. Noe sier meg at de struper potensielle konkurrenter gitt. Enda et argument for nettnytralitet der med andre ord. Fr avstigning tenkte jeg at det var en god ide skifte til badeshorts p rommet, for dermed kunne hive meg rett i havet nr vi kom frem til stranda. Etter ha skiftet mtte jeg sile potetene raskt, og den gamle leksa viste seg sann, "uansett hvor mye du rister og slr, siste drpen i buksen gr". Badeshortser blir jo fort vte s det ble "bre sekken foran magen"-stilen en stund. Vi mtte haste oss av bten og ble umiddelbart omringet av selgere av turer rundt omkring p ya. Etter at Maggie hadde kjrt pruteshowet sitt igjen fikk vi en akseptabel pris til beachcluben. Etter langt og lenge inns vi at sjfren hadde misforsttt oss og kjrt til en annen strand enn den vi hadde sagt. Flaks for oss at det var fastpris da frn si. Det ble litt krangling, men han fikk oss over i en kompis sin bil som tok oss dit vi skulle. Det skal nevnes at n har halve dagen gtt. Vi kom oss inn p beachcluben og fant oss noen solstoler vi kunne slange oss p i skyggen av palmene. Plutselig startet noen jder rigge opp en scene rett ved siden av. Vi lrte fort at n er Hanukka i gang, den jdiske lysfesten, til minne om et eller annet. De satte raskt opp en mur mot oss vanlige ddelige, skulle tro de hadde trening... Blste opp en oppblsbar lysestake og snurrebass og kjrte p med klassiske jdiske tekster over europop-musikk. En skikkelig surrealistisk opplevelse. Maggie gikk litt fortere lei enn meg, men jeg har en forkjrlighet for E-type og Modern Talking, s jeg har trening for si det slik. Det var dog ikke ille vre der. Vannet var klart, varmt og det var digg bade. I tillegg fikk vi testet jerked chicken til lunsj. Usikker p om det er krydringa eller tilberedelsen som hrer in under jerkingen. Jeg valgte ikke sprre for ikke fremst pervers. Uansett, det var fantastisk godt, og jeg skjnner det er en spass populr rett. Vi mtte etter hvert komme oss tilbake til skipet, fr vi dro antok vi at det var nok vre der nr de sa at bten omtrent skulle dra, men vi inns p vei ut at det tar noooe mer tid f 4000 stykker av og p bten.

Vel tilbake p bten fikk jeg noen bilder fra juleselskap hjemme p Lillehammer, og merket umiddelbart at det hadde jo jammen vrt fint vre der hjemme ogs.

I dag, mandag annen juledag, ankom skipet Grand Cayman. Her er det grunt hele veien rundt s vi mtte ankre opp og ta smbter inn til havna. Jeg m si jeg er imponert over hvor effektiv forflytningen av mennesker fra bt til havn gikk. Eneste uhellet jeg s var en dame som skled og skrubbet seg p beinet da det var noe vann p gulvet. Fr hpe hun ikke var amerikansk, for cruiseselskapet sin del. Vel inne skulle vi igjen p en beachclub. Stranden her, Seven Mile Beach, skal vre en av de flotteste i verden, og det viste det seg at den var, med s finkornet sand at ikke en kroppssprekk slapp unna og et krystallklart vann. Fr vi kom s langt ville Margarita frst se p litt diamanter. Det er diamantsjapper p hver eneste hjrne her. Mye turister og null skatter og toll gjr det noe billigere shoppe slikt her enn hjemme i gamle Norge. Hun fant seg et par reringer som matchet forlovelsesringen perfekt, to hakk lavere kvalitet enn ringen og med litt pruteskills, endte felleskontoen opp med ikke bli helt bunnskrapa. Stranden var neste stopp. Her var det ikke mye spennende som skjedde, bortsett fra at Maggie endelig lrte meg litt svmmeteknikk. Jeg flte jeg fikk snn passe teken p beinfringa. Den gode selvflelsen fikk seg umiddelbart en knekk nr Maggie bestemte seg for vise god butterfly-teknikk. Drlig gjort med slike hakesleppmanvre, det var salt vann og jeg ble vt i hele underkjeven.

Dette har blitt en noe lenger oppdatering enn jeg tenkte, men man fr ta de anledningene man har tenker jeg. Vi fortsetter nyte det gode livet, s fr jeg hpe Urd der hjemme i Norge ikke delegger alt for mye. 

 

Et kjapt lite bursdagsinnlegg

Advarsel dette er et betalt innlegg - Margarita mente hun fortjente litt skryt for innsatsen i dag morges.

I dag er det endelig tid for runde 31 r. Frste bursdagen jeg kan huske ikke ha feiret i Norge. Jeg m innrmme at mangelen p sn er ganske vemodig nr kalenderen sier 23. desember. Selv ikke pyntoramagalskapen her nede gir den ndvendige flelsen. Det er visst til syvende og siste ikke pynten som skaper jula. Hint, hint handelsstanden.

For sikre meg en god start p bursdagsfeiringa hadde Margarita ringt hotellet i Miami p forhnd og sagt vi var et nyforlovet par og at jeg hadde bursdag i dag. Dette var visst et godt argument i tipsens hjemland, vips var vi oppgradert til en suite. Jeg skal ikke legge skjul p at jeg ble svrt overrasket og oppgldd over innsatsen hun hadde lagt ned. Med TV i bde stue og soverom kunne vi bevege oss fritt uten g glipp av et eneste sekund av biljakten de sendet p Fox news. For en verden vi lever i!

I dag vknet jeg til at det banket p dren. Margarita hadde bestilt frokost, og jeg kan ikke nekte for at vkne opp til omelett, kaffe, croissanter, juice og andre gleder var en skikkelig god start p dagen. Ettersom jeg for en gangs skyld ikke fikk en hjemmelaget kake p bursdagen var det en fin liten touch med en pastry basket full av godsaker, som seg hr og br. Jeg ble til og med vekket med bursdagssang p 3 forskjellige sprk, at hun ikke husket alle ordene i happy birthday p spansk skal jeg la g etter en s fin morgen.



Hva resten av dagen vil bringe fr vise seg. Inntil videre, Hasta Luego!

Tormod
 

Welcome to Miami

Ferden gr stadig videre her nede. N befinner vi oss p Pullman Miami Airport Hotel. En kjapp pitstop fr vi legger fra kai lille julaften for en rundtur i karibia. 

Fr vi havnet her er det jo litt hverdagsliv igjen dele med dere lesere. Etter flere r med mye lping har fttene ftt mildt sagt en god del deng opp gjennom. Storetneglene har vel blitt byttet ut et par ganger og av og til tror jeg du kunne brukt tballene mine til rive ost. Maggie mente at siden vi hadde ftt en s fin ny start her nede kunne beina mine f det samme. Vi tok dermed en tur til Maggies favorittneglesjappe. Jeg skulle f pedikyr for frste gang i mitt liv. Noe skeptisk til mtte skule neglene mine enda mer lot jeg meg etterhvert overtale. Jeg kom inn i lokalet, stappfullt av damer som skulle pynte seg fr jul. Merka jo fort at jeg var den eneste mannen der inne. Jeg satte meg ned med beina til blt og tenkte i mitt stille sinn, stakkars hu som skal fikse de beina her. Profesjonaliteten var det ingenting si p, her fikk jeg bde kremer og omslag, en runde med hudfila og ikke minst en runde med saksa. Syns nesten jeg s en svetteperle p panna hennes da hu forskte knipe av stortneglen. Jeg kan ikke annet enn applaudere. Da hele greien var over fltes det som et par nye ftter. Eneste jeg er redd for n er at lpinga framover blir fullt av blemmer og sr n som jeg igjen har babyhud under fttene. En tilleggsbonus som dukket opp var at jeg lekende lett kunne svippe av meg mokkasinene gjennom sikkerhetskontrollen p flyplassen uten vre flau over fttene. 


Viktig kunne kose seg litt
 

Fr vi kunne sette nesa nordover mtte jeg frst f med meg den nye Star Wars filmen (Obs dette avsnittet har spoilere!). Jeg var veldig overrasket da jeg hrte at det allerede var premire p en ny film, da jeg trodde neste skulle komme frst i 2017. Vel, vel, nok om det. Jeg dro selvsagt med meg Maggie for se den. de har jo kino p kjpesenteret og tar inn hva som helst fra USA, s her var det bare benke seg med 3d-briller, popcorn med flytende smr p (selvsagt) og bare nyte aftenen. Jeg m innrmme filmen startet annerledes enn jeg forventet. Hvor var persongalleriet vi ble introdusert for i fjorrets storfilm? En ddsstjerne som delegger planeter er en skikkelig styggedom, mens i fjor var det en som sugde i seg hele stjerner og kunne delegge hele solsystemer? Det tok meg sikkert et kvarters tid skjnne at dette mtte vre en spinoff fra hovedhistorien. Nr hjernen da var nullstilt p at dette ikke var den "neste" Star Wars filmen var det egentlig bare nyte to og en halv time med heftig aktion. Maggie hatet den hele veien, men kjente i hvertfall igjen prinsesse Leia p slutten. En hydare for hun der alts.

I dag, torsdag morgen, var det dags for hive seg p flyet til Miami, bare en liten mellomlanding i Managua i Nicaragua p veien s var det full fart nordover. I Managua mtte alle ut av flyet for gjennomg en ekstra sikkerhetssjekk fr vi satte nesa mot USA. Flte det var litt rart vi ikke bare kunne tatt den sjekken i El Salvador, men dem om det. Maggie som ikke har hatt s mye imot maana airlines tidligere ble litt hissig da de tok fra henne solkremen hennes i hndbagasjen. Den var under 100 ml, s burde glidd gjennom, men ettersom de ikke hadde ziplock-poser der s ble det beslaglagt gitt. Undres p om de lar vre ha ziplock-poser for f seg litt bonuser n og da?


Lettere irritert uten solkrem
 

Vel fremme i Miami fikk vi en gledesreise gjennom immigrasjonen. Ja, jeg vet jeg snakker mye om dette temaet, men denne gangen gjorde jeg en observasjon som var bloggverdig. Vi gikk sist av flyet fordi Maggie mtte s p do, med en gang fest setebeltet-skiltet var slukket. Vi gikk i en lang k bak de andre passasjerne frem til hallen med immigrasjonslukene. Vi fulgte skiltinga mot APC (snn automat man bruker selv). I ken merket jeg meg at det gikk fra utelukkende spansk og s til utelukkende svensk sprk overalt. Vi var tydeligvis havna midt oppi morgenekspressen fra Stockholm. Jeg kastet et blikk over p den "normale" passken pekte p det og sa det til Margarita. Vi var enige, et visst apartheid eksisterer visst fortsatt. For gjre det hele litt mer opplftende kan jeg nevne at nr man fr en kvittering fra automatene s er denne enten med eller uten et kryss. Fr du et kryss s m du i en anen k for bli spurt flere sprsml. Det var 6 luker for de med kryss og n luke for de uten. Det var lang k til lukene for de med kryss og ingen i k i luka for de uten kryss. Jeg og Margarita gikk som de eneste selvsagt i ken for de uten kryss, men noterte oss samtidig at svenskene sto i kryssken... selvsagt uten kryss.

I morgen er det tid for g ombord i skipet. Forhpentligvis finner jeg tid og nettilgang til blogge litt om det.

Tormod

#Miami #ferie #amerika

Den nye hverdagen

Vel tilbake fra en langhelg med svrt lite aktivitet. Kun lading av batteriene p stranda og langs bassenget. Dette var etterlengtet, srlig for Maggie, som har sttt p som en tyrk siden hun kom ned hit.

P torsdag er det dags for dra videre. Da skal juleferien feires p cruise i Karibien. Dette blir nok et kapittel for seg feriemessig, og mange kapitler her p bloggen. 

Men mens vi venter p flere reisegodbiter kan jeg jo skrive litt om hverdagslivet her nede i El Salvador, hvor vi tross alt skal bruke mesteparten av tiden vr det kommende ret. Vi bor i en hyblokk som er synlig fra lang avstand. Et inngjerdet omrde med vakter og diverse sikkerhetsforanstaltninger. Slike sikre omrder kan fort fles veldig innestengt, men etter ha beskt en av Maggies venninner innser jeg at vi har en viss frihetsflelse. Mange som bor i sikre omrder her bor gjerne i rekkehus eller hus. Omringet av gjerder og hye hekker er det lett fle seg innesperret. Vi bor heldigvis i et hyhus med stor balkong, noe som gir god utsikt og en betydelig pnere flelse enn stirre inn i en hekk. Hyblokken har tilgang p bde et lite treningsrom og et lite svmmebasseng, s her er det ingen unnskylding for late dager innser jeg. Hvem vet, kanskje dette utvikler seg til bli en blogg for biceps og bootybuilding. 








 

Livet i en compound blir heldigvis bedre av at vi har et stort kjkken jeg kan boltre meg p, s etterhvert ka det nok hende jeg blir en habil kokk, kanskje jeg etterhvert kan blogge litt om det og. Har forelpig laget noe mat for Maggie, med stor suksess. Det hjelper nr man klarer lage noe som hverken er fritert eller fullt av ost, noe mye av maten her virker vre. Jeg gikk for en tomatsaus med oliven og scampi med quinoa ved siden av, enkelt og godt. Og med utsikt til matche ble det veldig hyggelig.



 

Videre er blokken tilknyttet et kjpesenter, hvor jeg fritt kan bevege meg rundt. Ser allerede for meg hvordan jeg kommer til bli en absolutt klpper p shoppe i lpet av det ret her. Skal vi lenger enn til nabokjpesenteret er det bil og taxi som gjelder per n. Gjennom jobben har Maggie hatt tilgang p en leiebil frem til n, men n her de bestemt seg for kjpe en bil de kan ha. Dette viste seg selvsagt vre lettere sagt enn gjort. Hjemme i Norge burde et bilsalg vre mulig f gjennom bde biltilsynet og forsikringsselskapet p no time. Her har det vrt noe mer maanahastighet over sakene. En mned p f tak i bilen som allerede var velgt ut er jo kanskje litt i overkant. Deretter to uker p f bilskilt, og n venter vi bare p forsikringen i orden. Fr vi det innen nyttr tenker jeg vi anser oss heldige. 

Dette bringer meg over til noe annet jeg har notert meg om denne delen av verden. Hflighet og stor vekt p det formelle, og srlig p presentabelhet. I ken gjennom immigrasjon i gr gjore Maggie narr av meg fordi jeg s ut som en turist. Shorts og t-skjorte var dagens velvalgte antrekk. Akkurat passe behagelig i den dirrende varmen som var da vi steg av flyet. Jeg s rundt meg og mtte si meg enig. I en tettpakket ankomsthall var det vel bare 2 andre jeg observerte med samme bekledning. Her er det langbukser og lange ermer som gjelder. Bakgrunnen kan jo vre s mangt. Det er jo fort gjort tenke seg at det anses mer passende vre formelt kledd nr man er ute blant folk. Kanskje vise at man har en viss rang og status. Det kan vel s gjerne vre at man er s vant med temperaturen at man rett og slett fryser uten skikkelig pkledning. Srlig i airconditionens mekka som er alle bygg her nede. Her blaster man p full guffe hele dagen. Jeg heller mer mot at folk er mer formelle, det gr igjen i hverdagssprket. Hflighet er en dyd, uten tvil, men av og til fr jeg inntrykk av at det er viktigere vre hflig enn faktisk gjre noe. Jeg vil fortsette underske denne siden av kulturen, som jeg finner fasinerende, men forelpig er jeg en strre fan av norsk du-kultur og gjenomfringsevne. 

En annen ting jeg observerer flittig p kjpesenteret er at rulletrapper og rullebnd fremstr som attraksjoner i et tivoli. Her spenner man sg fast og flger med p turen helt pal. St til hyre, g til venstre er en regel man neppe har ftt gehr for her nede. Hpet mitt, gjennom lede vei via eksempelets makt, er at alle tramper opp og ned i hurtig takt innen utgangen av 2017.. Noe sier meg det blir med drmmen.

Tormod

#ferie #sentralamerika #hverdagsliv

Backpackerville og veggpyntjakt

Heisann

Strandlivet er det ingenting si p. En slv tilvrelse under et tre mens lufta dirrer rundt en. En kald pia colada i hnden og en god bok gir en flelse av total tilfredstillelse en stakket stund. Men jeg glemmer jo fort at vi er i tropiske strk. Regnsesongen er p hell, men det tar ikke lang tid fr himmelens sluser pner seg her i Roatan heller. Heldigvis ser vi skyene komme inn mot land og kan ta vre forholdsregler.

Fredag skulle det i flge Yr komme et par mm med nedbr. I etterkant har jeg begynt tvile p hvor nyaktige data de faktisk sitter med utenfor vrt eget oljeberg. Strandliv fltes noe utelukket, men gjennom vr taxisjfr fra dagen fr visste vi at vi kunne stikke til omrdet West End. Stedet ligger et par mil fra hotellet vrt, s taxi var eneste mulighet. P veien kjrer man gjennom bde lokale omrder og turistomrder. Det er tydelig at fattigdommen ikke er usynlig selv p et sted som lever s hardt p turismen som det de gjr her. Sett med henblikk p hvor voldelig og utrygt det er i Honduras, er det interessant se hvor trygt det er her ute p ya.

Taxituren starter med en fjellovergang fra hotellet til hovedveien p srsiden av ya. "Rett opp og ned" er det frste som faller meg inn nr denne veien skal beskrives, her har de ikke hrt om hrnlsvinger a la Trollstigen. Hver bil som kjrer opp der skriker etter et lavere gir enn frste for komme opp, og strengt tatt begynner jeg tenke at kanskje de burde hatt en Flybane der i stedet. (Dagen derp lp vi opp der og det var som en joggetur opp p flyen, skrikende lr p vei opp, og lemstre lr p vei ned.) Taxien drar seg over toppen og fortsetter langs bukter og gjennom jungel p vr ferd vestover. Regnet har tatt oss igjen og det ser ned rundt oss, men s lenge man er i bil er det jo bare koselig. 

Vel fremme i West End kommer vi inn i et skikkelig backpackerparadis. En yngre versjon av meg ville elsket stedet. N som jeg er blitt gammel og litt for glad i det gode liv virket det litt mer skittent. Stedet bestr av en lang strandpromenade langs to hvite og flotte strender. Her er det vegg i vegg med sm skakke hus fylt med med barer, hosteller, dykkeinstruktrer, turistsjapper og turoperatrer.






Vindskeivt og backpackersk

Vi kom frem rundt lunsjtid og fikk sjfren til droppe oss av ved et anbefalt spiseri: Creoles Rotisserie Chicken. Enkelt utendrs restaurant med grillet kylling p menyen. Vi var begge skrubbsultne s vi gikk for hver vr quesadilla. I etterkant er jeg overrasket over hvor uenige jeg og Maggie var over kvaliteten. Selv syns jeg det var en kylling s juicy at det var en fest spise den. Maggie fant den trr og kjip. Note to self, unng grille kylling nr jeg skal lage middag her nede.

I El Salvador bor vi i en stor leilighet. Den kommer jeg til skrive mer om senere. Dette medfrer jo et visst I-landsproblem i det at veggene blir veldig tomme. Det er jo s mye plass henge opp ting p! Maggie var derfor p jakt etter noe vi kunne henge p veggen hjemme. Her ble det en heisajakt fra sjappe til sjappe, hun foran og jeg hengende slapt etter. Ikke s vanskelig gjette hvem som var mest entusiastisk. Etter ha funnet et kart over karibien med en passe falmet farge til at det kunne passere som "gammelt", fant Maggie noe hun falt pladask for. Indianermasker av tre som kunne henges p veggen. Etter mye fram og tilbake og heftig pruting ble det ingen deal p butikk nummer en, men p butikk nummer to fikk hun en deal hun var fornyd med. Salget var i boks og endelig har vi noe slenge p veggen i leiligheten. Vel tilbake p hotellet fant vi selvflgelig ut at de er alt for lange for koffertene vre? Hper Avianca ikke er kjipe p hndbagasjen...

Man skulle tro jeg kunne skrevet i timesvis med s slappe dager, men tross alt, n gr jeg tilbake til Lese Magdalenafjorden av Kjartan Flgstad.

Tormod

#Honduras #Roatan #Reise

 

Overraskelsestur til et yrike

Heisann

Her kommer en liten morgenbloggpost (hvertfall her nede) fra verandaen p vrt nye feriested.

Margarita har jobbet rimelig non-stop de siste mnedene, bde med prosjektet sitt, men og med f p plass en sknad for bruke TV-aksjonsmidlene p en god mte. Torsdag kunne hun endelig starte sine 3 uker med velfortjent ferie, og jaggu hadde hun ikke en overraskelse til meg. Billetter var kjpt, hotell var booket. Alt var klappet og klart for en tur. Destinasjon Roatan, Honduras. En y i Det karibiske hav rett nord for fastlands Honduras. Et sted bde cruiseturister og backpackere valfarter for nyte solen, strendene, vannet og dets muligheter. 

Da vi ankom flyplassen i San Salvador var det tydeligvis den store utfartsdagen. Ken gjennom migrasjonskontrollen var p lengde med Midgardsormen. Heldigvis var det en kkultur s formidabel at jeg trodde jeg var i England et yeblikk. Sannsynlighvis var folk p vei til USA for beske slektninger. Antall flyvninger inn i USA den dagen var i hvertfall helt formidabel. Ker kan vre gy, nr man vet man har tid nok til st i de. Maggie pekte ganske fort p en pose som en dame foran oss hadde med seg. Jeg lurte p hva det var. Det viser seg at det er svr vanlig ta med seg fritert kylling fra en lokal guatemalsk fastfoodkjede "Pollo Campero" eller p godt norsk landkylling ,nr man drar til USA. I USA bor det over en million salvadorianere i eksil og nr de fr besk s ber de alltid om at folk tar med den kylligen. Problemet er jo at amerikanske myndigheter slr strengt ned p ta med kylling inn i landet og beslaglegger det i tollen. Det var hvertfall et halvt dusin som ikke hadde ftt med seg dette, eventuelt var de bare veldig negativt innstilt til flymaten. Det morsomme er at praksisen med beslaglegging av kyllingen har blitt brukt av fastfoodkjeden som et reklameinslag hvor punchlinen var at tollerne likte kyllingen s godt at de tok den med p bakrommet og gafla den i seg. 

Margarita var overrasket da vi skulle boarde flyet. Hun hadde antatt at vi skulle ta et propellfly, men ved gaten sto det vitterlig et lite jetfly klart. Vi gikk gjennom boardingen og ned den vante gangen mot flyet. Nesten fremme ved flytrappa ble vi plutselig geleidet inn p en buss. Og der ja, propellflyet vrt. So, close!

Vel fremme p ya fant vi en taxi som kunne ta oss til hotellet vrt. Et paradis p nordsiden av ya, omtrent midt p. Las Verandas er navnet og ligger ved stranden ved siden av en golfresort. Jeg fikk selvsagt antydning til utslett av tanken p vre omgitt av strikkevester med rutemnster, men har heldigvis klart meg bra. Omar drosjesjfr var av den snakkesalige sorten, s vi fikk raskt et intrykk av ya. Den er omtrent 7 mil lang, noe som overrasket oss, da vi trodde den var litt som perleyene i Panama. Innbyggerne p ye er stort sett tosprklige, og snakker dermed bde spansk og engelsk. Noe jeg selvsagt satte stor pris p, selv om bestille l stort sett har gtt meget bra hittils. Bakgrunnen er at det er en tidligere britisk koloni, med en stor andel av befolkningen som nedstammer fra slaver som ble brakt over hit i kolonitiden. 

Hotellet er en resort, med privat strand, bassenger og egen restaurant og bar. Her skal man slippe valfarte vekk. Egentlig er det en stor fordel for distansene p ya gjr at det tar tid komme seg til andre steder av interesse.


Velkommen til Paradis
 


Deilig med egen veranda
 



 

Resten av dagen ble tilbrakt frst p stranden med en god bok p en solseng under et tre. Dette ble, som mange sikkert kjenner seg igjen i, litt kjedelig. Vi lnte  derfor noen paddleboards og padla rundt p sjen. Det var spass til motvind at det fltes litt som st stille. Heldigvis var det bare sette seg ned gjre ra om til en styrepinne og la seg drive med tilbake til land nr man var sliten av padle motstrms. Da vi la oss ned igjen p solsengene kom det ogs et brudepar forbi som tok bryllupsbildene sine der. Jeg satser p at to slappe nordmenn p solseng i bakgrunnen, ga et romantisk bakteppe de kan se tilbake p resten av livet sitt. 

 

Tormod

#Honduras #Roatan #reise

The Terminal

Heisann.

Det er sikkert mange av dere lesere som har sett filmen The Terminal med Tom Hanks. En film hvor Tom Hanks m bo p en flyplassterminal strandet i uoverskuelig fremtid. Like ille var det ikke for meg, men 7 timer mellomlanding p San Jose flyplass i Costa Rica, alene p vei fra Panama til El Salvador, gir en tid til fundere p ting. Som for eksempel er det HELT sikkert at man ikke kan telle et land nr man bare har vrt p flyplassen? Et evig dilemma det der, men jeg valgte falle ned p nei, srlig siden jeg ikke var gjennom tollen engang. Jeg fikk og god tid til tenke p at endelig var Avianca bare 10 minutter forsinket, det kan knapt kalles maana i det hele tatt. Tilgivelsen satt veldig nrt. Man fikk og tid til sette pris p at terminalen i San Jose ikke er spesielt lang forsere, men med sre solbrente skuldre, skulle jeg nske jeg hadde gtt for trillekoffert og ikke sekk som hndbagasje.

Man fr og tid til fundere p folk man mter underveis. Slik som Rick fra Scottsdale i Arizona. En korpulent og giktbrukken mann p 63. Veteran fra hren. Vel han var utstasjonert i Italia p 80-tallet, s det er vel uvisst hvor mye kamp han s, men det var viktig for ham. En mann som mente Trump gjennom utnevnelsen av Exxon-sjefen Rex Tillerson som utenriksminister, en mann som etter Ricks mening hadde gode relasjoner med Putin, ville srge for stabilitet bde i verden generelt og Syria spesielt. En mann som reiste jorda rundt som pensjonist og skrt over kjrester i hver en havn, unge damer som traktet etter menn p hans alder. Her var det kjrester i Brazil, Venezuela, Thailand. En mann med en ekskone i statene som fortrakk reise utenlands for oppleve det han ans som gleder her i livet. Hvem som utnyttet hvem i de forholdene der er det vanskelig si. Tipper begge parter fr noe ut av det. Skal sies at jeg fikk nummeret hans s trenger jeg en seng i Scottsdale hvis jeg kjrer forbi s kan det hende amerikansk gjestfrihet viser seg fra sin beste side. 

Videre fr man litt livsvisdom. Denne er det pinlig at jeg ikke hadde ftt fra fr. Jeg trengte lunsj i lpet av min ventetid. Flyplassmat er vel ikke akkurat kjent for vre sun, s jeg gikk for en liten pizza og en mugge med l. I min naivitet antok jeg det var snakk om en litersmugge, men der tok jeg grundig feil. 2 liter var vel nrmere sannheten. Takk og lov at jeg hadde noen flere timer igjen i tillegg til litt amerikansk fotball p tv. Alltid litt pinlig vre han som tuter l alene p flyplassen, men skal det vre s skal det vre. 

Maggie var etterhvert kommet trygt hjem til El Salvador, da hun fly direkte p jobbens regning. Hun hadde dog glemt kjpe med julesjokolade til kontoret. Selvsagt en massiv krise det. Men null problem Tormod var p saken. Etter endel vandring med ynking over sre skuldre fantes det ikke en eneste julesjokolade oppdrive. Merkelig med tanke p det ekstreme fokuset p jul det er her nede. Det virker som hver eneste butikk og hvert eneste kjpesenter forsker overg naboen i overddig julepynt. Jeg ente opp med litt klassisk deilig Kinder maxi-sjokolade. Vurderte et yeblikk en boks med sveitsisk Lindt-sjokolade, men til over 300 kroner boksen ins jeg at det fikk holde se p den. 


Vi leker ikke julepynt!

Boardingen videre begynte overraskende presis, her begynte hpet  stige og jeg krysset fingrene for at jeg snart var hjemme hos min kjre igjen. Mitt hp var selvsagt forgjeves, Maana airlines var tilbake! Vi ble selvsagt sittende 40 minutter p bakken og vente p at en eller annen skulle stemple et dokument. Dette er jo egentlig bare minor details i en verden hvor man fr filmer og tv-serier i seteryggen foran seg med et tastetrykk. Jeg var selvsagt innstilt p la irritasjonen synke ved hjelp av noen episoder Big Bang Theory, null stress joggedress. Heldigvis hadde de da bestemt seg for at i stedet for gi tilgang til underholdningen, var det en mye bedre ide kjre en reklame for Guatemala back to back i 40 minutter. Selvsagt med lyden p hytalerne slik at man ikke slapp unna. Misforst meg rett Guatemala fremsto som et paradis p jord i den reklamen, men jeg flte jeg hadde skjnt leksa etter tredje gjennomgang. Ja, dere har kaffe; ja, dere har golfbaner; og ja, dere har bassenger hvor slanke blonde jenter sakte stiger opp fra. Tommel opp!

Flyturen var heldigvis kort, og inneholdt en gledelig overraskelse, for mens vi hadde vrt i Panama hadde tydeligvis El Salvador endret immigrasjonsrutinene sine. Borte var papirskjemaet og tollskjemaet var kraftig forenklet. Kombinert med en kjempehyggelig immigrasjonsoffiser gikk veien inn i den ventende bilen som en lek. Og jeg var bare en rask kjretur unna min kjre. 

Tormod

#reiseliv #reise #flyplassliv 

Perleyene - et lite paradis

Etter en mildt sagt vellykket fredagskveld, vknet vi lrdag morgen opp nyforlovede og klare til sette kursen mot Trump hotell i Panama By. Der gr nemlig bten ut til Islas las Perlas, eller p godt norsk Perleyene, og vi hadde sett oss ut Contadora som den vi ville beske. Vi ankom bthavna akkurat i det sola rant over horisonten og ble mtt av et riktig s vakkert syn. Vi inns at vi skulle avgrde med en liten katamaran med begrensede med bagasjemulighter, s vi pakka oss ned i to sm ryggsekker og fikk sneket koffertene inn i bagasjerommet til Trumpen. Rutinert kan man si.

 
Lett ville dra ut p dette havet

Etter halvannen time med dsing ombord i en smkjlig katamaran var vi endelig fremme p ya. Det var hyvann og ingen brygge, s vi ble lempet over i smbter som brakte oss trygt inn til havn. Ettersom vi mtte vade i land fra smbtene flte vi oss enda mer rutinerte som fikk dumpet koffertene. 

Ustdig landkrabbe prver fake erfarenhet

Vel fremme viste det seg at Contadora var et skikkelig sydhavsparadis. Her var det hvite strender, bltt hav og en frodig vegetasjon. Vi hadde bokket oss inn p et bed and breakfast med det passende navnet "La Romantica". Dette var drevet av det som i etterkant viste seg vre kongen av ya. Charlie, en sterriksk pensjonist som hadde bodd p ya i 15 r og som hadde en finger med i alt mulig rart. Til vr overraskelse var det bde bilveier og en liten flyplass p ya. Bilveiene var spass smale at golfbiler var det foretrukne fremkomstmiddelet. Bortsett fra Charlie som hadde et par pickuper og en gul boble han kunne farte rundt i. Etter en rundtur p ya i pickupen til Charlie fikk vi raskt overblikk over det lille som var der. Det var noen restauranter, endel bed and breakfaster, et par hoteller og mange fine strender. Han viste oss og noen falleferdige ruiner som viste seg vre en investering Trump hadde gjort her for mange r siden. Det gikk skeis og n sto byggene igjen som noen gamle spkelser. Litt synd slikt ikke blir plagt fjernet, men dem om det. Det var flust med store hopperotter som lp rundt der, kanskje 

Etter rundturen kom vi til "La Romantica", som det viste seg at pnet den helgen vi var der. Det var et flott innredet hus med fire store soverom og fellesarele hvor man fikk servert frokost og kunne slappe av i en solstol. Rommene var store og fint innredet med kunst p veggene og et stort bad som hrte til hvert rom. Vi skiftet fort klr og hev oss rundt slik at Charlie kunne kjre oss tilbake til sentrum s vi fikk oss en matbit. Vi hadde forlatt hotellet Panama City om morgenen fr de pnet frokosten s naturlig nok var vi noe smsultne. Etter ha ventet vinter og vr p en toast og litt appelsinjuice fikk vi putlet oss ned p Playa Largo, eller langastranda som vi sier hjemme p berget. Det var da jeg inns at jeg bare hadde smurt armer bein og ansikt, og selvsagt glemt igjen solkremen p hotellet. Skitt la g tenkte jeg, s ille kan det ikke bli og jeg kan jo ikke la vre bade i det deilige vannet. 

Som dere skjnner av bildet er det vanskelig la vre bade. Hjemme i Norge er jeg nok en fryspinn p bading i Oslofjorden, men dette var andre boller. Det gikk som det mtte g, da kvelden kom var det hummer-Tormod som var p besk. Klassiker. Stranda var utsatt for endel drivved og sppel og vi merket oss at militret var utkommandert for rydde p stranda. Sikkerhetssituasjonen var med andre ord noe annerledes en i compoundtilvrelsen i El Salvador. En befriende tanke.

Etter et par timer p stranda stakk vi innom en fiskerestaurant for lunsj. Margarita var meget fornyd med Pia coladaen sin. En halvliter rom med et par drper ananas og kokos i gav lette sjbein p veien tilbake til huset. Mens vi gikk hjemover langs veien oppdaget vi at vi var i skikkelig jungelland, for her hang lianene fra trrne. Jeg kjente naturlig nok p min indre Tarzan og mtte teste om de holdt. Bildet viser heldigvis ikke at selv om lianene er sterke s er barken rten og sklir av for et godt ord. Tarzan - Myth busted!


Worked like a charm

Etter noen timer med avslapping p balkongen med noen l og litt blogging, vandret vi rundt hjrnet til en liten restaurant kalt Tortuga. Denne var sterkt anbefalt p Tripadviser, men vi fikk litt inntrykk av at dette m ha gtt de litt til hodet. Maten var akkurat sder, men til en heftig pris. Til gjengjeld ble vi sittende snakke en stund med et canadisk ektepar som var p rundreise i sramerika og som skulle hjemover dagen etter. Det viste seg at de hadde vrt p samme strand som oss, den dagen, men da de smskrt av ha hjulpet til med rydde p stranda (det var kommet endel sppel flytende dit), s valgte vi ikke nevne at vi var der. Vi hadde nemlig bare lata oss og bada vi ;)

Dagen derp vknet vi av at det var servert en flott frokost, med stekte egg, toast, masse fersk frukt og diverse godt plegg. Dette kunne vi nyte mens vi satt med dra pen og hrte fuglene kvitre. Jeg m si jeg elsker ananasen her nede. S st og god at det er orgasmisk hver gang man tar en bit. Den var spass god at Maggie ble i godt humr igjen etter nok en dolokkrangel den morningen. 

Charlie hadde lovet ta oss med ut p en y han hadde kjpt. Der var det 12 sm hytter som han drev og rehabiliterte slik at de skulle bli utleiehytter for reisende. Etter en kjapp tur p supermarkedet med innkjp av vann og l til arbeiderne hans p ya kasta vi oss i bten for se p dette underverket.




Gutt som lever livet p en sydhavsy


Etter en rundtur p ya hvor Charlie viste oss planene sine og hvordan det skulle bli var vi meget imponert. 12 sm hytter med balkong og sjutsikt. Inreder han som p La Romantica blir det et paradis tilbringe tiden. Fr han det til som beskrevet blir det det diggeste stedet dra p ferie til, det er helt sikkert. Ettersom han hadde endel kyllinger p ya brakte det minnene tilbake til spillet The curse of Monkey Island, manglet bare et par piratskip. 

ya viste seg vre omgitt av koraller som man kunne snorkle rundt og se p. Dessverre for oss var dette bedre p lavvann. Vi var der mens det var full flo, og ettersom forskjellen p flo og fjre er 5 meter var det litt vanskelig f sett det s godt som vi ville.  Jeg burde ikke ha snorklet denne dagen p grunn av hummertilstanden, men pokker heller, utstyrt med faktor 50+ fikk det briste eller bre. 

Vel tilbake p land fikk vi lne bobla fram til vi skulle med bten tilbake til fastlandet. Det var en mildt sagt befriende flelse og vi fikk sett litt mer av ya p egenhnd p denne mten. Vi var litt i stuss p hvordan vi skulle f levert nklene tilbake ettersom Charlie var og fulgte byggearbeidene p ya si. Holdningen var grei, "bare legg nklene i bilen, hvem skal stjele den liksom? vi er p en y". Enkelt og greit!


Gutt som har gledet seg til kabriolet

Klokken tre var det bare stille seg i k for komme seg p bten tilbake til fastlandet. P oppdrag fra Maggie var det bare hive seg i frste smbt ut, for her skulle man ha plass p taket, s vi kunne nyte sola mens vi cruiset innover. Maggie fikk beinet seg fram som om hun skulle hatt Purple heart fra black friday. Etter halvannen dsig time kom vi til dagens bestemmelsessted; Trump Panama Ocean Club hotell, hvor vi skulle tilbringe vr siste natt i Panama med litt lux. Der passer det sette punktum for n. Turen gr n hjem til El Salvador, hvor Maggie atter mtte p jobb p mandagen. 
 





 

#reise #panama #perleyene #paradis #romantisk

Hun sa ja!

Dagens innlegg blir av den mer sentimentale og hyggelige sorten. 

Mange bekjente vet at jeg i en stund har gtt med planer om fri til min kjre Margarita, og i gr kulminerte det med at ringen smatt p fingeren som fot i hose. 

Det begynte i starten av november da jeg tok opp temaet bde med noen utvalgte kollegaer og venner og fikk god sttte fra begge sider. Etter ha vrt i et storslagent bryllup i Istanbul i sommer, var jeg klar over at Maggie syns det gifte seg var stort. Vi hadde diskutert fremtiden og jeg hadde sterkt inntrykk av at hun var klar for et store sprsmlet, selv om vi strengt tatt bare ha vrt sammen i halvannet r. Men vi er i 30-ra og ting har en tendens til g raskere enn i de svingende 20-ra. 

Etter et New York-besk i oktober hadde jeg funnet ut ringstrrelsen til Margarita, og hvilken fasong som fenget henne mest. Jeg lrte dette ettersom hun er stor fan av "stikke innom" Tiffanys en liten tur. Jeg valgte luske i bakgrunnen og leke uinteressert i hele greia, men hun skjnte sikkert at jeg fulgte med. 

Vel tilbake i gamlelandet var det dags for finne riktig type og siden jeg ikke kunne s mye om gull, bling og glitter lot jeg min venn google fine nrmeste forhandler av "Princess cut". Det viste seg vre Tesori oppi Inkognitogata. Passende plassering av butikken, for den var jammen ikke lett finne. Opp en trapp og inn en stor dr med knttlite skilt. Heldigvis var det en hjelpsom herre som kunne vise vei for en stakkar som var tapt p veien. Alt var klart, det var bare pakke den med og reise avgrde. 

Bevisst som jeg var om hvor jeg var p vei hen gjaldt det gjemme den godt. Jeg slapp heldigvis ty til s drastiske skritt som teipe den mellom rompeballene. Et reisebelte til ha p magen gjorde heldigvis susen. Dog, jeg sov med den i senga p det shady motellet i Miami, tross alt!

Hvordan skulle det gjres?

Den store bygen var jo selvsagt finne ut hvordan selve frieriet skulle gjennomfres. Her var det mange alternativer som dukket opp i planleggingsprosessen. Et av problemene med skulle gjre det s langt vekk hjemmefra, med drlige spanskkunnskaper og lav bevegelsesfrihet var mangelen p mulighet til planlegge og organisere mye p egenhnd. Jeg flte meg litt avhengig av finne en pning i en av de mange tingene vi hadde planlagt at vi skulle gjre. I romjula skal vi p cruise i karibien, og opprinnelig tenkte jeg at dette vare et perfekt sted gjre det. Men jo nrmere avreisedatoen kom jo mer merket jeg at det fltes veldig lenge til. Rett fr jeg dro ble det klart at vi skulle rett til Panama, og vips pnet det seg flere muligheter. Vi hadde lyst til reise til Islas las Perlas i helga, og de bildene jeg s av omrdet tilsa at her var det gode muligheter for finne et litt bortgjemt og romantisk sted for sette det hele i stand. 

Da jeg ankom El Salvador viste det seg at Maggie hadde gjort det hun gjr best. G inn p tripadvisor og bestille bord p de best ranka restaurantene p stedet.  Da kunne hun avslre at p fredag kveld skulle vi p den beste restauranten i byen; Donde Jose. Plutselig pnet det seg enda en mulighet for sl til. Her gjaldt vre p t hev inns jeg. 

Da kvelden opprant fikk jeg sneket ringen over fra reisebeltet i safen p hotellet og inn i det tilhrende smykkeskrinet, og s over i innerlomma p kveldens blazer. Heldigvis satt hun i en opphetet telefon med El Salvador rde kors. Sikkert noe de hadde vrt sent ute med ordne, manana, manana og alt det der. Hun catcha meg hvertfall ikke. Vel framme p restauranten viste det seg at vi hadde ftt bord ved "chefs table". Dette var en bar hvor vi satt sammen med to andre og kunne se p at kokken laget maten. Dette skapte naturlig nok noe problemer. Hvordan skal man g ned p kne elegant nr hun sitter p en barkrakk. Blir veldig langt opp. Samtidig, er det ikke litt kleint pfre andre gjester som sitter like ved siden av deg et slikt opptrinn?


Beste bordet i rommet, s lenge du ikke har tenkt fri
 

Jeg var ogs usikker p hvor langt jeg skulle g i overddighet. Heldigvis gjorde Margarita narr over at jeg ble flau over ha bestilt noe litt feil, da jeg forskte meg p spansk. Dette gjorde at jeg kunne fritte henne ut om flauhet, hvorp hun kunne meddele at hun ikke ble flau. Kjr p tenkte jeg da. Middagen skred frem og jeg skal innrmme jeg slet med finne et passende tidspunkt i samtalen. Etterhvert snakket vi om stikke p rooftopen p Hard Rock Hotel i Panama etter maten, den skulle vre den beste utsikten i byen. Her ynet jeg en mulighet for kompensere for den litt kinkige posisjonen vi var plassert i. 

Fr siste dessert ble servert gikk jeg p do, tok en ekstra titt p ringen, s meg i speilet og forskte manne meg opp for oppgaven. Det kunne g bra p rooftopen, men jeg hadde lagt merke til at lyssettingen i baren i restauranten var helt perfekt for f mest mulig glans ut av diamanten (Ja, jeg har sett p den i alle typer lys). Vel tilbake p bordet m jeg ha sittet med et frete glis, fordi Maggie spurte plutselig, "hvorfor smiler du snn? Du ser s forelsket ut". pningen var kommet! Det fltes som den rde lperen var rullet ut. "Kjr p", tenkte jeg. Jeg kunne meddele at ja, jeg er veldig forelsket, og jeg har noe sprre deg om. Jeg s rett inn i et ansikt fylt av overraskelse og sjokk. Hun grep seg til kinnene og da jeg skulle til trekke ut boksen med ringen sa hun: "Har du ring? Ikke ta den ut. Dette er s flaut!" Jeg ble lettere overrasket, men merket fort at her var det overraskelsen hennes og sjokket som snakket, ikke noen uvilje. I etterkant er det godt vite at Maggie og kan bli flau. Mens trene i ynene hennes begynte piple frem spurte jeg "vil du gifte deg med meg?". Et svakt "Ja" kom over leppene hennes, og jeg kunne ikke unng juble inni meg. Jeg ville s gjerrne ta ringen ut og sette den p fingeren hennes. Vi ble sittende og se p hverandre, smile, mens hun trket noen trer og forsikret seg om dette virkelig skjedde. Da naboparet var ferdig med spise desserte sin og forlot bordet flte vi det var fritt frem, og ringen kom frem og fant plassen p ringen. Et yeblikk jeg aldri vil glemme s lenge jeg lever! 


Slik kan lykken utarte seg
 

Vi var ferdige med mltidet, og mtte forlate lokalet p grunn av at det kom en ny bordsetting. En kort Ubertur senere befant vi oss i 62. etasje med utsikt over hele bukta og begge endene. Dette viste seg vre mye mer holligong-nattklubb enn jeg hadde sett for meg, i tillegg til at det hverken var srlig romantisk eller lyst. Der og da inns jeg at det var veldig bra jeg gikk for restauranten til syvende og sist. Heldigvis hadde de et godt utvalg av bobler og etter ha delt en Gul Enke i armkroken til hverandre var det dags komme seg tilbake p hotellet. Allerede ved soloppgang dagen derp gikk bten til Perleyene.

 

Tormod

#frieri #forelskelse #panama #reise

Late dager i Panama

Jeg avsluttet frste reisebrev med sovne i El Salvador. Dagen derp var det knapt tid til sove ut. Veien var klar, vi skulle til Panama City fordi FN arrangerer  risikokonferanse og hadde invitert Margarita til delta. Jeg skal ikke nekte for at jeg er litt misunnelig p henne. Tipper det hadde vrt noen interessante temaer dersom jeg fikk delta selv. Men jeg lper litt for fort avgrde n.

Av pengehensyn bestemte vi oss for at jeg skulle ta et tidligere fly til Panama. Det gikk halv 9, s heldigvis var sjfr Bladimir p plass allerede klokken 6. Serviceinnstilt til beinet der alts. Veien til flyplassen forlp i stillhet, mens jeg fikk anledning til observere det allerede yrende folkelivet som befant seg langs veien. Her m jeg skyte inn at jeg etter alle skrekkhistoriene om dette landet nrmest forventet se bde drive-by-shootings og pistoler p hvert gatehjrne. Det var derfor med glede jeg observerte unge og gamle stimlende langs fortauene tydeligvis p vei til jobb eller skole. Her ventet man p bussen, og dagarbeiderne steg inn p lasteplanet p utslitte pickuper, sansynligvis for en dag med sukkerhsting. Det var massevis av lastebiler stappet med sukkerrr langs veiene, s det er tydeligvis innhstingssesong om dagen. 

Vel framme p flyplassen viste Avianca seg vre maana airlines, og var vel 45 minutter forsinket. Maggie er uenig i beskrivelsen og mener de er veldig punktlige til vanlig, men min erfaring fra 2008 da jeg turnerte regionen sist gjr meg skeptisk til dette. Krysser fingrene for turen tilbake. 

 

Panama

Vel fremme i Panama ble jeg overrasket over finne ut at de hadde et like omfattende migrasjonsregime som USA med bde fingeravtrykk og bilde. Heldigvis var de effektive. Ettersom Margarita kom etter meg og hadde skyss fra flyplassen s tok hun bagasjen s jeg kunne reise med en lett sekk. Det viste seg vre et sjakktrekk ettersom jeg da fikk god anledning til sjekke ut Casco Viejo - som er gamlebyen i Panama By. Jeg kasta meg i en Uber akkurat i det himmelens porter pnet seg. Jeg trodde det regnet ille i El Salvador, men hadde ikke sett noenting viste det seg. Alle kjrte med ndblinket p (de sakka ikke p farten, men dog). Det var fasinerende se hvor mye regn som kunne komme p en gang, og vel s fasinerende se hvor gode systemer de hadde for ta unna alt vannet. Oslo kunne nok tatt en titt hit.

video:mov00061
Fanga under et tak.

Vel framme ved nationalteateret i gamlebyen. Et ml jeg hadde valgt p random da jeg bestilte, ble jeg sluppet ut ved en baldakin slik at jeg hadde noe gjemme meg under. I etterkant skulle jeg nske spansken min var sterk nok til si jeg ville slippes av et sted jeg kunne gtt inn. Jeg ble n stende der i en halvtimes tid og krke meg inntil en vegg. Dette siste fltes ndvendig da det begynte lyne noe voldsomt. I starten var det et stykke unna, men da lyn og torden kom i samme yeblikk var det merkbart behov for gjre seg en smule mindre der jeg sto.

Vret skifter fort her nede s etter en halvtimes tid lysnet det opp og jeg kunne ta fatt p min rundtur i gamlebyen. Her var det en veldig koloniell stil, og jeg var overrasket over hvor flott og velholdt det var. Gamlebyer kan fort bli slitne og ustelte, bare se p Oslo, men her var det tydelig at man tok vare p ting. Det hadde neppe skadet om de kuttet ut noe av biltrafikken for om denne bydelen hadde vrt bilfri hadde det vrt helt nydelig. Tydelig at de ikke har en Lan Marie i  bystyret.

Trangt og koselig. Glad jeg ikke m kjre her.

Obligatorisk med en alvorlig selfie.


Ikke tvil om at her har de holdt det gende siden 1500-tallet.


Til og med noen statements var det plass til. Denne var forvrig malt over allerede p onsdag. S her er den bevart for ettertiden.

Tirsdag var hviledag her i Panama. All reisingen hadde krevd sitt s jeg tok det helt med ro og leste bok. Det eneste av interesse var grsdagens bloggpost.

Onsdag var det derimot dags for se det eneste Panama vel er kjent for utenom hattene sine, den store kanalen!. Rett ved Panama By ligger innkjringen fra stillehavssiden. Bde fra flyet og fra havna ser man lasteskip i hopetall, og de str i en verre k enn p postkontoret siste sendedag fr jul.


En mils tur oppover langs kanalen kommer du til Miraflores-slusene, som er frste sluse p veien. det er to sluser p stillehavssiden og en p atlanterhavsiden. Totalt skal btene heises opp 26 meter slik at de kan krysse landet p det som er en massiv oppdemmet innsj. Jeg var dessverre akkurat for sent ute til se det siste skipet bli hevet, men fikk svidt med meg halen p det mens det seilte videre inn i kanalen. 

Rutinert av seilbten slenge seg med p lasset nr den store bten sikkert hadde betalt hele gildet. 



Det er en viss hydeforskjell som skal forseres gitt.

Av en eller annen grunn var det flere timer til neste skip skulle inn i slusene s jeg fikk ikke med meg det store yeblikket. Dette var sikkert like skuffende for alle skipene i k som for meg, men det var sikkert lunsjpause, vett.

Vel inne i bygget igjen var det tid for sjekke ut utstillingene. Kanalen har rukket bli bde 100 r og bygges ut for tle dagens skipsstrrelser. Over fire etasjer fikk jeg et innblikk i bde hvordan alt ble bygget, hvordan dyre og plantelivet pvirkes og hvordan hele greien fungerer i dag. Vanskelig gjengi hele kanalens historie, men jeg anbefaler p det sterkeste folk beske dette stedet. Artig fun fact: Nr du kjrer inn i kanalen fra atlanterhavssiden befinner du deg lenger vest enn nr du kommer ut p stillehavssiden.


Overblikk over kanalen.

Til re for sstra som sikkert umiddelbart vet hva slags geologi de har p stedet.

Vel tilbake p hotellet var Maggie ferdig med sitt opplegg og vi gikk for skaffe henne en ny arbeidspc. Der skulle det vre MacBook Pro for alle penga selvsagt. Ser ikke fasinasjonen selv, men hun om det. Der gikk det fort i svingene og etter en heftig runde fikk hun prutet den inn under budsjettet. Mens jeg bare sto der og var imponert. Her observerte jeg noe interessant. Da Macen var betalt for mtte vi ta den med inn p bakrommet og pne den slik at begge parter kunne forsikre seg om at alle delene var med og at Macen slo seg p. Uvisst om det er sneaky kunder eller sneaky butikker som har frt til denne praksisen, men s mye for tillitssamfunnet gitt. 

P kvelden gikk turen til gamlebyen igjen for spise middag. Vi var da ute med sjefen for de som jobber i Rde kors i Amerika. Turen gikk til en fiskerestaurant som het The Fish Market. Strengt tatt var det en bil hvor de lagde mat, a la food truckene som str nede p rdhusplassen. Forskjellen var at det hadde noen bord og litt tak over. Spartansk innredet, men maten var fantastisk. Spesielt fisketacoen var et kvalitetsmltid. Samtalen gikk lett og let fikk bein g p. Heldigvis var det til stor hjelp for sikre at jeg holdt meg lenge oppe, slik at jet lagen endelig har avtatt. 

N er posten blitt lang nok for denne gang. Flge med for flere oppdateringer om det ene og det andre.

Kommenter gjerne om det er ting dere er interessert i hre mer om eller vil jeg skal skrive om.

Tormod
 

 

En gyllen halvmeter

Mens bloggformatet siver inn over meg, og jeg forsker finne min uttrykksform, blir det n et avbrekk fra reising og jeg fokuserer p en skikkelig matopplevelse.

Etter en lang dag p kongress ville Maggie ha en kjapp og enkel middag. Med kort vei til foodcourten p kjpesenteret ved siden av var valget enkelt. Eller enkelt og enkelt, man har jo 20 forskjellige spisesteder velge mellom. Valget falt til slutt p en burritosjappe. Er man i mellom-amerika s var det vanskelig komme unna. 

Margarita bestilte varene p sitt plettfrie spansk, men jeg tror mannen i kassa overvurderte apetitten min da vi sa kjr p. Vel er jeg en stor mann, men dette satte min egen fredagstaco i skammekroken.


 

Her holdt det ikke med 1 lefse gitt. stoppe de og innrmme nederlag kom ikke p tale, en viss stolthet har man jo. S her var det bare st rolig se p lass med ris, kjtt, bnner, salsa og grnnsaker bli lempet opp. Vr venn med forkleet rullet sammen en tight pakke som han skulle vrt ektefdt cubaner. M si jeg var imponert over hndverket. Margarita stakkar fikk nrmest mindreverdighetskomplekser med sin stakkarslige smburrito.


"En halv meter mindre over bakken, er forskjellen p deg og meg"
 

Jeg m innrmme jeg tvilte p egne evner en stund da jeg fikk den i hnda. S her var det bare g til verks med huet frst. Helt skamlst.


Pgangsmotet var p topp.

Halvveis nede begynte en metthetsflelse man bare kjenner p julaften melde seg, her var det bare bite tenna sammen. Herregud mann du har da lpt et maraton, dette er ingenting.


Mann som er fullstappa.

Burritoen ble til slutt behrlig beseiret, selv om ansiktsuttrykket neppe overlater noe av flelsen i kroppen til fantasien. Julaftenmetthetsflelsen var definitivt ptrengende, men i etterkant m jeg si; pinnekjtt ligger tyngre i magan!

Mens jeg sitter og skriver dette dagen derp er jeg fortsatt mett. Neste gang gr jeg for en pequeo!

Tormod
 

Les mer i arkivet Juli 2017 Juni 2017 Februar 2017
hits