A night at the opera - or ballet?

Opera, ballett, same same si. Maggie har jobbet lange dager i det siste, det tok på med en uke i Panama og så to dager i Honduras på henne den uken som var. Mens jeg var igjen hjemme i leiligheten mens hun var bortreist så jeg tilfeldigvis en reklame for en Shakespeare-festival i byen. Så for å få tankene vekk fra jobb inviterte jeg henne med på en ballettforestilling av Romeo og Juliet på lørdagen. Jeg var kjempespent, jeg hadde aldri vært på ballett og var vel strengt tatt litt skeptisk. Hvor mye kom jeg egentlig til å skjønne av en historie uttrykt gjennom dans når jeg bare har en overordnet anelse om hva stykket handlet om? Og ballett liksom, fordommene ligger i store hauger bak i sinnet. Noe av spenningen lå også i at Nationalteateret, hvor forestillingen var, ligger downtown i San Salvador. Dette er et område jeg aldri har vært før, men hvor Maggie har sitt kontor og jobber. På grunn av sikkerhetssituasjonen har det vært off limits for meg, spesielt fordi Maggie ikke føler seg komfortabel i trafikken der nede, noe jeg skjønner jæklig godt. Heldigvis har stillingen hennes medført endel bekjentskaper, så denne gangen fikk hun en tidligere kollega fra det salvadoranske røde kors til å bli med oss. Leo heter han, og er heldigvis lommekjent i landet. 

Leo er homofil og tenkte å ta med seg kjæresten Juan Carlos. Dette bringer meg over til en liten avstikker om dem, som kan være interessant for folk hjemme i Norge. Leo og Juan Carlos skulle nok gjerne bodd sammen, men aksepten er vel ikke helt på topp her nede. Det er interessant å se hvordan familene tydeligvis gjør seg endel mentale krumspring for å akseptere situasjonen. Juan Carlos omtales som "bestekompisen" til Leo, selv om de alle selvsagt har forstått hva som er greia. Tydeligvis er det det som må til for at de skal føle seg komfortable i situasjonen, noe som jo er rimelig bakvendt. Syns den situasjonen fremstår såpass tragisk, at jeg ikke orker forsøke å tvinge frem en morsomhet her, håper bare de holder sammen i kjipheten.

Det litt artige med denne oppsetningen av Romeo og Julie var at det var nevøen til Leo som spilte Romeo. I mitt stille sinn tenkte jeg at det burde jo kunne ordne oss gratisbilletter, men turte ikke akkurat å foreslå det. Var uansett en såpass bra forestilling at det var vel verdt å bruke 160 kroner for 4 personer. Som sagt ligger Nationalteateret downtown. Vi fant oss et parkeringshus rett ved siden av. Dette gjorde jo ankomsten trygg siden det var rett over gata og inn i teateret. Teateret i seg selv er fra 1917, slik jeg forsto det, og var mye flottere enn jeg forventa. Dette sier vel sitt om meg, men basert på fattigdommen og hvor ødeleggende borgerkrigen på 80-tallet var her i landet føler jeg at fordommenen mine er noe berettigede. Nationalteateret hadde derimot overlevd uten de store skadene og fremsto som et erverdig bygg midt blant all fattigdommen. Faktisk syns jeg det var betydelig mer fresht enn vårt eget Nationalteater, som jeg har skuet ned på hver dag de siste årene. Så kan man jo spørre seg hvem som har brukt pengene mest fornuft Norge som har latt sitt forfalle på bekostning av andre ting eller El Salvador som kanskje har holdt det i vel god stand når de har endel annet å stri med. Anyhow, jeg klager ikke det var digg med teaterseter som ikke innga til tresmak bak og mer fokus på maur i ræva enn hva som foregikk på scenen. 




Liten oppstilling i foajeen.

Katedralen som ligger vegg i vegg. Klassisk erverdig bygg, som visst ble stygt skadet i borgerkrigen og reparert.


Tydelig at ikke alt er like rikt og fikset opp igjen.



Flotte gallerier

 

Jeg har ikke tenkt å leke ballettkritiker, men jeg skal innrømme at jeg syns det var en bra forestilling, jeg gjenkjente de få delene av stykket jeg kjente til fra før uten problemer, oe som vel bare skulle mangle. Jeg var litt overrasket over hvor stor han som spilte Romeo var. Med stor mener jeg muskuløs, han så rett og slett gjennomsterk ut, sammenlignet med det jeg har forestilt meg en ballettdanser skal se ut som. Og det trengtes tydelig når han løftet Julie på strak arm, følte jeg ble litt misunnelig og det var da selvsagt godt å vite jeg ikke må traske rundt i så tighte thights på jobb. 




 



Julie på balkongen.

Jeg må si at publikum var det som imponerte meg mest, til tross for at det var en i mine øyne god forestilling var det omfangsrik, men ikke overdreven applaus da teppet falt etter siste akt. Der hvor vi i Norge er i overkant rause med den stående applausen var det har kun et ytters lite fåtall som reiste seg. Jeg må inrømme at jeg syns det har gått inflasjon i å reise seg å juble mest mulig etter et teaterstykk i Norge. Med tanke på hvor mye mer emosjonelle folk er her i hverdagen sin enn vi er i Norge var jeg veldig overrasket over denne forskjellen. Og jeg følte meg straks mye mer hjemme her nede! 

I parkeringshuset på vei ut ble vi sittende i tidenes kø, alle i teateret hadde tydeligvis parkert der og vi hadde plass nesten helt øverst. Mens vi satt der i stampe kom plutselig Romeo gående og fikk øye på onkelen. Man trenger tydeligvis ikke være så kjent for å inngi litt starstruckhet, men jeg fikk jo i det minste tatt han i hånda og knota fram et "mucho gusto", og etterpå kunne jeg angre på at jeg ikke huska å ta et bilde..

 

 

 

Tester ATV - og feiler miserabelt

Etter en arbeidsuke i Panama city med lange dager for Maggie, følte vi behov for å roe ned litt på en liten øyrguppe som heter Bocas del Toro. Disse øyene ligger på den karibisk siden av landet, og veldig nære Costa Rica. Det går vel et lite propellfly til Costa Rica noe som gjorde at flyplassen følte den kunne kalle seg Aeropuerto International de Bocas Del Toro. Dem om det. Vi hadde funnet oss en liten resort langs den største stranda på øya kalt Island Plantation. Et rolig lite sted som satset på en øko-stil, med både regnvannsbruk og solceller. De viste at til tross for dette enkle utgangspunktet så kunne de gjøre det riktig så pent og luksuriøst. Litt artig med utendørs bad ved siden av en liten sittekrok.



 

Vel hadde vi tenkt å bruke langhelga på å slappe av, men å bare ligge ved bassengkanten var ikke aktuelt. Etter å ha kastet et blikk i en katalog på rommet fikk vi booket oss en ATV (4-hjuling) til dagen etter. Vi regnet med det ville være et flott transportmiddel til å komme oss rundt på øya. Da vi plukket den opp dagen etterpå fant vi til vår store overraskelse og glede ut at de som leier ut ATVene også opprettholder flere jungelstier som man kan kjøre på. Jeg hadde tidligere bare kjørt ATV med automatgir, men her fikk vi servert en rakker med semiautomatisk giring, jeg slapp og kløtsje, men å gire med foten var virkelig en uvant følelse. Overmodig som jeg var satte vi i gang. Å kjøre til stien burde jo være en lett lek, men diverse bomgiringer, rusing og høyt turtall her og der og bare en vag følelse av "er jeg i 2. eller 3. gir nå?" indikerte at lærngskurven var brattere enn jeg trodde. Etter å ha rast gjennom en ganske grei oppvarmingsløype tok vi en liten pause ved en strand for å nyte sydhavslivet, eller hvertfall det sydhavslivet man kan nyte når det er mildt sagt skiftende skydekke (les høljregntid).


Viktig å tøffe seg for kameraet.





 

Deretter bar turen inn på noe som het Rock Beach Trail. Viste seg å være et helt bokstavelig navn, her var det både strand og mye stein, ikke minst nedskurt grunnfjell som man skulle jobbe litt for å komme seg forbi. Å være to stykker på ATVen gjorde det en smule vanskeligere, men vi kom oss nå framover sakte, men sikkert. Plutselig kom vi til noe som så ut som en elv. Utleieduden hadde heldigvis nevnt at her burde det bare være en på sykkelen fordi det var litt dypt, og man måtte kjøre fort så man ikke druknet motoren i alt vannet. På utleiestedet tenkte jeg ikke så mye over det, men vel fremme. Oh Boy!

Dypere enn det ser ut som altså!

"You can do it" sier skiltet, mon det, hvertfall kompliert nok. Men der jeg nå kunne brukt mange avsnitt på å beskrive hendelsesforløpet har vi denne gang vært så heldige at Maggie foreslo at hun kunne ta bilder når jeg kjørte gjennom. Et bilde sier mer enn tusen ord, så her har dere en lang novelle i bildeform.

Full fart ut i vannet. Der var det en dump jeg ikke så, skvatt opp på kanten og vips.

Velta så lang jeg var. Motoren stoppa selvsagt, etter å ha spydd ut en masse røyk.

Takk og lov for litt markløfttrening, å få den opp igjen på fire var tyngre enn antatt.

Sette i fri og få den ned på "flatmark" att

Var heldigvis ikke helt død ennå.

"Nå skal du faen meg gjennomføre"-innbitt.

Out of here!

Sliten, glad og med en vond skulder.

Søkk våt, møkkete fra topp til tå og med gjennomvåt sekk gjenomførte vi resten av løypa. Skuldra verka sånn passe, men det så ut til bare å være en lett skrape. Det mest overraskende var Maggie sin reaksjon. Der hvor andre kanskje hadde skreket eller gispet, begynte hun å le kraftig! Det viste seg å være hennes måte å reagere på skumle hendelser som dette. Sånn sett i etterkant ser jeg jo forsåvidt at det er endel humor i det, er jo en grunn til at jeg liker Jackass. Senere på ettermiddagen da vi var trygt fremme ved en strand og kunne slappe av å sole oss gikk adrenalinet tydeligvis ut av kroppen, sakte ble jeg oppmerksom på en mellomtå på høyre fot som begynte å gjøre styggelig vondt. Det var et kutt der under søla, og det begynte å gjøre vondt. Smerten da jeg tråkka på foten på vei tilbake til sykkelen tilsa i mitt krisemaksimerende hode, "brudd i tåa". Maggie insisterte på et sykehusbesøk, men skremt som jeg er etter å ha sett Europeiske reiseforsikrings reklamer fryktet jeg selvsagt å komme ut derfra med en fot mindre. 



Smått bekymret.

 

Det viste seg å være ingen grunn til panikk. Vel fremme på legevakten var det enkle kår, men god service og veldig rask behandling, ferdig røntget og plastra opp på 45 minutter, da regningen kom var jeg rimelig bekymret, man vet jo aldri hva sykehusbesøk koster i utlandet, og tenk om ikke reiseforsikringen dekker dette fordi det skjedde med en ATV ute i jungelen, er jo en viss risikosport må jeg innrømme. Da regningen kom på 15 dollar kune jeg heldigvis trekke et lettelsens sukk, halte meg ut på ATVen med en innpakket tå og en resept på smertestillende og vi satte kursen mot hotellet i det himmelens porter åpnet seg.




Etter å ha fått druknet såret i alkohol satser jeg på at jeg slipper koldbrann eller lignende ufyseligheter.
 

Det er på ettemiddagen det skjer

Dagene har vært tilbrakt som i forrige innlegg, men når ettermiddagen kommer blir det straks bedre. 

Første kvelden var det duket for samling hos regionssjefen i Panama, som det vedhenget jeg er, ble jeg invitert med for å spille volleyball og spise pizza med røde kors-gjengen. Utstyrt med en liten treningsshorts og t-skjorte fikk uberen meg frem til hovedkontoret for IFRC (den internasjonale føderasjonen for røde kors). Jeg hadde tydeligvis valgt riktig tidspunkt å reise på, siden køen sto i stampe motsatt vei av meg, mens jeg kunne kose meg med omtrent fri bane, men syns litt synd på Uber-duden som måtte tilbake til byen i samme kø, får tro han fikk en ny passasjer på veien i det minste. Maggie sin direksjon var å møte opp ved røde-korshuset klokken 16.30. Men ikke noe om hvor jeg så burde gå. Uten dekning og med et låst hus gjaldt det å ringe på og forsøke å snakke seg inn. RIngte på og forsøkte på sånn passe spansk å nevne at jeg skulle møte noen som var i et møte. Taktikken med å slenge ut navnene på de jeg hadde hørt om som var der må ha vært overbevisende nok, og jeg slapp inn. Der var det en sporty gjeng som var klare for volleyball. Turen gikk over til det jeg har forstått var den tidligere amerikanske basen som passet på Panamakanalen. Her var det alle mulige slags sportsområder, så jeg må innrømme jeg hadde satt mer pris på en fotballkamp enn å klaske volleyball, vært en stund siden for å si det slik. Lagene ble panama vs Northern Triangle (El Salvador, Guatemala og Honduras). Jeg og Maggie var på regionslaget som representanter for El Salvador, sammen med Lars Erik (Guatemala), Fabiola (Honduras) og Adriana (El Salvador).

Det skulle vise seg at Panamakontoret var i overkant sterke, og jeg tror vi kan takke en dommer som ikke fulgte med 100 prosent for at tapene våre ikke ble større. Allerede i første kamp skulle jeg tøffe meg og kaste meg ned for å redde en ball fra sanda. Det gikk som det måtte gå, massivt skrubbsår på høyre kne. Klassiker det der, blodet rant godt nedover beinet, men man kunne ikke gi seg for det, adrenalinet holdt heldigvis smerten unna. Etter en liten forespørsel viste det seg at INGEN hadde førstehjelpsskrin/utstyr i nærheten, og det selv om alle jobber for Røde kors. Akkurat da savna jeg den digre førstehjelpssekken Maggie alltid har i bilen sin i El Salvador. Heldigvis kunne noen frambringe en flaske vann så det gikk an å vaske sanda ut av såret, men det satte jo en effektiv stopper for å kaste seg videre, jeg velger å skylde på at det medførte myyye mindre poeng enn normalt, helt sikkert.. Heldigvis snudde det seg på slutten, skråsikker som bare det proklamerte regionssjefen at førstemann til 5 poeng vant. Jeg hadde serven og endelig fått inn finsiktet mitt, det var en liten jente som spilte på motstanderlaget, og instinktet fra gymtimene kom boblende tilbake "sikt på den minste jenta". Taktikken fungerte like godt nå som den gjorde da, men jeg burde vel kanskje hatt meg et gult kort for mangel på fair play, anyhows, det var smil og glede i etterkant. 




Etterpå var det heldigvis et par stykker som hadde hands on førtehjelpserfaring viste det seg, og de fikk lappa meg sammen igjen-
 

Dagen etter var ikke så begivenhetsrik, men det åpner seg rom for en liten rant. Vi gikk ut og spiste på noe som skulle være en god peruviansk fiskeresturant. Jeg syns det må være lov å være misfornøyd når ris med skalldyr blir til ris med to reker og halvparten blekksprut. Når ble blekksprut et skalldyr liksom? Og når konsistensen i tillegg var som viskelær så blir det en kjipajohnnymiddag. For en gangs skyld sa jeg fra da de spurten om maten var god, men det virket ikke som om de egentlig brydde seg, får tro dette ikke er noe som gjelder alle servitører. End Rant.

Torsdag var det duket for grillings hos Ricardo, finansansvarlig i regionen. Han hadde en flott leilighet med utsikt over bukta sammen med familien. Jeg kan ikke nekte for at jeg ble misunnelig over utsikten hans inn mot gamlebyen. 



 


I Panama har de valgt å legge trafikken i en ring rundt gamlebyen. Må si jeg hadde foretrukket en løsing som operatunellen i Oslo da. 

På terrassen sto det en gassgrill, som allerede var fylt med kull. Jeg må innrømme jeg stusset på dette. Ricardo var klar på at han foretrakk smaken fra kull. Et klassisk argument fra kullentusiaster hjemme i Norge og det, men etter å ha undersøkt litt mer så kom det frem, gassledningen funket ikke lenger. Ikke for det kullgrillet kjøtt er jo definitivt deilig, men magen rumlet så da er den ekstra ventetiden kjip. Dette må Ricardo ha tenkt på for i stedet for å stå å blåse seg blå for å få fart på kullet gikk han for dene geniale løsningen:



 

Jeg må innrømme at jeg aldri har tenkt på å bruke hårføner for å få fart på grillen, helt enkelt og helt genialt!

Panama City - Revisited

Vel tilbake i sør så har first order of business vært å ta seg en tur til Panama City den uken her. Bakgrunnen er, som for et halvt år siden, at Maggie jobber, og skal ha diverse jobbmøter hele uka på regionskontoret her i Panama, og jeg øynet muligheten til å slenge meg med. Livet i Panama er vel strengt tatt ikke så mye mer forskjellig enn i El Salvador, men kjøpesenteret som er tilknyttet hotellet er flerforldige ganger større enn i San Salvador, så det er jo et massivt pluss. Ikke for det, det er jo ikke i nærheten så farlig her i Panama som det er i El Salvador, og det er gode muligheter for å gå ute på gata, noe som jo utgjør en viss forskjell må det innrømmes. Når jeg allikevel ikke går så mye ut mens jeg er her skyldes det at vi nå er inne i "the green period". En eufemisme av verste sort, som henspeiler på at nå er det øsepøsemånedene av året vi er gått inn i. Det er regntid i El Salvador og, men det kan ikke sammenlignes med Panama. I det vi kom ut av flyet føltes det nesten ut som jeg ikke skulle få puste, luftfuktigheten var bare massiv og nærmest fylte lungene. Dette gjenspeiler seg jo i bruken av aircondition her nede, man bare pøser på, så det er like sjokk hver gang man åpner en dør. Tror det skulle tatt meg ganske lang tid å venne meg til dette. Fordelen er jo selvsagt at det blir ekstremt frodig og fint her, der hvor det i våres har vært brunsvidd og knusktørt er det nå massevis av blomster og frodige grønne blader, man får jo definitivt det gode med det vonde her. Dette forklarer jo og hvordan de klarer å ha en massiv kanal gjennom hele landet hvor det renner ut vann i begge ender, det fylles visst på hver ettermiddag.





 

Frodigheten til tross, jeg forsøkte å tørke noen treningsklær jeg hadde skylt i vasken, og det tok 2 dager før det var antydning til tørking, bør vel ikke være overrasket siden lufta vel er mettet med vann og jeg er overrasket over at det var plass til det lille ekstra fra t-skjorta mi. Det ligger tydeligvis noe i det en kollega av Maggie fortalte, "ALT er muggete i Panama, har du klær i mer enn en uke er de mugne". På tide å shoppe når jeg er tilbake i El Salvador med andre ord.

Som sagt er hotellet tilknyttet et kjøpesenter. Når jeg har fri som det her så liker jeg innmarig godt å gå i bokhandler for å se om jeg finner noen spennende bøker jeg kan kjøpe. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til Panamas bokhandelindustri. Årsaken var en massiv skuffelse jeg oppdaget på flyplassen i Panama da jeg mellomlandet på vei hjem til Norge i april i år. Ikke en eneste bokhandel fantes på hele flyplassen, kun en ørliten kiosk med noen dameblader. Rimelig skuff når jeg hadde 10 timer i transitt å slå ihjel (jeg brukte de på en lounge med fri bar, men hadde sikkert vært mer fornuftig med litt lektyre å stikke nesa i). Kjøpesenteret heter Albrook Mall og er latterlig stort, tatt på gefühlen er det sikkert en kilometer langt i to etasjer. Utstyrt med fornyet selvtilit fordi jeg nå faktisk skjønner hva folk sier til meg, noe som definitivt ikke var tilfellet for et halv år siden, gikk jeg ut på vandring. Blikket flakket, søkte og lette etter noe som kunne ligne en bokhandel. Jeg vandret og vandret, mellom skobutikker, veskebutikker og nok klær til å holde en fabrikk med barnearbeidere opptatt til de ble myndige. Helt i motsatt ende så jeg et lys, massevis av bøker strålte mot meg. Endelig! Jeg går inn og begynner å se i hyllene "Jesus og deg", "Gud er stor", "Bibelen kort fortalt" (dette er fiktive titler, men du skjønner tegninga). Her var det Jesus i høysetet for å si det slik, tror man kunne se langt etter vitenskap i denne sjappa. Antiklimaks deluxe. Etter å ha innsett nederlaget tuslet jeg hjemover til hotellet. Dagen etter gikk jeg ut fra hotellet i andre etsaje i stedet for i første etasje og vips, rett til høyre for døra var det en ordentlig bokhandel! Uka var redda! Sier vel sitt om at jeg må slutte å sose rundt i ørska. Fant meg også et fornuftig kjøp der, Harry Potter og mysterikammeret på spansk, genial måte å trene mer på spansken siden jeg kjenner historien er det lettere å skjønne hva ordene jeg ikke kjenner til nødvendigvis må bety.



 

Nå er det dags for å stikke ut å spise tenker jeg, så inntil neste gang!

Rondane rundt del to

Etter en værmessig mildt sagt skiftende første dag, var det befriende å våkne opp til dag to på Dørålseter tirsdag morgen. Det hadde vært småkaldt om natta, og en seng som var akkurat en smule for stutt hadde gjort sitt for at mengden søvn ikke akkurat var ideell. Men hva gjør vel det, når man får et par kopper kaffe og litt varm havregrøti skrotten. Rutinerte som vi var betalte vi gildet vårt før vi gikk til frokost. Å ta sjansen på å havne i kø bak Åsgårdsreia fra Nordmøre fristet ikke akkurat, særlig siden planen var å ta turen til Bjørnhollia via Høgronden. I følge DNT-kartet skulle denne turen ta 9,5 timer, men basert på farten vi holdt på dag 1 var det vel mer naturlig å tro det ville bli over 10 timer. Vi var usikre på om det var to middagsserveringer på Bjørnhollia, så vi var nødt til å være fremme innen klokken 19, med andre ord, avmarsj før klokken 09.00. Da jeg sto for å betale så jeg at de solgte gnagsårplaster. Hælene mine ymtet pent frempå at et par slike ville være en god ide. Dessverre viste det seg å ikke være Compeed, men en fattigmannsversjon som skal forbli navnløs. På slutten av dagen tok de følge med sokkene mine og forlot meg sårbar og naken i dusjen. Heldigvis for de var det så mange andre deler av føttene som gjorde mer vondt enn hælene så det fikk vente. Men jeg raser litt fort avgårde nå.

08.45 var skoene snørt og sekken spent på ryggen, allerede etter 500 meter begynte første oppstigning, en vel 100 meter høy bakke som fikk blodpumpa opp i terskel fort som F. Esben, den fjellgeita, marsjerte fra og sto som en far på toppen og tok bilder av oss andre som sleit oss opp et stykke etter. I etterkant var det digg å få beina i gang så tidlig, for det var nå dags for noen timer med slak motbakke, først gjennom kratt og langsmed en elv og så langs lyng og lav før vi endte opp i den sedvanlige norske steinrøysa, dette velkente bildet på norske tinder (fjellene, ikke sjekkeappen, selv om det vel er et velkjent bilde der også). Aller først passerte vi noe som ved første blikk så ut som meteorkrater på månen, men som naturfagskunnskapen til lærer Esben kunne avsløre at var dødisgroper. Tydeligvis lå det igjen isbredeler i disse gropene for lenge siden, og når de smeltet vekk lå bare gropene igjen, veldig spesielt landskap som er verdt å få med seg. 



dødisgropene

Ettersom turen gikk langs en sildrene elv var det lett å holde seg hydrert, noe som hadde vært mer problematisk dagen før. Fattern hadde på forhånd fnyst av at jeg hadde med meg flere flasker å ha vann i, det var jo bare å ha med seg en kopp og nyte det friske bekkevannet mente han. Jeg begynte å forstå hva han mente da jeg drakk det, selv om frykten for harepest og lignende selvsagt lå og lokket baki sinnet. Da vi begynte den ordentlige oppstigningen mot toppen var jeg allikevel glad jeg hadde med noen flasker, da var det slutt på rennende vann de neste timene. Dog var det noe snø på toppen, men hvem vil vel ha mark i magen, si?

Etter nøyaktig 5 timer nådde vi toppunktet på Høgronden, på slaget det antall timer som var stipulert, her lå det an til at vi skulle få sikret oss en treretters på hytta i kveld og. Utrolig nok hadde det blåst kraftig hele veien opp ryggen til toppen, men på toppunktet la vinden seg og vi kunne nyte utsikten over de andre toppene i Rondane og Alvdal vestfjell. Det ble ikke en lang stopp på toppen, men siden vi hadde tilgang på 4G her oppe var det først nødvendig med en runde med mobilen slik at likes på Insta og spreke profilbilder var sikra. 


Blomstrer bra i fjellet 



Fotografen



Ryggen mot toppen



Utsikt mot resten av Rondane
 

Ned fra fjellet var det relativt begivenhetsløst, det var et par stressmomenter selvsagt. Løse steiner man kunne gli på var ett, men det andre var selvsagt hakket mer viktig. Jeg hadde glemt igjen et par solbriller i en Airbnb-leilighet i Oslo før vi dro til Balkan. Jeg skulle tilbake til Oslo onsdagen på kvelden og flyet mitt ned til El Salvador gikk torsdag morgen 06.00. Airbnb-verten min hadde tatt vare på de for meg, men han skulle reise etter jobb på onsdag og jeg slet dermed med å klare å nå frem i tide. Dette var et par RayBans, så jeg følte ikke det var bare å kjøpe nye. Det gjaldt da å finne noen i Oslo som kunne ta på seg oppdraget å møte verten og få avtalt møtet mellom de. Del en var lett. Jeg ringte kollega Trine som jeg hadde hjulpet å hente et bord på Fornebu, alltid greit å ha en tjeneste i bakhånd viste det seg. Dette ble litt mer stressende når verten ikke er av typen som svarer raskt på meldinger, og dekningen i den norske fjellheimen skifter som vindretningen. Heldigvis løste det seg 400 meter før vi nådde hytta, og gikk inn i det som skulle vise seg å være radiostillhet frem til dagen etter. 


Bjørnhollia
 

Litt over 18.30 ruslet vi inn på tunet på Bjørnhollia, vi nådde frem innen tidsfristen, og selv om føttene var helt utslitte, forsvant den vonde følelsen da fingrene fikk grepet festet rundt et glass med kald pils. Når vi i tillegg fikk beskjed om at de hadde en middagsservering også klokken 20.30, var det bare å legge beina høyt og nyte at dagens ferd var over. Forøvrig kan Bjørnhollia anbefales på det aller varmeste når det gjelder maten. SLik jeg forsto det så er det kona til innehaveren (eller kanskje de begge er innehavere?) som kokkelerte på kjøkkenet, og her var det virkelig kvalitet på sakene. Særlig hovedretten, som var en nydelig fiskegrateng satte en høydare på dagens tur. Kvelden forløp rolig, og vi la oss tidlig, men ikke før vi hadde testet quizlektyren i fellesstua. Det var dog litt nedtur når aktuelt-kategoriene omhandlet år 2009, litt gammel bok med andre ord.

Onsdag morgen var det tid for transportetappen tilbake til bilen. Eller transport og transport, det var 4-5 timer å gå, men heldigvis ikke over 1000 høydemeter både opp og ned denne gangen. Igjen var vi rutinerte nok til å sjekke ut før våre venner fra Nordmøre, som hadde ankommet hytta kvelden før, etter å ha gått den litt enklere traseen nede i dalen. 

Mens jeg har vært hjemme i Norge har jeg innsett hvor akklimatisert jeg tydeligvis er til El Salvador. Der hvor turkamerat Berit kunne gå uten vindjakke og føle seg komfortabel, trakk jeg på meg tovede ullvotter og hutra meg over toppen dagen før. Onsdag derimot bød på det flotteste sommernorge kan tilby, sol og nesten vindstille, selv jeg kunne dermed kaste jakka den dagen her. Jeg dro ikke frem shortsen slik som visse andre, men varmen var definitivt bedre enn på lenge. Som ved et mirakel hadde en god natts søvn nærmest fjernet all smerte i beina fra dagen før. Jeg visste det sannsynligvis var for godt til å være sant, men nøt følelsen så lenge jeg kunne, før eller senere ville det bli vondt igjen. I etterkant har jeg heldigvis ikke fått så varige mén, men en sår akilles gjør dessverre at jeg fortsatt, en uke senere må trene alternativt på sykkel i stedet for på mølla. Kan jeg ha vært for ambisiøs? Never!





 

Vel fremme på Rondvassbu var det bare å hyle i seg en solo, leie en sykkel ned til bilen og ta en titt i speilet for å konstatere at ?joda, jeg burde nok smurt meg bedre gitt?, ikke blitt så brent siden første uka i El Salvador. Urutinert gitt.

Avslutter her. Turen har gått tilbake til sør, og neste gang oppdaterer jeg fra Panama City.

 

 

 

 

Rondane rundt første del.

Etter noen bloggefrie dager er jeg nå trygt plassert i 7 etasje i leilighetsblokka vår her nede i El Salvador. Igjen er jeg blitt tvangsintegrert i livet til et A-menneske, ettersom jetlaggen har lagt sine klamme fingre rundt søvnrytmen min og tvinger meg tidlig til sengs. Får satse på at jeg bryter fri i løpet av en dag eller to. En kopp eller to av Maggies kruttsterke kaffe på kveldinga bør vel gi en grei effekt. 

Etter forrige bloggpost har det vært stille i noen dager. Dette skyldes at jeg gikk for en siste innspurt av å nyte Norge før jeg måtte trekke ombord i flyet sørover. Turen gikk til Rondane for å gå noe kompis Esben kalte trekanten. En tur fra Rondvassbu til Dørålseter, deretter til Bjørnhollia og så tilbake til Rondvassbu, tre flotte DNT-hytter. Esben og to kolleger dro opp til Rondvassbu søndag kveld for å overnatte. På grunn av tidspress måtte jeg bruke samme kveld på å pakke og gjøre klart til avreise ned hit. Jeg sto derfor opp i otta, for å dra til Otta, si. Vi hadde tenkt å ta båten over Rondvatnet klokka 09.00, så jeg satte meg bak rattet halv 6 om morgenen. Sola var oppe, og E6 nordover mot Otta var omtrent bilfri, kombinert med at E6 fra Frya til Sjoa endelig er ferdig gikk turen som en lek. Bomringene lå tett som hekkene på en 110 meter, men skal vel ikke klage for mye når jeg nådde Spranget på 1 time og 45 min ca. Det var ny rekord, og det hjalp jo stort å slippe å luse seg gjennom sentrum på Hundorp, Kvam og Vinstra med hjertet i halsen etter en fartsboks.

Vel fremme på Spranget var planen å hive seg på en leiesykkel for å forsere de 6 kilometrene inn til Rondvassbu. Men jeg var fremme allerede kvart over 7, så jeg bestemte meg for å være gjerrigknark og ta beina fatt, jeg hadde jo så god tid. De ekstra kilometrene i beina ville neppe ha så mye å si, vi skulle jo ta båten over vannet og etter det var det tenkt en 3 timers marsj. Vel fremme sto Esben utenfor med kaffekoppen, jeg var tydeligvis blitt observert på lang avstand fra frokostsalen. Planene var endret, vi skulle gå rundt vannet i stedet for å ta båten. Argumentet var fornuftig nok, hva skulle vi gjøre på Dørålseter om vi kom frem i 12 tida? Etter en sur kaffekopp og introduksjon til Esbens to lærerkolleger Mari og Berit som og var med på turen var det bare å snøre på seg skoene og hive sekken på skuldrene, for så å bråbremse i døra. Det regnet sidelengs. Tar vi oss et kvarter i gangen mens vi håper det går over? Hell, yes! Heldigvis blåser det fort forbi oppi fjellheimen og vi var klare for avmarsj etter et kvarter. Dette skulle vise seg å være en dag med skiftende skydekke og nordavind fra alle kanter, hvertfall første halvdel. På vei rundt vannet går man opp en dal, over en rygg og bratt ned igjen til dalen hvor Rondvatnet ligger. Turen skulle ta 2 timer, men hagl og motvind pressa det opp til 3 timer. Du kan tro det var deilig å ta seg en lunsj ved en rolig bekk etter dette.


Rondvassbu 





Lunsjbekken





Gjøgler-Esben

Resten av turen følger langs en velgått sti gjennom dødisgroper og lyng. I 4 tida på ettermiddagen dukket Dørålseter opp foran oss. Etter sigende hadde jeg nå 24 kilometer i beina, det er jo strengt tatt ingenting mot for hva jeg har vært gjennom før, men gud bedre det gjorde seg å kunne legge beina høyt og åpne en pils i peisestua, mens man ventet på at middagen skulle serveres. Skal ikke nektes for at underholdningsverdien økte endel da Nordmøre turlag dukka opp og satte i gang med akevittflaska, der kan det ikke ha vært bare en gitt, men skal ikke nekte for at jeg ble misunnelig på det som unektelig virka som et bra samhold. 

I neste runde går turen over Høgronden. 
 

Siste sjekk og valg av destinasjon

Vi avsluttet sist i Porto Motenegro, men dette fjordlandskapet har tydeligvis flere ting å by på. Gjennom litt intensiv research hadde vi avdekket en vingård vi hadde fått tiltro til kunne være noe å sjekke ut som en venue, om ikke annet for en førfest. Hotellet hadde vinene deres, og det var definitivt høy kvalitet. Etter en lang frokost satte vi oss i leiebilen og satte nesa tilbake i retning Kroatia. For å komme til stedet var første bud å komme seg med ferja over fjorden. Etter utallige runder i kø for å ta de gamle HSD-ferjene i sunnhordaland i min barndom var jeg heldigvis ikke overrasket over hvordan dette skulle gå. Her var det veiving i forskjellige retninger fra to forskjellige billettører og viktig å holde tunga rett i munnen der man ble geleidet inn på en plass sånn passe skjevt. Men med tanke på at jeg og mine medsjåfører ikke akkurat kjørte en og en og startet med første rekke osv, så kan man vel ikke klage over at viftigen var litt over styr, vi kom da tross alt med! Etter en 20 minutters tid langs svingete veier, ikke helt ulikt å kjøre frem og tilbake i Sandviken en 4-5 ganger, var vi endelig fremme. Jeg hadde bestemt meg for å kjøre på  skilt denne gangen siden mobildata selvsagt er alt for dyrt (Montenegro har ikke sneket seg inn i EU ennå, tydeligvis). Vi hadde en viss anelse om retning og rute, men etter å ha sost litt opp en rekke bratte veier, med litt hissige medsjåfører i bakspeilet, så tok jeg en avgjørelse, svingte inn i en avkjørsel og gjorde meg klar til å krype til korset. Mobilen ble fisket frem og roamingknappe var klar under tommelen, men rett forut så vi plutselig et skilt: "Savina Winery". "Flaks", sa Severin Suveren. Et par bratte bakker som tvang bilen ned i førstegir på grunn av motstanden ble unnagjort og vi kunne parkere trygt oppe på toppen. 

Vingården viste seg å være betydelig mindre enn vi hadde forestilt oss, og viste seg etter en liten omvisning å være et privat lite prosjekt til en rikmannsfamilie, som hadde behov for å produsere en del vin. De trengte visst mesteparten for eget konsum. Vi får tro de hadde mange gjester, da. Det viste seg å være noe lite plass for en vielse der, hvertfall med det antallet vi har beregnet kan finne på å ta turen, så vi avskrev ganske fort stedet, men vi fikk da smakt på litt av det de produserer der. Jeg måtte spytte, som sjåfør, men Margarita storkoste seg. Heldigvis kunne jeg nyte produksjonen hjemme på hotellet. 







 

Etter denne halvveis bomturen diskuterte vi lenge i bilen tilbake, og falt til slutt ned på at Slovenia måtte bli stedet! Det er mye rart som går inn i en slik utvalgsprosess. Vi fant ut at prisnivå ville være noenlunde likt på begge steder, slik at vi kunne la magefølelsen styre i større grad. Det skal ikke stikkes under stol at eksklusiviteten på slottet i Slovenia veide tungt. Det å ikke ha andre mennesker som soser inn under middagen og vielsen er et veldig stort pluss. Dette ville vært umulig i Montenegro. Det hjelper jo selvsagt veldig på at jeg kan få bo på Kong Haralds rom, slikt setter man selvsagt pris på. Stemningen på slottet var i tillegg litt mer intim og rolig, noe som passet oss bra. Porto Montenegro er stappfullt av nyrike russere, og det merker man dessverre alt for godt. Det gjorde jo at hotellbetjeningen var av den ekstremt høflige og servile sorten, men det føltes litt uvant og ubehagelig ut for en enkel landsens gutt fra Norge. 

Vi avsluttet kvelden på en restaurant som heter De Gustibus, og som ligger på den tidligere omtalte yachtklubben. Veldig særpreget restaurant i det at man satte seg ved bordet og så kom kelneren med en diger balje med fisk. Vi fikk plukke ut det vi syns så bra ut og så foreslo han hvordan den kunne serveres. Jeg hadde aldri vært borti noe slik, så dette syns jeg var gøy. Vi plukka ut en medium stor sjøabbor og fikk halvparten gjort til carpaccio, sammen med noe skalldyr og resten ble grillet sammen med grønsaker. Kombinert med chardonnayen fra dagens vingår var det en flott avslutning på oppholdet, og da særlig kombinert med en solnedgang som dette:





Som en liten bonus på tampen: en piñacoladapappa med smekke. Alle som har drukket kakao med meg på skitur skjønner behovet.

 

29. Juni går turen tilbake til El Salvador for nye eventyr, og i mellomtiden blir det noen dager på fjelltur i Rondane, ergo ingen blogg på et par dager hvertfall.

Du vil ikke tro hvem som var hedersgjest i Montenegro!

Heisann, etter den clickbait-overskriften der tenker jeg du er spent på fortsettelsen. Svaret? Oss såklart! Eller hedersgjester og hedersgjester, du får avgjøre når du når slutten. 

Slovenia hadde vist seg frem fra sin beste side i tre dager, og vi hadde som tidligere omtalt spist og drukket godt. Fra et land vi ikke kjente så mye til dro vi til et annet vi ikke kjente så mye til, nemlig Montenegro. Vi hadde i utgangspunktet vurdert en gammel dronningresidens som ligger i Sveti Stefan like utenfor kystbyen Budva. Dessverre var servicenivået til kontaktpersonen nokså svakt her, og vi innså at vi trengte mer profesjonelle partnere for å arrangere et bryllup fra El Salvador, spesielt når det ble såpass dyrt som det Sveti Stefan la opp til. Vi fikk kontakt med en bryllupsplanlegger som kunne sette oss i kontakt med en rekke steder i nærheten og ga oss navnet til flere steder i byen Tivat. Tivat ligger nærmere grensa til Kroatia, inne i en fjord som bukter seg inn fra Adriaterhavet. 


Litt slakere fjellsider enn de villeste norske fjordene, men veldig flott område, verdt et besøk.

Langs havna i Tivat finner man området Porto Montenegro, et marinaanlegg som vel strengt tatt kan sammenlignes med den franske rivieraen. Her hadde vi booket rom hos Regent Montenegro, et hotell som definitivt kan smykke seg med å være et 5-stjerners hotell. Det er ingen tvil om at det var luksus fra ende til annen, men jeg syns det var litt interessant at det så ut som et gammelt og ærverdig bygg, litt på nivå med de fine Frogner-bygårdene på Gimle i Oslo, men at det var bygd for et par år siden fikk det til å virke litt påtatt ut. Ved ankomst var det imidlertid klart at vi var ventet, og det ble tydelig at de visste hva vi skulle på hotellet. Ved innsjekk fikk vi vite at vi var oppgradert til en suite med utsikt. Ikke å forakte det, vi nikket selvsagt smilende og påtatt verdensvante for å vise at dette selvsagt ikke påvirket oss, og at dette var dagligdags. Inni sto selvsagt jubelen i taket. 


Stue må til. 




De skal ha at kveldsopplysningen var av den mildt sagt smakfulle sorten.

 

Etter innsjekk ble det en hektisk dag. Vi hadde avtalt både rundtur på hotellet og en nærliggende yacht club. Begge steder var aktuelle enten for bryllups- eller førfesten. Det var med en gnagende følelse av å være falske at vi gikk rundt der og observerte, stilte spørsmål og gjorde vurderinger av om dette var det vi ville ha. Falskhetsfølelsen lå jo i at vi allerede hadde falt ganske pladask for Slovenia, og kom til Tivat med en holdning om at "vi har sagt vi skal komme, så da får vi vel det". Dessverre, eller kanskje heldigvis, så var det meget bra det vi ble presentert i Tivat. Både yacht cluben og hotellet hadde lokaler som egnet seg, og vi ville kunne få til en meget stilfull feiring her nede. Når hotellet tydeligvis hadde bestemt seg for å kjøre på med gaver, eller "bestikkelser" som jeg liker å kalle det så blir jo opplevelsen ekstra fornøyelig. 





 

Det var små ting, men de var levert på veldig gode tidspunkt. Kaffe og konfekt/makroner etter lunsj, en flaske vin og sjokolade levert på rommet og dessert etter middagen på kvelden. Det kan selvsagt være et uttrykk for eksemplarisk service, men kynikeren i meg sier at dette var ment å skulle vippe seieren i favør  Montenegro. Som byråkrat her hjemme i Norge var dette en interessant følelse, og det kan være jeg leser for mye inn i det, men åkke som var det en interessant opplevelse. Det skal dog sies, med den busjettramma vi har satt opp så holder det ikke med en lokal rødvin og noen makroner for å vippe lasset. Jeg har da lært litt av Trude Drevland, tross alt.

Jeg hadde ikke tenkt å fokusere på mat i det innlegget her, men velger allikevel å gi en shout out til kjøkkensjefen på hotellet for sin caprese-variant. Det er første gang jeg har spist denne tomat- og mozzarellasalaten med skje. Tomaten var finhakket, mozzarellaen var pisket til en nærmest mousseaktig form, og basilikumen kom i form av en basililkumiskrem. Du tok litt av hvert på skjeen og lot det inviteres til fest i munnen. Det var en opplevelse av den veldig spesielle sorten. 



 

I morgen? Vi kjører vingårdbesøk!

Mat, mat og mer mat.

Som nevnt i siste innlegg er en viktig grunn til å dra ned hit til Balkan at vi både sjekker ut steder for å ha bryllupet, men ikke minst for å smake maten som er her. Både jeg og Maggie elsker god mat, og vi liker å flotte oss på ferie. Problemet vårt nå er vel at det siste året har inneholdt mer ferie enn det som er normalt. Det kan vel innrømmes, sånn her blant venner, at det påvirker magemålet. Takk og lov at vi har funnet oss en kettlebellgym nede i El Salvador, sånn for å holde hverdagen i sjakk. Menmen, nok om magemålet, hvordan det skal takles får vi ta i en bicepsblogg-post når vi er trygt nede i mellomamerika. 

Vi setter stor pris på at stedene vi spiser har lokal mat å by på, og selvsagt er det et pluss med kortreiste råvarer. Vi koser oss jo med det hjemme i Norge, så hvorfor ikke har nede og. Pluss det er interessant å se hvordan stoltheten over det nære blusser opp, og når en servitør med kjærlighet for faget sitt kan proklamere hvordan de gror sine egne grønnsaker oppi lia bak restauranten. Når det kommer til vin har vi også gått for det lokale. I Norge er det Italia, Spania og Frankrike som har fått være ledende hvertfall i våre kretser. I El Salvador er det Chile som står sterkt, men som det viser seg har både Slovenia, Kroatia og Montenegro sterke vintradisjoner, uten at de er så tilgjengelige på våre breddegrader. Maggie stiller med to gjennomførte av fem nødvendige moduler for å bli master i vin, så jeg føler jeg er i trygge hender når hun løfter glasset, svinser et par ganger, gurgler lett, svelger og gir et anerkjennende nikk. Selv hadde jeg nok klart å imitere bevegelsene, svært overbevisende om jeg skal si det selv, men jeg hadde vel neppe kjent om det var godsaker vi satt med. Takk og lov har heldigvis Grad Otocec egen sommelier og tydeligvis god kjennskap til de gode slovenske. For å holde en viss rød tråd tenkte jeg å beskrive en liten reise gjennom Degustation menyen på Grad Otocec. En seksretters meny med vinpakke, som vi anbefaler på det aller, aller varmeste. Verdt å ta en omvei bare for å teste den. 


Jeg er fortsatt klein av å ta bilder under middager, men fikk hvertfall fanget denne appetittvekkeren. Det var ikke en del av rettene, men fikk magen i gang. Paté og and om jeg ikke husker helt feil.

 

Et godt måltid starter jo med en kald forrett. I dette tilfellet en innlandskreps på en seng av gulrotpuré med en neslesaus over, dandert med urter. Med en frisk hvitvin til startet det måltidet på en god fot, sødmen i gulrotpureen gjorde seg mot krepsene, og selv om det viste seg å være kveldens svakeste rett sto den godt på egne bein.

Videre var det blitt noe kjølig å sitte der ute i borggården, så vi var glad da suppen kom på bordet. En smaksrik suppe basert på vill hvitløk og med noe bakt ost og olivenolje, løk gir jo alltid en real smaksbombe, og det var ikke noe unntak her heller, varmende for både strupe og mage.


Litt godt i glasset for å komplementere det hele.

 

Etter suppen var det tid for en varm forrett såklart. Vi ble presentert for noe som minnet om veldig lave Nora syltetøysglass, komplett med rutete lokk. EN fin touch på serveringsfatet, ingen tvil om det. Strengt tatt glad de holdt seg til miniversjoner, da full-size ville gitt flashbacks til snoking i kjøleskapet natterstid med spiseskje. Det som kanskje er viktigere enn utseende er innholdet. Retten besto av en lammeragú med rotgrønnsaker og hjemmelagte gnocchi. Også her var det ingenting å si på smaken, det kan ikke ha vært særlig tvil om at de fleste løker i munnen fikk seg en real tease her. Etter dette måtte vi lene oss lett tilbake.

Dette var jo da tydeligvis et hint til kelneren for å komme med dagens hvilerett. En jordbærsorbet med sitronmousse. Når jeg bruker ordet mousse så ikke drøm dere vekk i tankene på en tjukk fyldig og fluffy sjokolademousse. Tenk deg heller skummet på en vellaget pisco sour, eller for de mer naturinteresserte, som det man som liten kalte ormespytt som man finner på gress om sommeren. Ikke la dette siste ødelegge appetitten, det gjorde ikke det for oss i hvertfall. Denne lette og syrlige retten var finfin for å rense opp igjen i ganen og sette oss på rett vei før neste rett. 

Hovedretten viste seg dessverre å ikke oppfylle kravet om å være lokalt, sannsynligvis. På menyen sto det strutsebiff, med polenta og glaserte asparges og sjalottløk med en balsamicosaus. Selv om jeg vet strutsen har funnet sin plass som oppdrettsdyr langt utenfor sitt opprinnelseskontinent, selv til Nord-Trøndelag om ikke minnet mitt er helt feil, så anser jeg den for å være en langveisfarende. Ikke at dette gjorde noe for kvaliteten, det var et mørkt kjøtt, med en anelse viltsmaksom lå på bordet, og til tross for at polenta ikke er min favoritt, det blir litt tørt, så var balsamicosausen akkurat dette måltidet trengte for å balansere seg. Kombinert med måltidets første rødvin, en lokal kombinasjon av cabernet sauvignon og merlot og en til jeg ikke husker i farten, så passet det meget bra sammen.

Sulten hadde forlengst forlatt selskapet, men to retter gjensto. Heldigvis var det dessertene som var igjen, og dessertmagen har jeg trent siden barnsben av, den sto frem, klar for oppgaven, og gikk til jobbs. Først fikk vi servert en bringebærkake. Det er vanskelig å beskrive den. Smaken av bringebær var intens, men samtidig ikke kvalmende. Det var en skumaktig konsistens på kakedeigen, men fylt med en kombinasjon av gele og skum som vanskelig kan forklares, det får holde at jeg ble missunnelig på evenene på kjøkkenet.

Vi avsluttet herligheten med min nye favoritt-avec. Cognac og en sjokoladesigar. Konseptet sier seg vel egentlig selv, men jeg fikk heldigvis snappet et foto av herligheten. 



 

Vi er i skrivende stund i Tivat i Montenegro. en flott kystby langs Adriaterhavskysten. Forhåpentligvis får vi noen fantastiske matoppleveleser også her som jeg kan skrive hjem om. Inntil neste gang noen flere matbilder fra turen:

Litt frokostpaté på en spiselig skje av kjeks. Finfint touch.


Kalvefilet med skinke.


Hjortestek med sopp.


I Dubrovnik var det litt mer sjømat å oppdrive, så vi gikk for litt sushi!


Og min første opplevelse av østers. Salt snott har noen tidligere omtalt det som, jeg avstår fra å kommentere.



En liten kaffe på brygga i Tivat. mmmmm!
 

 

Tilbake til fortiden

Som nevnt i gårdsdagens innlegg er vi har nede for å se på noen bryllupslokasjoner. Dette har selvsagt vært en prosess helt siden frieriet i desember, og Prosjektleder-Maggie har saumfart Europa etter et sted vi ville like. Eposter gikk over halve kloden omtrent før ringen var på fingeren så vi kan vel ikke si vi ikke har sjekka oss for. Vi starter med dagens besøk. Og turen går til Grad Otocec, et slott på en liten øy i elven Krka, noen kilometer utenfor en by som heter Novo Mesto. Det kan jo være interessant å si litt om hvorfor vi valgte å sjekke ut det stedet her. Jeg har fått Slovenia anbefalt som feriedestinasjon tidligere av noen kollegaer og har syns det har sett flott ut på bilder. Det er jo et lite land, men med en storslått natur med både alpefjell og mer duvende åser med et nydelig kulturlandskap. Etter forlovelsen hashtagget Maggie bildet vårt og ble umiddelbart fulgt av noen bryllupsfotografer på Instagram. Hun fulgte de tilbake og på denne måten dukket tilfeldigvis Grad Otocec opp på radaren vår. Når vi fulgte opp med en epost og fikke omtrent et ferdig budsjett og et ferdig opplegg nesten deisende i fanget er det ikke tvil om at Prosjektlederen og til og med jeg ble mektig imponert. 

 


Hovedinngangen til slottet

Slottet ligger en 6 mil fra Ljubljana i retning øst, på vei mot den kroatiske grensen. Vi tok en taxi som hadde samme forholdet til fartsgrenser som en taxi i El Salvador, turen gikk med andre ord unna på no time. Synd man stort sett betaler per kilometer og ikke per minutt da gitt.

Vel framme kommer man over en trebro og ut på en liten øy omkranset av masse grø og frodig løvskog, Slottet er opprinnelig fra midten av 1200-tallet, men er pusset opp over tiden og er nå et 5-stjerners hotell. Det gjenspeiler seg både i innredningen, men og i klientellet som har bodd her. Det var flere statsledere inkludert Krustchov, Tito og Fyrst Albert av Monaco. Men her er min topp tre:


Våre irske (?) nittitallsvenner med hippieopptreden, hvem kan vel glemme denne fantastisk livatte gjengen? Klar førsteplass!



Selveste James Bond, Pierce Brosnan, mange foretrekker Connery og Moore, men dette er nå min ungdoms bond da. Klar andreplass!



Sist, men ikke minst vårt eget kongepar! Hvis vi velger å ha bryllupet her er det ikke tvil om at jeg skal ha samme rommet! Finfin tredjeplass!

Vi tilbrakte første dagen her med å se oss litt rundt i omegnen med lånte sykler. Heldigvis var det relativt flatt å vispe rundt langs åkrene. Strengt tatt minner landskapet om flatbygdene i innlandet i Norge, men husene og landsbyene avslører fort at vi er nærmere middelhavet, i tillegg til mangelen på tjukk, tjukk granskog, selvsagt.

En av mine kjepphester i forbindelse med bryllupet er at vi ønsker god mat. Og dette hotellet har noen ypperlige kokker, Jeg tenker jeg skriver mer om maten i et eget innlegg.

Dag to har vi brukt på å møte hun som har ansvar for å planlegge bryllup o.l her nede, Vida. Basert på mailkorrespondansen hadde vi store forventninger og hun leverte definitivt. Før vi startet hele prosessen med å planlegge bryllupet hadde jeg liten anelse om hvor mye arbeid som går inn i en slik prosess. Jeg har lært nå for å si det slik. Heldigvis hadde Vida tenkt på alt og noggo atttåt. Her kan det ordnes seremoni, middag, coctails, musikk, blomster, fotografering, forfest dagen før, nattmat og sikkert hundre ting jeg aldri har tenkt på, men som hun har i hodet. Heldigvis for meg har Prosjektleder-Maggie fullt koll på hele sulamitten, håper jeg hvertfall!




Litt bilder fra den flotte borggården og de kule bygningene.

 

Vi ønsker jo å gjøre dette til en spesiell greie såfremt vi får det til, og siden gjestene må dra helt til Slovenia i såfall så tenkte vi en todagers greie, med en samling dagen før. Litt lett grilling og godt samvær vil nok gjøre sammenføyningen av våre to familier mye mer knirkefritt. Vida foreslo en vingård rett i nærheten av slottet, og etter å ha vært der så er det vanskelig å si seg uenig i akkurat det!





Kirken ligger selvsagt på høyeste punktet, man skal slite litt i motbakke for å møte Gud.

Til neste gang!
 
 

Vi kjører Balkanferie!

Eksamen er over, sommeren har kommet til Europa for fullt, og jeg og Maggie setter nesen mot Balkan for litt velfortjent Rest & Restitution.
Jeg har tilbragt den siste halvannen måneden hjemme i trygge Norge. Overgangen fra 30 grader og sol var påtakelig da jeg landet i Norge 24. april og ble møtt med sludd og snøføyke på Gardermoen. Våren har kommet sterkere tilbake, men det var med glede vi satte oss på flyet til Slovenia. Grytidlig lørdag morgen sto vi opp og kom oss med første flytog klokken 04.40. Et fornuftig valg tenkte jeg - flytoget bruker jo bare 20 minutter. Vi kunne jo tatt en tidligere flybuss, men med én times reisetid, hvem orker stå opp så tidlig liksom? Pluss klokka 5 om morran er det jo bare å cruise gjennom innsjekk og sikkerhetskø, er jo tomt vett. ÅH NEIDA, da vi bikket toppen av rulletrappa opp i avgangshallen var det noen køer lange som et vondt år. Strengt tatt minnet det om filmen Eurotrip og køen de står i utenfor Louvre, noe som sikkert er en underdrivelse sammenlignet med den reelle køen der midt i Juli. Jeg hadde selvsagt glemt charterturistene, hundrevis av Charter-Hilder og Charter-Sveiner så langt øyet gikk, selvsagt med to store kofferter hver og gjerne to til ungene som løp rundt beina deres. Et velkjent syn grytidlig om morgenen hver eneste lørdag om sommeren, rart hvordan jeg har fortrengt de minnene der... Anyways, det begynte å demre for meg at her kunne det bli innmarig smått med tid. Vi hadde først flaks ved at vi ikke måtte stå i samme kø som chartergjengen, men regulærkøen i SAS-skranken var ikke akkurat kort, og med 10 minutter igjen til bagasjeinnleveringsfristen begynte svetten sånn smått å piple på nakken, hjertet raste en smule raskere og jeg begynte å tenke, Tormod hvorfor tok du på deg ansvaret for å få oss frem i tide? Anyhows, som en oase i ørkenen dukket det plutselig opp, et skilt, et skilt med den nydelige teksten for business class, eurobonus gold og til vår jubel, eurobonus silver. Endelig fikk vi noe igjen for de utrolig mange flyturene Maggie har måttet ta via jobb. Eurobonus silver-kortet fikk oss nesten fremst i køen og 1 minutt før fristen sto vi der med hver vår bagasjelapp i hånda, klare til å ta fatt på reisen.

Vel fremme i Ljubljana satt vi og ventet på shuttlebussen vår som vi skulle ta inn til sentrum. Den skulle gå 11.15 og da klokka var 11.45 begynte den såvidt å snegle seg avgårde. Det var i dette øyeblikket jeg fikk igjen lysten til å blogge litt igjen, med ny mobil med bedre kamera, eksamensspøkelset ute av veien og generelt litt mer overskudd fikk jeg lyst til å skrive litt igjen. At denne oppdagelsen kom først da vi var framme gjorde jo at det dessverre ikke finnes bilder av køen på Gardermoen. 

Vårt opplegg i Slovenia er først og fremst å se på et slott ute på den slovenske landsbygda, som vi sterkt vurderer å ha bryllupet vårt på. En større gjennomgang av dette vil nok komme i morgen. Første kveld derimot tilbrakte vi i hovedstaden Ljubljana. En svært flat by omgitt av åser og med høye fjell innenfor synsrekkevidden. Vi hadde sett mer med lommeboka enn med fornuften da vi fant hotell og bodde et lite stykke utenfor selve sentrumskjernen. Ljubljana ligger langs en elv, hvor de gamle bygingene i gamlebyen danner en fin ramme til en oppbygd kanal hvor det går elvebåter, og hvor folk koser seg med mat og drikke langs kanalen. 





 

En tidlig avreise, og tidenes dårligste beinplass/seter (etter Ryan Air selvsagt) gjorde at vi begge var avsindig trøtte da vi kom frem til hotellet. Da vi fikk rommet viste det seg at det luktet innmarig sigarettrøyk der inne. Til tross for at det var et røykfritt rom. Vegg-til-veggtepper og manglende oppussing på en stund var nok synderen, her hadde det neppe vært røykfritt siden starten og enhver som var ute på byen før røykeloven ble satt i kraft, vet hvor lenge det kunne sitte i. Jeg ble prompte utpekt til å være den som måtte klage og be om et nytt rom. Er det noe jeg misliker så er det å klage, ironisk nok var det veldig lett å ytre min misnøye over å ha fått oppdraget til Maggie, rart det der. Etter lett tyn og noen verbale stikk mot manndommen min rettet jeg ryggen og vendret ned. Vel nede måtte jeg vente til to par foran meg ble ferdige med å sjekke inn. Dette kunne jo vært en kjedelig affære, men tok seg opp da den ene mannen, som tydeligvis var spesielt ute etter å vite hva han kunne sikre seg gratis. "Er det kaffe på rommet? Hva er det til frokost? Er spaanlegget gratis?" Strengt tatt helt normale spørsmål, men da han avsluttet dette med å forsyne seg av en kurv med epler jeg i utgangspunktet hadde trodd var voksepler til pynt, og spiste de, så syns jeg i det minste det var litt humoristisk. Vi fikk raskt byttet rom, servicen var det ikke noe å si på der i gården. Vi kom inn på det nye rommet, det luktet ikke røyk der så vi var fornøyde, slo av airconditionen og slappet av. Vi var fortsatt trøtte og den massive rundturen i Ljubljana ble dermed utsatt til ettermiddagen. Her følger noen bilder av hva man kunne finne der.
 

 


Ljubljana slott (med utsiktstårn). Bare en kort gåtur opp noen bratte og svingete grusveier fra gamlebyen finner du borgen. Flott restaurert og med et utsiktstårn hvor du ser hele byen er dette virkelig noe å anbefale. Ble brukt som fengsel for krigsfanger under første verdenskrig blant annet. 


Her kan du selv fokusere på det du liker best i bildet.

Også i Slovenia kunne de skilte med egen Pride-feiring. Som man ser var vel ikke oppmøtet akkurat på samme nivå som i Norge, selv om homokampen ser ut til å gå rett vei også her i øst-europa, er det nok et stykke frem. 





Etter å ha hørt litt på lokale band på Pride-festen, kunne vi snarlig innse at det ikke alltid er Tripadvisor man bør gjøre sin research hos. Etter å ha spist en meget god middag på en restaurant vi fant på Tripadvisor så fant vi etterpå denne matfestivalen, eller kanskje mer som de sier på skiltet - Øl- og burgerfestival. Her var det håndverkerøl i lange baner og alle mulige varianter av burgere. Den mest spesielle var en form for pulled pork som ble dratt rett av en helstekt gris. Køene foran den boden var så heftige at å få bilde var helt latterlig vanskelig. Det var bittert å være så mette etter restaurantbesøket når man kom over den herligheten her, men da lærte vi til neste gang, sjekk ut litt mer enn Tripadvisor før ankomst. 

 

Vel tilbake på rommet oppdaget vi at airconditionen nok hadde stått på tidligere i dag for å kamuflere at også her? var det røyklukt. God natt, si ;)

 

Let's get ready for some football!

Latinamerika generelt og El Salvador spesielt, er kjent for sin kjærlighet for fotball. Vi snakker her om et land som gikk til krig mot nabolandet Honduras etter en fotballkamp i 1969. Onde tunger sier at det lå andre politiske motiver bak offensiven i tillegg, men slikt lar vi oss ikke affisere av når vi får en god historie.
Siden jeg kom ned hit har jeg på grunn av dette hatt lyst til å se en fotballkamp, og hvertfall få mulighet til å oppleve stemningen som finnes. Side Maggie hater fotball og jeg ikke akkurat føler meg tørr nok bak ørene til å, med min begrensede spansk, vandre villig inn i løvens hule som er Estadio Cuscatlan, så må jeg si jeg hadde flaks som traff Justin. Fordelen med en bekjent med lokalt nettverk var jo at et par kompiser hadde tilgang til en skybox. Så på onsdagen var det klart  for å se Alianza mot FAS. Alianza er den største hovedstadsklubben og spiller på nasjonalarenaen Estadio Cuscatlan. En stadion som i følge wikipedia har plass til rundt 45.000 tilskuere. Ullevål ta deg en bolle! 

Justin og kompisen Aldo, som hadde boksen, plukket meg opp halvannen time før avspark og vi var på vei de 2 kilometrene bort til stadion. Det tok to minutter så sto vi fast i den vante ettermiddagskøen, men da den samtidig blandet seg med stadionkøen ble det sirupstreigt for å si det mildt. Aldo påsto etterhvert freidig "vi er der om 5". En halvtime senere rullet vi inn på parkeringen utenfor stadion svært øltørste og bitre for at vi ikke hadde vært rutinerte nok til å ta med et par kalde i bilen. Vi fant oss en parkeringsplass helt innerst (dette skulle vise seg å være en tabbe ettersom folk ikke har oppmerkede plasser her nede)



Vi står heeelt bakerst

Med en pils i hånda var det på tide å komme seg inn tenkte jeg. Klokka var kvart på 7, og avspark skulle være klokka 7. Dessverre måtte vi vente på et par kompiser som var på vei med billettene, og sentralamerikansk tid er jo nettopp det. Vi ble derfor stående å se på sikkerhetsoppbudet som var der. Plutselig marsjerer et tyvetalls politimenn inn med fullt opprørsutstyr, automatvåpen og pumpehagler samt heldekkende plastskjold. Tydeligvis tar man ingen sjanser her, og jeg var glad jeg hadde plass på den "trygge" siden av stadion. Er vel ikke fritt for at man setter pris på norsk tippeliga i slike tilfeller. Heller noen "dommern er ræva"-tilrop enn å måtte ha vepnede vakter som leder deg inn i garderoben. Vi kom inn på stadion et kvarter etter at kampen skulle starte. Heldigvis er mañanatid overalt så lagene hadde enda ikke sparka igang ballen. 

Jeg ble umiddelbart overrasket over hvor lite folk det var på stadion. Den var neppe halvfull engang, men til gjengjeld skapte hardcoresupporterne til Alianza så mye leven der de hoppet og sang hele kampen at selv klanen nok måtte tatt seg en titt i speilet i etterkant. Av en av de tilstedeværende fikk jeg vite at dette var normalt for ligakamper. Det var først på landskampene at det virkelig ble tettpakket inne på den stadionen. I tillegg var det en tv-kamp i midtuka slik at mange visstnok valgte å se kampen hjemme i sofaen med en kald pils. Minner om tilstanden på mer hjemlige breddegrader det, tydeligvis ikke unikt for europeisk fotball. Kampen var forsåvidt ikke så spennende. Det er mange gode latinamerikanske spillere her i verden, men det er nok en grunn til at El Salvador ikke er kjent for å forstre dem. Noe jeg bet meg merke i var at de var veldig glade i å legge høye innlegg inn i 16-metern. Det er jo forsåvidt en velprøvd taktikk, men når alle spillerne er pitte små er det litt lite effektivt. Mer enn et par baller blåste over til motsatt flanke for å si det slik. Til slutt blåste dommern av kampen og vips hadde Alianza vunnet 3-1. Ultras-fansen sang seg hese, og bortesupporterne gikk med senket hode ut til ventende busser. Det ble en lang busstur hjem til Santa Ana, som var hjembyen deres. 

video:20170201_191923

god stemning på stadion (ja, formatet er feil, men bloggsida har begrensede med redigeringsmuligheter)

Lørdag hadde jeg og Margarita bestemt oss for å ta en tur opp i høyden. Mest av at for å komme oss litt vekk fra byens støy og mas. Ved siden av San Salvador ligger det en vulkan, som etter det jeg vet ikke er aktiv for tiden. Man kan kjøre et godt stykke opp for å spise lunsj på diverse restauranter og nyte utsikten. Vi hadde ikke anledning til å gå opp til krateret denne gangen, men det blir det forhåpentligvis en ordning på etterhvert som året går. Litt bakis fra en bursdagsfest for Justin dagen før, med piñata og det hele, inviterte vi med oss den lille familien hans opp på lunsj. De hadde vært der mye så de kunne gi oss en liten sightseeing og. Jeg har observert at firehjulstrekk er veldig vanlig her i landet, og på vei opp begynte jeg å skjønne hvorfor. Som flere andre land her i regionen som tydeligvis aldri har opplevd en kald vintermorgen med is på veien bygger man også her veier rett oppover. Når man i tillegg havner bak en fullastet lastebil som ikke slipper forbi køen tok den egentlig korte reisen noe lang tid. Heldigvis er utsikten formidabel her oppe. Ikke minst kunne jeg se helt ned til der jeg bor. Jeg visste at vi bodde i et høyt hus, men der oppe fra fikk jeg virkelig inntrykk av hvor stort det er. Jeg kunne ikke se noen som var høyere, og litt research i etterkant viste at det visstnok er det høyeste bygget i landet. Hell, yeah! Etter en rolig lunsj stakk vi innom et sted hvor de har bygget noen hobbithus inn i fjellsiden. Komplett med runde dører og frodige hager. Her kunne man booke seg rom og overnatte hvis man ville det, i det som fremsto som ganske fine og velholdte rom. Vi fikk en liten tur inn, og lukten av mugg tydet på at kanskje det å bo i frittstående bygg og ikke under bakken kanskje ikke er så dumt i lengden allikevel. Artig konsept i hvertfall. Utenfor var det masse dyr i innhegninger som barna kunne se på. Blant annet sauer, kaniner og ender. Når jeg oppdaget at det var kanin på menyen i etterkant, merka jeg at det kanskje var like greit å gå for god gammel biff...





 

 

Hola! Qué tal?

Etter halvannen uke i virkeligheten her nede, innser jeg at det er grenser for hvor mye man kan skrive her inne. Fanget i et leilighetskompleks er det begrenset hvor mye som skjer hver dag, men jeg kommer allikevel til å oppdatere jevnt og trutt når det faktisk hender noe å skrive hjem om, si. Jeg begynner å merke at lovlydighet nok fortsatt bør være noe å etterstrebe. Jeg hadde nok ikke passa godt i ei celle.

Som dere sikkert skjønner av overskriften så har jeg allerede begynt på den lange, og som det viser seg tunge, veien til å lære meg språket her nede. Til å være et land med ekstremt slakk holdning til tid, finner jeg det besyndelig at det er så mange bøyningsformer for verbene. Det er så mange tidsformer at jeg sliter med å få oversikt over alle sammen. Heldigvis har Margarita, mens jeg hadde en snarvisitt hjemme, gjennom vår gode venn Facebook, funnet to andre som trengte å lære spansk slik som jeg. Derfor var det allerede på dag tre her nede duket for en privat spanskklasse for oss tre med en lærer. Læreren, Lillian, snakker lite engelsk og nekter å bruke det i undervisningen. Takk og lov at hun i motsetning til de fleste her klarer å snakke rolig og artikulere ganske godt. Allikevel er jeg ekstremt glad jeg brukte mang en stund i høst på appen Babbel, for å i det minste skjønne noe av hva hun preiker om. Kunne blitt krise fra dag én hvis ikke. I tillegg gjorde jeg en litt nerdete, men hyggelg oppdagelse. Her nede bruker de ikke andreperson i flertall som i Spania er - vosotros - den formen jeg syns var helt jævlig å pugge på appen. Man kan si det passer utmerket. 

Klassen består av to amerikanere og meg, Caroline og Justin. Vi kjører klassene hos Justin, noe som er utrolig digg. Et par timer ute av leiligheten et par ganger i uka holder en person ved godt mot. Det hjelper jo å ha noen andre å snakke med enn bare Margarita og. Caroline har jeg ikke blitt så kjent med, hun jobber et prosjekt hvor de skal gjøre om noen gamle bygg til et kunstsenter. Justin er mer den joviale typen. Skamløs når det gjelder å preike og har null problemer med å si feil ting i klassen. Akkurat det eksempelet er noe jeg streber med å etterfølge. Det er jo lett å føle at det er dumt å si noe feil, selv om jeg er fullstendig klar over at det er noe enher kan forvente ved starten av den reisen det er å lære et nytt språk. Sånn sett er det utrolig digg å ha han der som en inspirasjon til å prøve og feile så mye som mulig. Å ha en privatlærer fra landet gjør jo og at vi får et visst innblikk i den lokale kulturen, og da særlig lærer om hvordan ting er, også ute på landsbygda. Jeg og Justin sleit litt da vi vi fikk i oppgave å plassere setninger under henholdsvis en manns- og kvinnefigur. Setningene beskrev diverse aktiviteter som var typiske aktiviteter her til lands. For eksempel "ligge i hengekøya og vente på at maten ble servert", og plassere disse på det kjønnet som passet best, eventuelt om de passet like bra på begge to. Hint: dette var en manneaktivitet.. De fleste aktivitetene ville vi nok plassert i midten både i Norge og USA, men her var det bare å skru hjernen 50-60 år tilbake i tid og gå til verks. Man kan vel mildt sagt si at et delt kjønnsrollemønster lever i beste velgående her nede. Jeg noterte meg at lista med oppgaver som havna under kvinnefiguren var dobbelt så lang som for mennene. Får tro det tas igjen via manuelt arbeid under en stekende sol, og balanserer seg litt, jeg fikk litt inntrykk av det. Noterte meg og at en av de få fellesaktvitetene viste seg å være "se på såpeoperaer". Alle liker litt drama i hverdagen viser det seg. 

Allerede etter andre økt, forrige fredag, fikk jeg merke hvor glad Justin er i å feste. Han bor her nede med kona og sønnen. Kona er fra El salvador og de har flyttet ned for å gjennomføre et byggeprosjekt av diverse leilighetskomplekser. Dessverre har de ventet i månedsvis på en siste vann- og avløpstillatelse de mangler for å sette igang. Han fryktet at det kanskje ikke var mañanakultur, men heller at han ikke hadde vært flink nok med "smurningen" som holdt det hele i stampe. Anyhow, etter andre klasse sprettet vi noen øl og slappet av i bakhagen hans. Etterhvert kom Margarita for å hente meg, men hun ble overraskende lett overtalt til å sende sjåføren hjem med bilen og joine selskapet. Vi beveget oss etterhvert til en restaurant/bar med sinnsykt bra livemusikk. Bandet hadde alt av rockeklassikere på repertoiret, og jeg velger å tro at sangeren hadde en stemme som kunne etterligne hvem som helst, hvis noen sier at det var playback lukker jeg ørene for den slags snakk! Det var interessant å se at hvis man ikke drakk øl, så var det vanlig å kjøpe helflasker med sprit til bordet, og da fulgte det med mixere og diverse "deilige" småretter med. Jeg setter deilige i hermetegn, for det skal jo ikke stikkes under stol at det var endel bønner og tortillas, ikke verdens mest spennende mat i mine øyne, men jeg venner meg vel til det med tid og stunder. Spritflaska kunne du ta med hjem om du ville, eller de oppbevarte den for deg til neste gang du stakk innom. Upåklagelig service der altså.

Etter å ha sovet bort hele lørdagen etter fredagens runde, valgte vi på søndag og ta en tur til stranda. Vi dro til noe som heter, surprise surprise, Costa del Sol. I motsetning til spanskekysten var det ikke stappet med bleike norske og britiske turister der. Vi fikk oss en bungalow med hengekøyer, og som den mannen jeg er fant jeg meg umiddelbart til rette i den. Margarita lurte på om vi trengte en bungalow, ettersom hun jo ville ligge å tanne seg. Med hummer-Tormod opplevelsen i Panama friskt i minne tenkte jeg som så at det nok ikke skadet med litt skyggemuligheter. Stranden var en klassisk sydhavsstrand med fin sand og masse palmer. Eneste som var med sanden er at den er veldig mørk. Tydelig at det vulkanske landet har påvirket også denne delen av landets geografi. Dette gjorde at det ble noe lett sprettende over forsøkene på å nå vannet, naturlig nok. Høye kneløft ble dermed dagens lille treningsøkt. Med litt påfyll av frisk kokosvann, servert i originalemballasjen manglet det ikke på sydhavsstemning heller. Til og med sjåføren, som det viser seg er en gammel livvakt for en tidligere førstedame, som etter sigende måtte flykte landet for mange år siden, ognei, klarte å slappe av. Vaktinstinktene sitter i ryggmargen hans tydeligvis, og selv om han ikke bærer våpen si den han representerer Røde Kors, er han alltid klar til å hive seg i bilen å få oss vekk om noe skulle oppstå. Da han oppdaget at bungalowene på stranda var kameraovervåket kunne han endelig slappe litt av. Tror nesten jeg hørte han snorke litt der han lå. Minnet litt om en episode av Seinfeld hvor George syns synd på en sikkerhetsvakt i en butikk og gir han en gyngestol. Heldigvis endte ikke vår dag på samme måte som episoden. (Spoiler: butikken ble ranet fordi han var så komfortabel og sovna i stolen)



Gutt som kan å kose seg gitt




 

Hasta luego!

Tormod

Home, sweet home -ish

Hjemme er der hjertet er, eller noe sånn. Akkurat nå er det El Salvador som er det nye hjemme. Utelukkende på grunn av Maggie. Så, etter to flotte uker hjemme i et vinterkaldt Norge var det fint å sette nesen sørover igjen, etter et lite besøk på jobben for å hilse på kollegene for siste gang på en stund. 
24 timer med reising sto for døren og etter en inholdsløs tur til Amsterdam og Schipol var det dags for å teste Dreamliner for første gang. Er visst ikke bare Norwegian som har tatt seg bry med å investere i dette nymotens flyet. Aeromexico var visst med på notene de også. Jeg må vel si at jeg ikke fikk den store wow-følelsen da jeg satte meg ned. Rett nok var det en smule bedre beinplass enn på en 747, men økonomiklasse er og blir nok en trang affære for den overskuelige fremtid. Litt krøll med underholdningssystemet gjorde meg et lite øyeblikk livredd for at dette skulle bli som en tur med Mañana airlines igjen. Det var en halvtime med samme reklame som gikk og gikk. Heldigvis retta de på inntrykket da filmlisten inneholdt nyeste Mad Max filmen. Skal plutselig ikke mer til for å nyte tiden ombord på et fly. En fyr som hyler en sovetablett umiddelbart som dekker utgangen og ei med noe liten blære ved vinduet gjorde dog sitt til at det ble en noe aktiv affære. Opp og stå med jevne mellomrom, pluss æren av å bli upopulær hos mister døsig med stadige risteturer på høyre skulder. Sikra i hvertfall at jeg unngikk blodpropp nok en gang.

Mexico viste seg å være USA sin noe trege lillebror. Evnen til å bare videresende bagasje, som USA endelig har lært seg var ikke helt utviklet her. Bagasjen må frem og sjekkes og så settes på båndet selv i etterkant. Dette hadde sikkert ikke vært noe irritasjonsmoment om vi ikk ehadde landet halv 3 på natte lokal tid. Takk og pris at havreknekkebrødene til Wasa ikke viste seg å være skummelt å ta med inn, jeg fryktet et øyeblikk de skulle bli beslaglagt. Kunne blitt en meget skuffet Maggie hvis ikke. Mexicanerne har visst og fått det for seg at en americano er synomymt med pisslunka traktekaffe, dette kan jo og ha spilt noe inn på humøret sånn i grålysninga. Etter seks timer var det dags å fly siste stykket og der ble følgende kort servert sammen med måltidet.


 

For de som ikke er så drevne i det spanske språket er det en turist på besøk i Kina som lar seg overtale til å kjøpe en hatt "made in China". Denne blir tatt i tollen på grunn av at den er lagd på "farlig materiale" og de er redde for sykdommer. Skulle kjøpt "made in Mexico" der altså. Det er sikkert rett at hattene kan ta med smittestoffer, men tankene gikk umiddelbart til at dette kunne være et forsøk på å innynde seg hos onkel Trump. "Se, vi liker heller ikke Kina altså. La oss stå sammen". Helt sikkert en stor overtolkning fra min side, men jeg humret åkke som.

Tilbake i El Salvador var det enda noe nytt i passkontrollen. Alle foran meg var nødt til å dra opp dollarsedler og gi til de som satt i skranken. Hva er dette? Åpenlyse bestikkelser, en shakedown fra myndighetenes side? Skatt på turister? Gudene vet, jeg spurte aldri ettersom da det var min tur så ble det aldri spørsmål om noen penger. Velger selvsagt å tro det var mitt norske pass som reddet ryggen min. Jeg velger å tro den gamle Braathens Safe reklamen er tuftet på virkeligheten.

ixjNK3DSP7A

Vel tilbake var det på tide å innvie det at nå er reisinga over og hverdagen kommet ved å gi meg fingeravtrykkadgang til heisen. Hittil har jeg levd under Maggies tommel, men nå er altså frieheten sikret. Ironisk nok fungerte ikke heisen etter at jeg fikk tilgang til den, så det var jo en liten strek i regningen. Heldigvis var det ikke noe nødsfall ettersom det på trappen opp, som fungerer som nødutgang, hang et skilt med "no usar en emergencia"? Litt av en nødutgang der altså...

 

Tormod

 

Lillehammer, o Lillehammer

Det holdt ikke bare å ta seg en tur til Oslo når man var hjemme på apeberget. Vanskelig å komme seg unna røttene sine, og en tur hjem til a mor var umulig å komme seg unna. Der Oslo kan skilte med saltflekker og slaps, om det faller snø i setrum i det hele tatt i disse klimaendringstider, så kan hvertfall Lillehammer skilte med et reelt Winter Wonderland. Det er jo ikke til å komme unna at også her har det blitt veikere vintre de siste årene, men svevestøvbrunt er det i hvertfall noe mindre innslag av i den hvite snøen. 

Med noen fine turer i Valdres i armene er det ikke fritt for at det var en noe støl kropp som steg ut på Pellestova for årets første og kanskje eneste runde rundt Reinsvatnet. Nykjørte løyper, ikke en sky og se, 10 minus som rusket lett i kjakan og ikke et menneske og se bortsett fra de vante pensjonistene som formelig lever her oppe. Kanskje mangelen på vinterfølelse gjør dette mer romantisert enn det nødvendigvis trenger å være. Skal ikke legge skjul på at det opp gjenom årene har vært mye hat når vi har stått på parkeringsplassen og tatt fram skia vel vitende om at nå blir det en ny kald runde når man heller kan sitte hjemme og glane på PCen. Heldigvis er det nå mulig å spille på mobilen, det beste av begge verdener der altså.

Ingen tur til Lillehammer er komplett uten en tur til bestemor. Hun er blitt noe skral til beins, men det bør man kanskje forvente når hun runder 91 i morgen. Heldigvis innebar det at all julepynt pluss juletreet ikke var kasta på dør, som en ubuden gjest man plutselig våker opp i stua til en morgen på nyåret. E siste rest av sårt tiltrengt julestemning var derfor reddet for min del der jeg halte grankvisten ut på trappa og for et siste farvel. Etterpå vanket belønning i form av gjærbakst og sjokolade, ingenting nytt under solen der altså, en bestemor vil alltid være en bestemor, og det setter man selvsagt stor pris på!

Når man er alene hjemme hele dagen er det godt muttern er gammel norsklærer, da er jeg hvertfall sikret tilgang til et rikt bibliotek. Jeg tok på måfå tak i Fuglane av Tarjei Vesaas. Muttern var forskrekket over at jeg ikke har hatt den på skolen i mine unge år, en ramsalt kritikk av Lillehammer videregående der altså! Nevertheless, skulle faktisk ønske den var på pensum, for makan til godt skrevet bok. Satt med en klump i magan hele veien. Vanskelig å ikke kjenne seg igjen i Tusten sine utfordringer. Selv om det er en stakkarslig karakter, så var det noe i varmen han utstråler som virkelig er til å sette pris på. Og alle har vi nok følt oss som han til tider. Anbefales på det sterkeste til de som ikke ble tvunget gjennom den i hine hårde dager.

Om det var folkefritt på fjellet på mandag var det på lørdag desto fullere i OL-løypene på skistadion. Inga Låmi traseen ble peisa gjennom. Jeg blir stadig like overrasket over hvor kaldt det er inne på myrene over Lillehammer. Det er et kryss der hvor det alltid er 5 grader kaldere enn alle andre steder. Begynner nesten å mistenke at det er gradestokken som har bestemt seg for å gi oss en kald skulder. Denne gangen fikk jeg også tatt noen bilder, det var bare synd at fossekallen som overlever her ikke fant det for godt å stille på en fotoshoot.





 

I dag morges kunne jeg våkne opp til overskriften at det var full fyr i Lillehammer sentrum. Heldigvis var det "bare" tre bygg (pun not intended) som det var fyr i. Jeg frykta et øyeblikk for hele gågata. Heldigvis har noen vært forutseende nok til at det er betongvegger mellom hvert tredje eller så hus der. Risikostyringshjertet mitt banket selvsagt litt ekstra av den opplysningen. Det første som slo meg da jeg leste at det startet i en studentleilighet var vel "ognei!". Noe sier meg at de vil angre på at de ikke gikk for bakt potet fremfor grandisnach (aner ikke om det var dette som skjedde, men ingenting er som litt fri spekulasjon på morraskvisten). Håper uansett de raskt får bygd det opp igjen til gammel standard, for det er tragisk hvis den flotte gågata mister det fine trehuspreget den har hatt i lang tid. 

Nå bærer det snart tilbake til El Salvador. Hvor spanskopplæring blir en viktig del av den nye hverdagen. Det passer ypperlig. Da komer jeg meg mer ut slik at jeg kan finne nye observasjoner til bloggen. Det er vel omtrent bare Hitchcock som i lengden kan finne godt stoff i et vindu ot bakgården...

 

Etterlengtet julesteming

Etter 5 uker på det som kan kalles en utvidet ferie var det godt å komme hjem til gamlelandet på en liten visitt. Mangelen på julefølelse i de varme strøk av kloden skulle endelig kompenseres med litt snø. At halve grunnen var at jeg skulle en uke på BI for å delta på en samling for internrevisjonskurset jeg tar, får være så. Å komme flyvende inn over sørlandet ga en flott følelse. Jeg hadde flaks og skyene hadde trukket seg tilbake slik at jeg kunne studere naturen og nyte synet av et vinterhvitt landskap. Utrolig hvor få centimeter med snø det trengs for å gi bildet en helt egen glød. Over Lieråkrene sto det store drivhus som lyste opp i et ellers mørkt landskap, som lykter som viste vei mot Tyrifjorden. Over Nordmarka var det snø på hvert et vann og jeg kunne følge ruta vi fulgte i fjor sommer på Marka24. 

Livet på BI foregikk i et hastverk. Skjortene for en uke var strøkne og skoa blankpusset, her skal man passe inn åkke som. Takke seg til at det var gode forelesere den uka, for jetlaggen satt i som et uvær. Jeg lå og vrei meg til tre om natta i 4 dager. Når du da må opp klokka 7 skjøner enhver at det ble grauthjerne frem til lunsj. Takk og lov for kaffeautomater sier jeg bare da. I min desperasjon kjørte jeg Terje Vigen på lydbok for å få sovne en dag, problemet var bare at den var så innmarig bra at jeg fikk mindre lyst til å sovne enn å lytte videre. Kanskje det fins en innlest lærebok i statistikk jeg kan låne?

Jeg tok en tur innom jobben i Landbruksdirektoratet når jeg først var i byen. Å møte opp uten å si fra var tydeligvis et sjakktrekk ettersom folk så ut til å sett et spøkelse. Jeg ble allikevel ganske glad da jeg så at navnet på døra mi var byttet ut med "Tomrom". Hyggelig å vite at man er savnet i det minste. 

Uka ble avsluttet med en hyttetur til Bagn i Valdres. En årviss tradsjon blant noen kolleger for å "gå på ski". Basert på innkjøpte mengder alkohol, tror jeg levra hadde gått av at vi fikk spent på oss joggeplankene og kommet oss ut på dagtid. Noe som virkelig savnes når man er i et land hvor dag og natt er like lange, og  den store forskjellen på sesongene er hvor mye regn som kommer, så var det utrolig godt å nyte de få timene med sol, så vidt over horisonten, mens skjegget grodde istapper av et nivå vi ikke har sett siden Bjørndalen i sine glansdager. Lørdagskvelden var det til og med noen som fikk det for seg at det var lurt å ta en aketur i mørket. Og min indre ukritiske stemme fikk det for seg at ufo-akebrett på magen med huet først var en god ide. Jeg skal ikke her si det ble legevakt på denne karen, men en småslått albue gjør det nødvendig å smøre skiene godt, for stakinga går noe tråere. Dette har selvsagt ikke noe med dårlig overkroppstyrke å gjøre, neida...

 

Dagens gladnyhet

Første dag uten et drap i El Salvador siden januar 2015. Jeg velger å tro jeg har vært en sterk pådriver for denne utviklingen selvsagt. Jeg må si det er en merkelig følelse å bo i et land hvor et drap ikke gir to uker med forsider på dagens VG. Blir spennende å se hva som kommer først, neste dag uten et drap i El Salvador eller neste dag uten en tweet fra Trump som skaper allmenn hoderystelse. Jeg tipper El Salvador drar denne i land...

https://www.theguardian.com/world/2017/jan/12/el-salvador-homicide-rate-murder-two-years

Nytt år nye bloggmuligheter

Heisann

Det har nå gått litt over en uke siden forrige bloggpost. I dagens hurtiglevde virkelighet betyr vel dette at jeg nå gjør comeback. 2017, nytt år nye muligheter, nye opplevelser og selvsagt et helt nytt format? Nah, det blir som det gamle tenker jeg. 

Forrige bloggpost gikk for seg på de syv hav, eller i det minste på ett av de. Cruiset ble avsluttet 30. desember. Tidlig på morgenen la vi til kai i Miami, allerede klokken 7 måtte vi søntrøtte dra med oss håndbagasjen ut av lugaren fordi den skulle vaskes. Dette gjaldt selvsagt også alle de andre 4000 ombord på skipet. Eneste sted det skjedde noe på det tidspunktet var i buffeten. Du kan godt si det ble trangt om plassen. Heldigvis har 30 år med 17. maifeiring herdet oss såpass at det ble som å finne et bord den dagen i sentrum for en utepils, strevsomt, men verdt det. 

Nyttårshelgen hadde vi bestemt oss for å feire i Miami-regionen. Miami viser seg å være veldig kostbart, særlig i jule- og nyttårsperioden. Sikkert stor pågang av amerikanere, uten pass, som har behov for sol og varme i en av få friperioder der borte. Vi beveget oss derfor noe lenger nord til pensjonistmekkaet Fort Lauderdale. 4 mil kjøring, men en sammenhengende by. "Everything is bigger in America" holder fortsatt vann. Framme i Fort Lauderdale fikk vårt lille reisefølge enda en tilvekst. Maggie sin søster Paz hadde kasta seg med et fly over atlanteren for å feire nyttårshelgen med oss. Det var litt krise fordi det var så mange gode selfiemuligheter, men både hun og Maggie hadde glemt igjen selfiestengene sine. Heldigvis kom mine lange armer til nytte!



 

Fort Lauderdale har ikke så mye å skryte av bortsett fra strandliv. Personlig syns jeg det var litt kaldt for strandliv, det var bare mellom 20 og 25 grader, og så godt vant jeg er blitt til temperaturer over 30 var det greit å tilhøre observatørrollen. Det var imidlertid nok av posører og strandløver, og jeg kan fastslå at speedo neppe går av moten med det første. Stranden er forøvrig av høy klasse. og strekker seg så langt øyet kan se. Eneste dumme er vel at hele området ligger godt an til å synke i havet dersom klimaendringene holder fram. Heldigvis tok Florida grep i fjor og sikret en president som vil sikre at dette ikke skjer, sannsyligvis ved å tro ekstra hardt på at klimaendringene ikke er menneskeskapte...




Som å være i GTA vice city

 

Nyttårsaften hadde Maggie reservert bord på en firkserestaurant hun hadde fått anbefalt. Blue Moon Fish Co. Her var det stilt i stand til fest med ballonger og løsbarter for alle som ville ha. Nyttårsmenyen de tilbød var fatastisk med tanke på kvaliteten på maten vi fikk servert. Problemet kom når porsjonene var så store at hver var et måltid i seg selv. Man kan si det slik at vesten, som dessverre var litt trang i utgangspunktet, fikk kjørt seg på slutten. Knappegarantien til Dressmann kan jeg etter dette gå god for. Det ble såpass mye at ingen orket å svinge seg på dansegulvet da klokken ringte det nye året inn. Basert på hvordan stil det var på dansegulvet begynner jeg å skjønne uttrykket "the white man can´t dance". Litt folkeswing fra et klassisk norsk julebord hadde sannsynligvis blitt mottatt som om det var en scene i Footloose. Vi fikk allikevel masse tid til morsomme bilder. Så mette var vi tross alt ikke. 




 

 

Når det gjelder amerikansk restaurantliv kommer her en liten betraktning over en endring jeg ser har kommet i tipskulturen der borte. At servitører jobber for tipsen og hvor viktig den er for å opprettholde en anstending lønn er velkjent for de fleste. Begrunnelsen om at man yter bedre service når man belønnes direkte for servicen kan jeg og kjøpe. Men jeg noterte meg med en viss forundring en ny trend som virket å ha kommet for å bli. På veldig mange menyer står det "15 % gratuity added, for your convenience". Med andre ord, restauranten legger automatisk til 15 % tips som kommer på regningen. Dette er jo ikke noe problem så lenge man er fornøyd med servicen. Men jeg føler det er noe problematisk. Jeg tenker litt: er det avtalerettslig bindende? Jeg tenker i den forstand at dersom jeg setter meg ned på dette bordet og bestiller mat, så forplikter jeg meg til å betale 15 % tips? Hva da hvis servicen er godt under pari? De har lagt til et tipsfelt fortsatt, slik at man tydeligvis godt kan gi mer, men jeg merker at det sitter langt inne å skrive inn noe der når restauranten tydeligvis har bestemt seg for at de vet bedre en meg hvordan jeg burde oppfatte servicen, og at jeg dermed ikke kan gjøre et eget valg. Jeg tenker det slår litt beina under argumentasjonen for tipsordningen, da man skal belønnes for god service, men ikke for dårlig. Resultatet ender opp med en strek i ekstratipsfeltet. Det interessante er dog at de som ikke har slått seg på denne trenden med tvungen tips, men som derimot bare anfører et beregnet forslag, gjerne på mellom 18-22 % mye lettere får gjennomslag for dette når jeg fører inn tipsen på regninga. Føler meg sikkert gjerrig hvis jeg gir mindre enn det, tallet må jo være basert på hva som er ormalt blant andre gjester, må det ikke? Og jeg vil jo ikke avvike fra normalen? Dette er sikkert en bevisst taktikk fra deres side, og jeg har helt sikkert gått i baret for noe en eller annen psykolog har funnet ut at får mennesker til tipse mer, men du får i hvertfall ikke følelsen av å ha blitt fratatt din egen innflytelse, og det setter jeg pris på. Noen har dog tatt dette siste litt for langt, særlig taxisjåfører. Du forventer mellom 25-30 % for å kjøre meg fra A til B? Håper det følger med en happy ending...

 

Adios for i dag

Tormod

Cruiseliv og Maya-ruiner

Etter noen dager med cruiseliv begynner det som først fremsto som harry å bli en del av hverdagen. Buffeten er kanskje kaotisk og overveldende ved første øyekast, men etter å ha lært hvor alt er, og hvordan man raskt manøvrerer seg blant fat med bacon, frukt, egg, pizza og gud vet hva, finner man en rytme i det hele. Det samme gjelder middagsserveringen.  Der lærer man fort at skal man få et glass til hver rett, funker det ikke å satse på at den overarbeidede servitøren, som er på sutten av tolvtimersskiftet sitt, skal rekke å ordne det i tide til at retten kommer på bordet. I stedet planlegger man, bestiller og får linet opp en 2-3 glass på rekke og rad foran første rett. God planlegging rett og slett. Skulle det være nødvendig med påfyll smyger man seg en tur ut i nabobaren og henter seg et par glass. Utrolig nok er de mer enn nok folk der. Ren rutine som dere skjønner. Man ser kanskje litt alkis ut, men slik skam får fare sin egen sjø.

Vi fortsetter med ekskursjoner her vi seiler rundt. Før vi gikk i land i Mexico for å få med oss noen Maya-ruiner i Tulum, fikk vi klar beskjed om å ikke ta med mat ut av skipet. Det viser seg at Mexico er livredde for å få inn noen som helst former for mat over grensa. De har hunder som går og lukter etter det. Så redde er de at purseren før kveldens show med eksemplarer illustrerte at både bananer, epler, muffins og pizza er mat. Man skulle tro dette var nok til at folk skjønte leksa. Da Terje og Victoria gikk fra båten hadde de allerede beslaglagt fem søplesekker med mat. Selv ikke teskje var nok der med andre ord. En dame ble stoppet med en muffins pakket inn i en haug med servietter. Uten skam roste hun hunden som var så flink til å finne tingene... Vi får tro hun ikke går for en narkosmuglerkarriere, det slår meg som en kortvarig affære i såfall. Syns dog det er interessant at myndighetene bruker så mye tid på å lete etter pizza og andre matvarer. Tenker innsatsen kanskje burde vært innrettet mot en viss annen smugling og særlig mot grensa sørover mot mellom-amerika, men dem om det.

Vi fikk en guide på bussen som ved første øyekast fremsto som mr. Stoneface himself. En rundfjeset liten meksikaner av mayaavstamming, ved navn Andres. Han kunne meddele at han til tross for sin indianske avstamming faktisk klarte å gro litt bart på grunn av litt iblandet spansk blod. Det må i såfall ha vært noen dråper. Til å være mexicaner var han umåtelig opptatt av tidsstyring. Etter 10-20 repetisjoner skjønte jeg til slutt at vi MÅTTE være tilbake på bussen kl. 14.50, fordi da kjørte den. (Hint, vi dro ikke før 15.15...)

Etter å ha sett noen utrolig spektakulære ruiner innså jeg allikevel at wow-faktoren i det jeg ble fortalt kanskje ikke var det helt store. De lagde maling av det de hadde rundt seg i naturen, de bodde mange familier i små hus, de var svært overtroiske. Minner litt om en rundtur på Norsk folkemuseum. Jeg ble dog veldig imponert over hvor oppdaterte de var på astronomi, og særlig uten å ha tilgang på optikk. Også interessant å høre om menneskeofringskulturen. Så steikvarmt som det var å rusle rundt der begynte jeg å halvveis ønske at noen kanskje burde ta opp igjen tråden. På vei tilbake begynte det å øse ned, så jeg tror noen må ha tatt meg på ordet.


Turistposituren er perfeksjonert!

Hovedsete for menneskeofring



Avslørt som dreven turist
 

Etter ruinene fikk vi en kjapp anledning til å se på de lokale suvenirsjappene. Jeg hadde litt lyst på en sombrero, men innså at det kanskje ble litt vanskelig å få plass i bagasjen til de big boyene der. Vi snakker en diameter som kan være vanskelig å få gjennom en dørkarm. Ordene Viva Mexico plastret på hele hatten så også noe dust ut, så jeg lot det være. Margarita ville ta et bilde av meg med den. Vår eminente selger hadde tydeligvis sett seg lei på at gringos kom og tok bilder uten å kjøpe de pill røtne og overprisede varene hans. En dollar for et bilde. Margarita hadde ikke cash og slettet prompte bildet... NOT!



Svett fyr, men for et stykke hodeplagg

På vei tilbake observerte jeg en kuriøs ting, nemlig et stoppskilt med et vikepliktskilt under. Jeg har notert meg at i latin-amerika så fremstår stoppskilt som valgfrie, i noen tilfeller tenker jeg nesten at det betyr "kjør på så du rekker den lille luka der". Ettersom jeg er vant med at stoppskilt betyr at du i tillegg til å måtte stoppe samtidig har vikeplikt for begge retninger, føltes denne skiltkomboen som smør på flesk. Men det kan jo kanskje forklare ovenfornevnte oppførsel.



 

Tormod

Livet på det åpne hav

Internettilgangen er så som så på det Karibiske hav, men ettersom hvertfall en av mine lesere har gitt tilkjenne at det trengs oppdateringer der hun ligger og ruger gravid i gudene vet hvilken måned, så tar jeg pennen fatt og leter fram et signal å sende fra.

Cruiset har ruten: Miami - Jamaica - Grand Cayman - Cozumel (Mexico) - Bahamas - Miami. Allerede før vi hadde gått om bord startet det litt kinkig. Vi er fire som reiser: jeg; Margarita; moren til Margarita, Victoria og hennes kjæreste Terje. Allerede ved ankomst Miami var selvfølgelig bagasjen til Victoria borte vekk. Heldigvis kom de en dag tidligere enn nødvendig fordi slikt kunne skje. Bagasjen kom heldigvis frem med et nødskrik. Takk og lov at flyfolket fikk levert den til båtfolket rett før avgang. Det kunne blitt en del dager i samme antrekk om ikke.

Cruiselivet var jeg ikke helt forberedt på. Jeg hadde en antakelse om at det ikke ville være like harry som på danskebåten... Men langt unna er det faktisk ikke. Her er det gud og hvermann og det blir i overkant crowded spør du meg. Jeg skal innrømme jeg er veldig glad vi ordnet oss balkonglugar og en drikkepakke som sikret fri bruk av minibar og roomservice. Margarita oppdaget at den inneholdt fri flyt av champagne i glass. Når sluttregningen kommer vil jeg tro det er cruiseselskapet som angrer seg.




 

Julaften tilbrakte vi til sjøs. Det er tydeligvis lang vei rundt Cuba for å nå Jamaica. Allerede første fulle dag på båten oppdaget jeg at det som gjør cruiselivet så behagelig å holde ut er en jevn buzz gjennom dagen. Ettersom det var julaften gjorde vi de tradisjonelle tingene, det var Tre nøtter til Askepott, Disney og gløgg. Neida, jeg og Maggie startet dagen med å trave frem og tilbake i buffeten for å få oss litt frokost, fant tilslutt et åttemansbord vi kunne okkupere, og misbilligende skule mens vi observerte langt større familier se med slunkne blikk etter all plassen. Så bitter blir man når man er sulten og har travet lenge. Dagen forløp egentlig ganske rolig. Først på kvelden ble det mer julestemning og vi gikk og så et show før maten. Showet var basert på filmen The Mask. Skal innrømme jeg ikke helt så den rød tråden, bortsett fra at det var en fyr med grønn maske som dansa rundt der. Sammenhengen til tross, det var ekstremt dyktige dansere og akrobater, i hvertfall for mitt utrende øye, som virkelig gjorde en spektakulær forestilling. Deretter ble det klassisk julemiddag med tradisjonell kalkun og christmas ham. Vi merka at vi ikke var hjemme i Norge gitt. Maten gikk ned og jeg og Terje gjorde det eneste fornuftige og trakk oss rolig tilbake til "The cigar lounge", for en rolig passiar over et par sigarer og litt god brun rom. Til å være en sigarlounge var det i overkant høy sigarettføring, men det tok ikke luven av et par gode dominikanske sigarer. (Vi vil jo ikke få trøbbel med amerikanske myndigheter for å støtte Cuba, vet dere).


 

Første juledag var turen kommet til anløp Jamaica. På alle stedene vi kjører innom så har båten tilbud om en haug med ekskursjoner som man kan kjøpe seg med på, det være seg strandliv, dykking, sightseeing og lignende. På Jamaica hadde Maggie sett for seg en tur på en beach club. Hun hadde undersøkt og det gikk an å booke at de hentet oss og serverte lunsj. Av en eller annen mystifistisk grunn var ikke bookingsiden tilgjengelig på båtens internett. Noe sier meg at de struper potensielle konkurrenter gitt. Enda et argument for nettnøytralitet der med andre ord. Før avstigning tenkte jeg at det var en god ide å skifte til badeshorts på rommet, for dermed å kunne hive meg rett i havet når vi kom frem til stranda. Etter å ha skiftet måtte jeg sile potetene raskt, og den gamle leksa viste seg sann, "uansett hvor mye du rister og slår, siste dråpen i buksen går". Badeshortser blir jo fort våte så det ble "bære sekken foran magen"-stilen en stund. Vi måtte haste oss av båten og ble umiddelbart omringet av selgere av turer rundt omkring på øya. Etter at Maggie hadde kjørt pruteshowet sitt igjen fikk vi en akseptabel pris til beachcluben. Etter langt og lenge innså vi at sjåføren hadde misforstått oss og kjørt til en annen strand enn den vi hadde sagt. Flaks for oss at det var fastpris da fårn si. Det ble litt krangling, men han fikk oss over i en kompis sin bil som tok oss dit vi skulle. Det skal nevnes at nå har halve dagen gått. Vi kom oss inn på beachcluben og fant oss noen solstoler vi kunne slange oss på i skyggen av palmene. Plutselig startet noen jøder å rigge opp en scene rett ved siden av. Vi lærte fort at nå er Hanukka i gang, den jødiske lysfesten, til minne om et eller annet. De satte raskt opp en mur mot oss vanlige dødelige, skulle tro de hadde trening... Blåste opp en oppblåsbar lysestake og snurrebass og kjørte på med klassiske jødiske tekster over europop-musikk. En skikkelig surrealistisk opplevelse. Maggie gikk litt fortere lei enn meg, men jeg har en forkjærlighet for E-type og Modern Talking, så jeg har trening for å si det slik. Det var dog ikke ille å være der. Vannet var klart, varmt og det var digg å bade. I tillegg fikk vi testet jerked chicken til lunsj. Usikker på om det er krydringa eller tilberedelsen som hører in under jerkingen. Jeg valgte å ikke spørre for ikke å fremstå pervers. Uansett, det var fantastisk godt, og jeg skjønner det er en såpass populær rett. Vi måtte etter hvert komme oss tilbake til skipet, før vi dro antok vi at det var nok å være der når de sa at båten omtrent skulle dra, men vi innså på vei ut at det tar noooe mer tid å få 4000 stykker av og på båten.

Vel tilbake på båten fikk jeg noen bilder fra juleselskap hjemme på Lillehammer, og merket umiddelbart at det hadde jo jammen vært fint å være der hjemme også.

I dag, mandag annen juledag, ankom skipet Grand Cayman. Her er det grunt hele veien rundt så vi måtte ankre opp og ta småbåter inn til havna. Jeg må si jeg er imponert over hvor effektiv forflytningen av mennesker fra båt til havn gikk. Eneste uhellet jeg så var en dame som skled og skrubbet seg på beinet da det var noe vann på gulvet. Får håpe hun ikke var amerikansk, for cruiseselskapet sin del. Vel inne skulle vi igjen på en beachclub. Stranden her, Seven Mile Beach, skal være en av de flotteste i verden, og det viste det seg at den var, med så finkornet sand at ikke en kroppssprekk slapp unna og et krystallklart vann. Før vi kom så langt ville Margarita først se på litt diamanter. Det er diamantsjapper på hver eneste hjørne her. Mye turister og null skatter og toll gjør det noe billigere å shoppe slikt her enn hjemme i gamle Norge. Hun fant seg et par øreringer som matchet forlovelsesringen perfekt, to hakk lavere kvalitet enn ringen og med litt pruteskills, endte felleskontoen opp med å ikke bli helt bunnskrapa. Stranden var neste stopp. Her var det ikke mye spennende som skjedde, bortsett fra at Maggie endelig lærte meg litt svømmeteknikk. Jeg følte jeg fikk sånn passe teken på beinføringa. Den gode selvfølelsen fikk seg umiddelbart en knekk når Maggie bestemte seg for å vise god butterfly-teknikk. Dårlig gjort med slike hakesleppmanøvre, det var salt vann og jeg ble våt i hele underkjeven.

Dette har blitt en noe lenger oppdatering enn jeg tenkte, men man får ta de anledningene man har tenker jeg. Vi fortsetter å nyte det gode livet, så får jeg håpe Urd der hjemme i Norge ikke ødelegger alt for mye. 

 

Et kjapt lite bursdagsinnlegg

Advarsel dette er et betalt innlegg - Margarita mente hun fortjente litt skryt for innsatsen i dag morges.

I dag er det endelig tid for å runde 31 år. Første bursdagen jeg kan huske å ikke ha feiret i Norge. Jeg må innrømme at mangelen på snø er ganske vemodig når kalenderen sier 23. desember. Selv ikke pyntoramagalskapen her nede gir den nødvendige følelsen. Det er visst til syvende og siste ikke pynten som skaper jula. Hint, hint handelsstanden.

For å sikre meg en god start på bursdagsfeiringa hadde Margarita ringt hotellet i Miami på forhånd og sagt vi var et nyforlovet par og at jeg hadde bursdag i dag. Dette var visst et godt argument i tipsens hjemland, vips var vi oppgradert til en suite. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg ble svært overrasket og oppglødd over innsatsen hun hadde lagt ned. Med TV i både stue og soverom kunne vi bevege oss fritt uten å gå glipp av et eneste sekund av biljakten de sendet på Fox news. For en verden vi lever i!

I dag våknet jeg til at det banket på døren. Margarita hadde bestilt frokost, og jeg kan ikke nekte for at å våkne opp til omelett, kaffe, croissanter, juice og andre gleder var en skikkelig god start på dagen. Ettersom jeg for en gangs skyld ikke fikk en hjemmelaget kake på bursdagen var det en fin liten touch med en pastry basket full av godsaker, som seg hør og bør. Jeg ble til og med vekket med bursdagssang på 3 forskjellige språk, at hun ikke husket alle ordene i happy birthday på spansk skal jeg la gå etter en så fin morgen.



Hva resten av dagen vil bringe får vise seg. Inntil videre, Hasta Luego!

Tormod
 

Welcome to Miami

Ferden går stadig videre her nede. Nå befinner vi oss på Pullman Miami Airport Hotel. En kjapp pitstop før vi legger fra kai lille julaften for en rundtur i karibia. 

Før vi havnet her er det jo litt hverdagsliv igjen å dele med dere lesere. Etter flere år med mye løping har føttene fått mildt sagt en god del deng opp gjennom. Storetåneglene har vel blitt byttet ut et par ganger og av og til tror jeg du kunne brukt tåballene mine til å rive ost. Maggie mente at siden vi hadde fått en så fin ny start her nede kunne beina mine få det samme. Vi tok dermed en tur til Maggies favorittneglesjappe. Jeg skulle få pedikyr for første gang i mitt liv. Noe skeptisk til å måtte skule neglene mine enda mer lot jeg meg etterhvert overtale. Jeg kom inn i lokalet, stappfullt av damer som skulle pynte seg før jul. Merka jo fort at jeg var den eneste mannen der inne. Jeg satte meg ned med beina til bløt og tenkte i mitt stille sinn, stakkars hu som skal fikse de beina her. Profesjonaliteten var det ingenting å si på, her fikk jeg både kremer og omslag, en runde med hudfila og ikke minst en runde med saksa. Syns nesten jeg så en svetteperle på panna hennes da hu forsøkte å knipe av stortåneglen. Jeg kan ikke annet enn å applaudere. Da hele greien var over føltes det som et par nye føtter. Eneste jeg er redd for nå er at løpinga framover blir fullt av blemmer og sår nå som jeg igjen har babyhud under føttene. En tilleggsbonus som dukket opp var at jeg lekende lett kunne svippe av meg mokkasinene gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen uten å være flau over føttene. 


Viktig å kunne kose seg litt
 

Før vi kunne sette nesa nordover måtte jeg først få med meg den nye Star Wars filmen (Obs dette avsnittet har spoilere!). Jeg var veldig overrasket da jeg hørte at det allerede var premiære på en ny film, da jeg trodde neste skulle komme først i 2017. Vel, vel, nok om det. Jeg dro selvsagt med meg Maggie for å se den. de har jo kino på kjøpesenteret og tar inn hva som helst fra USA, så her var det bare å benke seg med 3d-briller, popcorn med flytende smør på (selvsagt) og bare nyte aftenen. Jeg må innrømme filmen startet annerledes enn jeg forventet. Hvor var persongalleriet vi ble introdusert for i fjorårets storfilm? En dødsstjerne som ødelegger planeter er en skikkelig styggedom, mens i fjor var det en som sugde i seg hele stjerner og kunne ødelegge hele solsystemer? Det tok meg sikkert et kvarters tid å skjønne at dette måtte være en spinoff fra hovedhistorien. Når hjernen da var nullstilt på at dette ikke var den "neste" Star Wars filmen var det egentlig bare å nyte to og en halv time med heftig aktion. Maggie hatet den hele veien, men kjente i hvertfall igjen prinsesse Leia på slutten. En høydare for hun der altså.

I dag, torsdag morgen, var det dags for å hive seg på flyet til Miami, bare en liten mellomlanding i Managua i Nicaragua på veien så var det full fart nordover. I Managua måtte alle ut av flyet for å gjennomgå en ekstra sikkerhetssjekk før vi satte nesa mot USA. Følte det var litt rart vi ikke bare kunne tatt den sjekken i El Salvador, men dem om det. Maggie som ikke har hatt så mye imot mañana airlines tidligere ble litt hissig da de tok fra henne solkremen hennes i håndbagasjen. Den var under 100 ml, så burde glidd gjennom, men ettersom de ikke hadde ziplock-poser der så ble det beslaglagt gitt. Undres på om de lar være å ha ziplock-poser for å få seg litt bonuser nå og da?


Lettere irritert uten solkrem
 

Vel fremme i Miami fikk vi en gledesreise gjennom immigrasjonen. Ja, jeg vet jeg snakker mye om dette temaet, men denne gangen gjorde jeg en observasjon som var bloggverdig. Vi gikk sist av flyet fordi Maggie måtte så på do, med en gang fest setebeltet-skiltet var slukket. Vi gikk i en lang kø bak de andre passasjerne frem til hallen med immigrasjonslukene. Vi fulgte skiltinga mot APC (sånn automat man bruker selv). I køen merket jeg meg at det gikk fra utelukkende spansk og så til utelukkende svensk språk overalt. Vi var tydeligvis havna midt oppi morgenekspressen fra Stockholm. Jeg kastet et blikk over på den "normale" passkøen pekte på det og sa det til Margarita. Vi var enige, et visst apartheid eksisterer visst fortsatt. For å gjøre det hele litt mer oppløftende kan jeg nevne at når man får en kvittering fra automatene så er denne enten med eller uten et kryss. Får du et kryss så må du i en anen kø for å bli spurt flere spørsmål. Det var 6 luker for de med kryss og én luke for de uten. Det var lang kø til lukene for de med kryss og ingen i kø i luka for de uten kryss. Jeg og Margarita gikk som de eneste selvsagt i køen for de uten kryss, men noterte oss samtidig at svenskene sto i krysskøen... selvsagt uten kryss.

I morgen er det tid for å gå ombord i skipet. Forhåpentligvis finner jeg tid og nettilgang til å blogge litt om det.

Tormod

#Miami #ferie #amerika

Den nye hverdagen

Vel tilbake fra en langhelg med svært lite aktivitet. Kun lading av batteriene på stranda og langs bassenget. Dette var etterlengtet, særlig for Maggie, som har stått på som en tyrk siden hun kom ned hit.

På torsdag er det dags for å dra videre. Da skal juleferien feires på cruise i Karibien. Dette blir nok et kapittel for seg feriemessig, og mange kapitler her på bloggen. 

Men mens vi venter på flere reisegodbiter kan jeg jo skrive litt om hverdagslivet her nede i El Salvador, hvor vi tross alt skal bruke mesteparten av tiden vår det kommende året. Vi bor i en høyblokk som er synlig fra lang avstand. Et inngjerdet område med vakter og diverse sikkerhetsforanstaltninger. Slike sikre områder kan fort føles veldig innestengt, men etter å ha besøkt en av Maggies venninner innser jeg at vi har en viss frihetsfølelse. Mange som bor i sikre områder her bor gjerne i rekkehus eller hus. Omringet av gjerder og høye hekker er det lett å føle seg innesperret. Vi bor heldigvis i et høyhus med stor balkong, noe som gir god utsikt og en betydelig åpnere følelse enn å stirre inn i en hekk. Høyblokken har tilgang på både et lite treningsrom og et lite svømmebasseng, så her er det ingen unnskylding for late dager innser jeg. Hvem vet, kanskje dette utvikler seg til å bli en blogg for biceps og bootybuilding. 








 

Livet i en compound blir heldigvis bedre av at vi har et stort kjøkken jeg kan boltre meg på, så etterhvert ka det nok hende jeg blir en habil kokk, kanskje jeg etterhvert kan blogge litt om det og. Har foreløpig laget noe mat for Maggie, med stor suksess. Det hjelper når man klarer å lage noe som hverken er fritert eller fullt av ost, noe mye av maten her virker å være. Jeg gikk for en tomatsaus med oliven og scampi med quinoa ved siden av, enkelt og godt. Og med utsikt til å matche ble det veldig hyggelig.



 

Videre er blokken tilknyttet et kjøpesenter, hvor jeg fritt kan bevege meg rundt. Ser allerede for meg hvordan jeg kommer til å bli en absolutt kløpper på å shoppe i løpet av det året her. Skal vi lenger enn til nabokjøpesenteret er det bil og taxi som gjelder per nå. Gjennom jobben har Maggie hatt tilgang på en leiebil frem til nå, men nå her de bestemt seg for å kjøpe en bil de kan ha. Dette viste seg selvsagt å være lettere sagt enn gjort. Hjemme i Norge burde et bilsalg være mulig å få gjennom både biltilsynet og forsikringsselskapet på no time. Her har det vært noe mer mañanahastighet over sakene. En måned på å få tak i bilen som allerede var velgt ut er jo kanskje litt i overkant. Deretter to uker på å få bilskilt, og nå venter vi bare på forsikringen i orden. Får vi det innen nyttår tenker jeg vi anser oss heldige. 

Dette bringer meg over til noe annet jeg har notert meg om denne delen av verden. Høflighet og stor vekt på det formelle, og særlig på presentabelhet. I køen gjennom immigrasjon i går gjore Maggie narr av meg fordi jeg så ut som en turist. Shorts og t-skjorte var dagens velvalgte antrekk. Akkurat passe behagelig i den dirrende varmen som var da vi steg av flyet. Jeg så rundt meg og måtte si meg enig. I en tettpakket ankomsthall var det vel bare 2 andre jeg observerte med samme bekledning. Her er det langbukser og lange ermer som gjelder. Bakgrunnen kan jo være så mangt. Det er jo fort gjort å tenke seg at det anses mer passende å være formelt kledd når man er ute blant folk. Kanskje vise at man har en viss rang og status. Det kan vel så gjerne være at man er så vant med temperaturen at man rett og slett fryser uten skikkelig påkledning. Særlig i airconditionens mekka som er alle bygg her nede. Her blaster man på full guffe hele dagen. Jeg heller mer mot at folk er mer formelle, det går igjen i hverdagsspråket. Høflighet er en dyd, uten tvil, men av og til får jeg inntrykk av at det er viktigere å være høflig enn å faktisk gjøre noe. Jeg vil fortsette å undersøke denne siden av kulturen, som jeg finner fasinerende, men foreløpig er jeg en større fan av norsk du-kultur og gjenomføringsevne. 

En annen ting jeg observerer flittig på kjøpesenteret er at rulletrapper og rullebånd fremstår som attraksjoner i et tivoli. Her spenner man sg fast og følger med på turen helt pal. Stå til høyre, gå til venstre er en regel man neppe har fått gehør for her nede. Håpet mitt, gjennom å lede vei via eksempelets makt, er at alle tramper opp og ned i hurtig takt innen utgangen av 2017.. Noe sier meg det blir med drømmen.

Tormod

#ferie #sentralamerika #hverdagsliv

Backpackerville og veggpyntjakt

Heisann

Strandlivet er det ingenting å si på. En sløv tilværelse under et tre mens lufta dirrer rundt en. En kald piña colada i hånden og en god bok gir en følelse av total tilfredstillelse en stakket stund. Men jeg glemmer jo fort at vi er i tropiske strøk. Regnsesongen er på hell, men det tar ikke lang tid før himmelens sluser åpner seg her i Roatan heller. Heldigvis ser vi skyene komme inn mot land og kan ta våre forholdsregler.

Fredag skulle det i følge Yr komme et par mm med nedbør. I etterkant har jeg begynt å tvile på hvor nøyaktige data de faktisk sitter med utenfor vårt eget oljeberg. Strandliv føltes noe utelukket, men gjennom vår taxisjåfør fra dagen før visste vi at vi kunne stikke til området West End. Stedet ligger et par mil fra hotellet vårt, så taxi var eneste mulighet. På veien kjører man gjennom både lokale områder og turistområder. Det er tydelig at fattigdommen ikke er usynlig selv på et sted som lever så hardt på turismen som det de gjør her. Sett med henblikk på hvor voldelig og utrygt det er i Honduras, er det interessant å se hvor trygt det er her ute på øya.

Taxituren starter med en fjellovergang fra hotellet til hovedveien på sørsiden av øya. "Rett opp og ned" er det første som faller meg inn når denne veien skal beskrives, her har de ikke hørt om hårnålsvinger a la Trollstigen. Hver bil som kjører opp der skriker etter et lavere gir enn første for å komme opp, og strengt tatt begynner jeg å tenke at kanskje de burde hatt en Fløybane der i stedet. (Dagen derpå løp vi opp der og det var som en joggetur opp på fløyen, skrikende lår på vei opp, og lemstre lår på vei ned.) Taxien drar seg over toppen og fortsetter langs bukter og gjennom jungel på vår ferd vestover. Regnet har tatt oss igjen og det øser ned rundt oss, men så lenge man er i bil er det jo bare koselig. 

Vel fremme i West End kommer vi inn i et skikkelig backpackerparadis. En yngre versjon av meg ville elsket stedet. Nå som jeg er blitt gammel og litt for glad i det gode liv virket det litt mer skittent. Stedet består av en lang strandpromenade langs to hvite og flotte strender. Her er det vegg i vegg med små skakke hus fylt med med barer, hosteller, dykkeinstruktører, turistsjapper og turoperatører.






Vindskeivt og backpackersk

Vi kom frem rundt lunsjtid og fikk sjåføren til å droppe oss av ved et anbefalt spiseri: Creole´s Rotisserie Chicken. Enkelt utendørs restaurant med grillet kylling på menyen. Vi var begge skrubbsultne så vi gikk for hver vår quesadilla. I etterkant er jeg overrasket over hvor uenige jeg og Maggie var over kvaliteten. Selv syns jeg det var en kylling så juicy at det var en fest å spise den. Maggie fant den tørr og kjip. Note to self, unngå å grille kylling når jeg skal lage middag her nede.

I El Salvador bor vi i en stor leilighet. Den kommer jeg til å skrive mer om senere. Dette medfører jo et visst I-landsproblem i det at veggene blir veldig tomme. Det er jo så mye plass å henge opp ting på! Maggie var derfor på jakt etter noe vi kunne henge på veggen hjemme. Her ble det en heisajakt fra sjappe til sjappe, hun foran og jeg hengende slapt etter. Ikke så vanskelig å gjette hvem som var mest entusiastisk. Etter å ha funnet et kart over karibien med en passe falmet farge til at det kunne passere som "gammelt", fant Maggie noe hun falt pladask for. Indianermasker av tre som kunne henges på veggen. Etter mye fram og tilbake og heftig pruting ble det ingen deal på butikk nummer en, men på butikk nummer to fikk hun en deal hun var fornøyd med. Salget var i boks og endelig har vi noe å slenge på veggen i leiligheten. Vel tilbake på hotellet fant vi selvfølgelig ut at de er alt for lange for koffertene våre? Håper Avianca ikke er kjipe på håndbagasjen...

Man skulle tro jeg kunne skrevet i timesvis med så slappe dager, men tross alt, nå går jeg tilbake til å Lese Magdalenafjorden av Kjartan Fløgstad.

Tormod

#Honduras #Roatan #Reise

 

Overraskelsestur til et øyrike

Heisann

Her kommer en liten morgenbloggpost (hvertfall her nede) fra verandaen på vårt nye feriested.

Margarita har jobbet rimelig non-stop de siste månedene, både med prosjektet sitt, men og med å få på plass en søknad for å bruke TV-aksjonsmidlene på en god måte. Torsdag kunne hun endelig starte sine 3 uker med velfortjent ferie, og jaggu hadde hun ikke en overraskelse til meg. Billetter var kjøpt, hotell var booket. Alt var klappet og klart for en tur. Destinasjon Roatan, Honduras. En øy i Det karibiske hav rett nord for fastlands Honduras. Et sted både cruiseturister og backpackere valfarter for å nyte solen, strendene, vannet og dets muligheter. 

Da vi ankom flyplassen i San Salvador var det tydeligvis den store utfartsdagen. Køen gjennom migrasjonskontrollen var på lengde med Midgardsormen. Heldigvis var det en køkultur så formidabel at jeg trodde jeg var i England et øyeblikk. Sannsynlighvis var folk på vei til USA for å besøke slektninger. Antall flyvninger inn i USA den dagen var i hvertfall helt formidabel. Køer kan være gøy, når man vet man har tid nok til å stå i de. Maggie pekte ganske fort på en pose som en dame foran oss hadde med seg. Jeg lurte på hva det var. Det viser seg at det er svær vanlig å ta med seg fritert kylling fra en lokal guatemalsk fastfoodkjede "Pollo Campero" eller på godt norsk landkylling ,når man drar til USA. I USA bor det over en million salvadorianere i eksil og når de får besøk så ber de alltid om at folk tar med den kylligen. Problemet er jo at amerikanske myndigheter slår strengt ned på å ta med kylling inn i landet og beslaglegger det i tollen. Det var hvertfall et halvt dusin som ikke hadde fått med seg dette, eventuelt var de bare veldig negativt innstilt til flymaten. Det morsomme er at praksisen med beslaglegging av kyllingen har blitt brukt av fastfoodkjeden som et reklameinslag hvor punchlinen var at tollerne likte kyllingen så godt at de tok den med på bakrommet og gafla den i seg. 

Margarita var overrasket da vi skulle boarde flyet. Hun hadde antatt at vi skulle ta et propellfly, men ved gaten sto det vitterlig et lite jetfly klart. Vi gikk gjennom boardingen og ned den vante gangen mot flyet. Nesten fremme ved flytrappa ble vi plutselig geleidet inn på en buss. Og der ja, propellflyet vårt. So, close!

Vel fremme på øya fant vi en taxi som kunne ta oss til hotellet vårt. Et paradis på nordsiden av øya, omtrent midt på. Las Verandas er navnet og ligger ved stranden ved siden av en golfresort. Jeg fikk selvsagt antydning til utslett av tanken på å være omgitt av strikkevester med rutemønster, men har heldigvis klart meg bra. Omar drosjesjåfør var av den snakkesalige sorten, så vi fikk raskt et intrykk av øya. Den er omtrent 7 mil lang, noe som overrasket oss, da vi trodde den var litt som perleøyene i Panama. Innbyggerne på øye er stort sett tospråklige, og snakker dermed både spansk og engelsk. Noe jeg selvsagt satte stor pris på, selv om å bestille øl stort sett har gått meget bra hittils. Bakgrunnen er at det er en tidligere britisk koloni, med en stor andel av befolkningen som nedstammer fra slaver som ble brakt over hit i kolonitiden. 

Hotellet er en resort, med privat strand, bassenger og egen restaurant og bar. Her skal man slippe å valfarte vekk. Egentlig er det en stor fordel for distansene på øya gjør at det tar tid å komme seg til andre steder av interesse.


Velkommen til Paradis
 


Deilig med egen veranda
 



 

Resten av dagen ble tilbrakt først på stranden med en god bok på en solseng under et tre. Dette ble, som mange sikkert kjenner seg igjen i, litt kjedelig. Vi lånte  derfor noen paddleboards og padla rundt på sjøen. Det var såpass til motvind at det føltes litt som å stå stille. Heldigvis var det bare å sette seg ned gjøre åra om til en styrepinne og la seg drive med tilbake til land når man var sliten av å padle motstrøms. Da vi la oss ned igjen på solsengene kom det også et brudepar forbi som tok bryllupsbildene sine der. Jeg satser på at to slappe nordmenn på solseng i bakgrunnen, ga et romantisk bakteppe de kan se tilbake på resten av livet sitt. 

 

Tormod

#Honduras #Roatan #reise

The Terminal

Heisann.

Det er sikkert mange av dere lesere som har sett filmen The Terminal med Tom Hanks. En film hvor Tom Hanks må bo på en flyplassterminal strandet i uoverskuelig fremtid. Like ille var det ikke for meg, men 7 timer mellomlanding på San Jose flyplass i Costa Rica, alene på vei fra Panama til El Salvador, gir en tid til å fundere på ting. Som for eksempel er det HELT sikkert at man ikke kan telle et land når man bare har vært på flyplassen? Et evig dilemma det der, men jeg valgte å falle ned på nei, særlig siden jeg ikke var gjennom tollen engang. Jeg fikk og god tid til å tenke på at endelig var Avianca bare 10 minutter forsinket, det kan knapt kalles mañana i det hele tatt. Tilgivelsen satt veldig nært. Man fikk og tid til å sette pris på at terminalen i San Jose ikke er spesielt lang å forsere, men med såre solbrente skuldre, skulle jeg ønske jeg hadde gått for trillekoffert og ikke sekk som håndbagasje.

Man får og tid til å fundere på folk man møter underveis. Slik som Rick fra Scottsdale i Arizona. En korpulent og giktbrukken mann på 63. Veteran fra hæren. Vel han var utstasjonert i Italia på 80-tallet, så det er vel uvisst hvor mye kamp han så, men det var viktig for ham. En mann som mente Trump gjennom utnevnelsen av Exxon-sjefen Rex Tillerson som utenriksminister, en mann som etter Ricks mening hadde gode relasjoner med Putin, ville sørge for stabilitet både i verden generelt og Syria spesielt. En mann som reiste jorda rundt som pensjonist og skrøt over kjærester i hver en havn, unge damer som traktet etter menn på hans alder. Her var det kjærester i Brazil, Venezuela, Thailand. En mann med en ekskone i statene som fortrakk å reise utenlands for å oppleve det han anså som gleder her i livet. Hvem som utnyttet hvem i de forholdene der er det vanskelig å si. Tipper begge parter får noe ut av det. Skal sies at jeg fikk nummeret hans så trenger jeg en seng i Scottsdale hvis jeg kjører forbi så kan det hende amerikansk gjestfrihet viser seg fra sin beste side. 

Videre får man litt livsvisdom. Denne er det pinlig at jeg ikke hadde fått fra før. Jeg trengte lunsj i løpet av min ventetid. Flyplassmat er vel ikke akkurat kjent for å være sun, så jeg gikk for en liten pizza og en mugge med øl. I min naivitet antok jeg det var snakk om en litersmugge, men der tok jeg grundig feil. 2 liter var vel nærmere sannheten. Takk og lov at jeg hadde noen flere timer igjen i tillegg til litt amerikansk fotball på tv. Alltid litt pinlig å være han som tuter øl alene på flyplassen, men skal det være så skal det være. 

Maggie var etterhvert kommet trygt hjem til El Salvador, da hun fløy direkte på jobbens regning. Hun hadde dog glemt å kjøpe med julesjokolade til kontoret. Selvsagt en massiv krise det. Men null problem Tormod var på saken. Etter endel vandring med ynking over såre skuldre fantes det ikke en eneste julesjokolade å oppdrive. Merkelig med tanke på det ekstreme fokuset på jul det er her nede. Det virker som hver eneste butikk og hvert eneste kjøpesenter forsøker å overgå naboen i overdådig julepynt. Jeg ente opp med litt klassisk deilig Kinder maxi-sjokolade. Vurderte et øyeblikk en boks med sveitsisk Lindt-sjokolade, men til over 300 kroner boksen inså jeg at det fikk holde å se på den. 


Vi leker ikke julepynt!

Boardingen videre begynte overraskende presis, her begynte håpet å stige og jeg krysset fingrene for at jeg snart var hjemme hos min kjære igjen. Mitt håp var selvsagt forgjeves, Mañana airlines var tilbake! Vi ble selvsagt sittende 40 minutter på bakken og vente på at en eller annen skulle stemple et dokument. Dette er jo egentlig bare minor details i en verden hvor man får filmer og tv-serier i seteryggen foran seg med et tastetrykk. Jeg var selvsagt innstilt på å la irritasjonen synke ved hjelp av noen episoder Big Bang Theory, null stress joggedress. Heldigvis hadde de da bestemt seg for at i stedet for å gi tilgang til underholdningen, var det en mye bedre ide å kjøre en reklame for Guatemala back to back i 40 minutter. Selvsagt med lyden på høytalerne slik at man ikke slapp unna. Misforstå meg rett Guatemala fremsto som et paradis på jord i den reklamen, men jeg følte jeg hadde skjønt leksa etter tredje gjennomgang. Ja, dere har kaffe; ja, dere har golfbaner; og ja, dere har bassenger hvor slanke blonde jenter sakte stiger opp fra. Tommel opp!

Flyturen var heldigvis kort, og inneholdt en gledelig overraskelse, for mens vi hadde vært i Panama hadde tydeligvis El Salvador endret immigrasjonsrutinene sine. Borte var papirskjemaet og tollskjemaet var kraftig forenklet. Kombinert med en kjempehyggelig immigrasjonsoffiser gikk veien inn i den ventende bilen som en lek. Og jeg var bare en rask kjøretur unna min kjære. 

Tormod

#reiseliv #reise #flyplassliv 

Perleøyene - et lite paradis

Etter en mildt sagt vellykket fredagskveld, våknet vi lørdag morgen opp nyforlovede og klare til å sette kursen mot Trump hotell i Panama By. Der går nemlig båten ut til Islas las Perlas, eller på godt norsk Perleøyene, og vi hadde sett oss ut Contadora som den vi ville besøke. Vi ankom båthavna akkurat i det sola rant over horisonten og ble møtt av et riktig så vakkert syn. Vi innså at vi skulle avgårde med en liten katamaran med begrensede med bagasjemulighter, så vi pakka oss ned i to små ryggsekker og fikk sneket koffertene inn i bagasjerommet til Trumpen. Rutinert kan man si.

 
Lett å ville dra ut på dette havet

Etter halvannen time med døsing ombord i en småkjølig katamaran var vi endelig fremme på øya. Det var høyvann og ingen brygge, så vi ble lempet over i småbåter som brakte oss trygt inn til havn. Ettersom vi måtte vade i land fra småbåtene følte vi oss enda mer rutinerte som fikk dumpet koffertene. 

Ustødig landkrabbe prøver å fake erfarenhet

Vel fremme viste det seg at Contadora var et skikkelig sydhavsparadis. Her var det hvite strender, blått hav og en frodig vegetasjon. Vi hadde bokket oss inn på et bed and breakfast med det passende navnet "La Romantica". Dette var drevet av det som i etterkant viste seg å være kongen av øya. Charlie, en østerriksk pensjonist som hadde bodd på øya i 15 år og som hadde en finger med i alt mulig rart. Til vår overraskelse var det både bilveier og en liten flyplass på øya. Bilveiene var såpass smale at golfbiler var det foretrukne fremkomstmiddelet. Bortsett fra Charlie som hadde et par pickuper og en gul boble han kunne farte rundt i. Etter en rundtur på øya i pickupen til Charlie fikk vi raskt overblikk over det lille som var der. Det var noen restauranter, endel bed and breakfaster, et par hoteller og mange fine strender. Han viste oss og noen falleferdige ruiner som viste seg å være en investering Trump hadde gjort her for mange år siden. Det gikk skeis og nå sto byggene igjen som noen gamle spøkelser. Litt synd slikt ikke blir pålagt fjernet, men dem om det. Det var flust med store hopperotter som løp rundt der, kanskje 

Etter rundturen kom vi til "La Romantica", som det viste seg at åpnet den helgen vi var der. Det var et flott innredet hus med fire store soverom og fellesarele hvor man fikk servert frokost og kunne slappe av i en solstol. Rommene var store og fint innredet med kunst på veggene og et stort bad som hørte til hvert rom. Vi skiftet fort klær og hev oss rundt slik at Charlie kunne kjøre oss tilbake til sentrum så vi fikk oss en matbit. Vi hadde forlatt hotellet Panama City om morgenen før de åpnet frokosten så naturlig nok var vi noe småsultne. Etter å ha ventet vinter og vår på en toast og litt appelsinjuice fikk vi putlet oss ned på Playa Largo, eller langastranda som vi sier hjemme på berget. Det var da jeg innså at jeg bare hadde smurt armer bein og ansikt, og selvsagt glemt igjen solkremen på hotellet. Skitt la gå tenkte jeg, så ille kan det ikke bli og jeg kan jo ikke la være å bade i det deilige vannet. 

Som dere skjønner av bildet er det vanskelig å la være å bade. Hjemme i Norge er jeg nok en fryspinn på bading i Oslofjorden, men dette var andre boller. Det gikk som det måtte gå, da kvelden kom var det hummer-Tormod som var på besøk. Klassiker. Stranda var utsatt for endel drivved og søppel og vi merket oss at militæret var utkommandert for å rydde på stranda. Sikkerhetssituasjonen var med andre ord noe annerledes en i compoundtilværelsen i El Salvador. En befriende tanke.

Etter et par timer på stranda stakk vi innom en fiskerestaurant for lunsj. Margarita var meget fornøyd med Piña coladaen sin. En halvliter rom med et par dråper ananas og kokos i gav lette sjøbein på veien tilbake til huset. Mens vi gikk hjemover langs veien oppdaget vi at vi var i skikkelig jungelland, for her hang lianene fra trærne. Jeg kjente naturlig nok på min indre Tarzan og måtte teste om de holdt. Bildet viser heldigvis ikke at selv om lianene er sterke så er barken røten og sklir av for et godt ord. Tarzan - Myth busted!


Worked like a charm

Etter noen timer med avslapping på balkongen med noen øl og litt blogging, vandret vi rundt hjørnet til en liten restaurant kalt Tortuga. Denne var sterkt anbefalt på Tripadviser, men vi fikk litt inntrykk av at dette må ha gått de litt til hodet. Maten var akkurat såder, men til en heftig pris. Til gjengjeld ble vi sittende å snakke en stund med et canadisk ektepar som var på rundreise i søramerika og som skulle hjemover dagen etter. Det viste seg at de hadde vært på samme strand som oss, den dagen, men da de småskrøt av å ha hjulpet til med å rydde på stranda (det var kommet endel søppel flytende dit), så valgte vi å ikke nevne at vi var der. Vi hadde nemlig bare lata oss og bada vi ;)

Dagen derpå våknet vi av at det var servert en flott frokost, med stekte egg, toast, masse fersk frukt og diverse godt pålegg. Dette kunne vi nyte mens vi satt med døra åpen og hørte fuglene kvitre. Jeg må si jeg elsker ananasen her nede. Så søt og god at det er orgasmisk hver gang man tar en bit. Den var såpass god at Maggie ble i godt humør igjen etter nok en dolokkrangel den morningen. 

Charlie hadde lovet å ta oss med ut på en øy han hadde kjøpt. Der var det 12 små hytter som han drev og rehabiliterte slik at de skulle bli utleiehytter for reisende. Etter en kjapp tur på supermarkedet med innkjøp av vann og øl til arbeiderne hans på øya kasta vi oss i båten for å se på dette underverket.




Gutt som lever livet på en sydhavsøy


Etter en rundtur på øya hvor Charlie viste oss planene sine og hvordan det skulle bli var vi meget imponert. 12 små hytter med balkong og sjøutsikt. Inreder han som på La Romantica blir det et paradis å tilbringe tiden. Får han det til som beskrevet blir det det diggeste stedet å dra på ferie til, det er helt sikkert. Ettersom han hadde endel kyllinger på øya brakte det minnene tilbake til spillet The curse of Monkey Island, manglet bare et par piratskip. 

Øya viste seg å være omgitt av koraller som man kunne snorkle rundt og se på. Dessverre for oss var dette bedre på lavvann. Vi var der mens det var full flo, og ettersom forskjellen på flo og fjære er 5 meter var det litt vanskelig å få sett det så godt som vi ville.  Jeg burde ikke ha snorklet denne dagen på grunn av hummertilstanden, men pokker heller, utstyrt med faktor 50+ fikk det briste eller bære. 

Vel tilbake på land fikk vi låne bobla fram til vi skulle med båten tilbake til fastlandet. Det var en mildt sagt befriende følelse og vi fikk sett litt mer av øya på egenhånd på denne måten. Vi var litt i stuss på hvordan vi skulle få levert nøklene tilbake ettersom Charlie var og fulgte byggearbeidene på øya si. Holdningen var grei, "bare legg nøklene i bilen, hvem skal stjele den liksom? vi er på en øy". Enkelt og greit!


Gutt som har gledet seg til kabriolet

Klokken tre var det bare å stille seg i kø for å komme seg på båten tilbake til fastlandet. På oppdrag fra Maggie var det bare å hive seg i første småbåt ut, for her skulle man ha plass på taket, så vi kunne nyte sola mens vi cruiset innover. Maggie fikk beinet seg fram som om hun skulle hatt Purple heart fra black friday. Etter halvannen døsig time kom vi til dagens bestemmelsessted; Trump Panama Ocean Club hotell, hvor vi skulle tilbringe vår siste natt i Panama med litt lux. Der passer det å sette punktum for nå. Turen går nå hjem til El Salvador, hvor Maggie atter måtte på jobb på mandagen. 
 





 

#reise #panama #perleøyene #paradis #romantisk

Hun sa ja!

Dagens innlegg blir av den mer sentimentale og hyggelige sorten. 

Mange bekjente vet at jeg i en stund har gått med planer om å fri til min kjære Margarita, og i går kulminerte det med at ringen smatt på fingeren som fot i hose. 

Det begynte i starten av november da jeg tok opp temaet både med noen utvalgte kollegaer og venner og fikk god støtte fra begge sider. Etter å ha vært i et storslagent bryllup i Istanbul i sommer, var jeg klar over at Maggie syns det å gifte seg var stort. Vi hadde diskutert fremtiden og jeg hadde sterkt inntrykk av at hun var klar for et store spørsmålet, selv om vi strengt tatt bare ha vært sammen i halvannet år. Men vi er i 30-åra og ting har en tendens til å gå raskere enn i de svingende 20-åra. 

Etter et New York-besøk i oktober hadde jeg funnet ut ringstørrelsen til Margarita, og hvilken fasong som fenget henne mest. Jeg lærte dette ettersom hun er stor fan av å "stikke innom" Tiffanys en liten tur. Jeg valgte å luske i bakgrunnen og leke uinteressert i hele greia, men hun skjønte sikkert at jeg fulgte med. 

Vel tilbake i gamlelandet var det dags for å finne riktig type og siden jeg ikke kunne så mye om gull, bling og glitter lot jeg min venn google fine nærmeste forhandler av "Princess cut". Det viste seg å være Tesori oppi Inkognitogata. Passende plassering av butikken, for den var jammen ikke lett å finne. Opp en trapp og inn en stor dør med knøttlite skilt. Heldigvis var det en hjelpsom herre som kunne vise vei for en stakkar som var tapt på veien. Alt var klart, det var bare å pakke den med og reise avgårde. 

Bevisst som jeg var om hvor jeg var på vei hen gjaldt det å gjemme den godt. Jeg slapp heldigvis å ty til så drastiske skritt som å teipe den mellom rompeballene. Et reisebelte til å ha på magen gjorde heldigvis susen. Dog, jeg sov med den i senga på det shady motellet i Miami, tross alt!

Hvordan skulle det gjøres?

Den store bøygen var jo selvsagt å finne ut hvordan selve frieriet skulle gjennomføres. Her var det mange alternativer som dukket opp i planleggingsprosessen. Et av problemene med å skulle gjøre det så langt vekk hjemmefra, med dårlige spanskkunnskaper og lav bevegelsesfrihet var mangelen på mulighet til å planlegge og organisere mye på egenhånd. Jeg følte meg litt avhengig av å finne en åpning i en av de mange tingene vi hadde planlagt at vi skulle gjøre. I romjula skal vi på cruise i karibien, og opprinnelig tenkte jeg at dette vare et perfekt sted å gjøre det. Men jo nærmere avreisedatoen kom jo mer merket jeg at det føltes veldig lenge til. Rett før jeg dro ble det klart at vi skulle rett til Panama, og vips åpnet det seg flere muligheter. Vi hadde lyst til å reise til Islas las Perlas i helga, og de bildene jeg så av området tilsa at her var det gode muligheter for å finne et litt bortgjemt og romantisk sted for å sette det hele i stand. 

Da jeg ankom El Salvador viste det seg at Maggie hadde gjort det hun gjør best. Gå inn på tripadvisor og bestille bord på de best ranka restaurantene på stedet.  Da kunne hun avsløre at på fredag kveld skulle vi på den beste restauranten i byen; Donde Jose. Plutselig åpnet det seg enda en mulighet for å slå til. Her gjaldt å være på tå hev innså jeg. 

Da kvelden opprant fikk jeg sneket ringen over fra reisebeltet i safen på hotellet og inn i det tilhørende smykkeskrinet, og så over i innerlomma på kveldens blazer. Heldigvis satt hun i en opphetet telefon med El Salvador røde kors. Sikkert noe de hadde vært sent ute med å ordne, manana, manana og alt det der. Hun catcha meg hvertfall ikke. Vel framme på restauranten viste det seg at vi hadde fått bord ved "chefs table". Dette var en bar hvor vi satt sammen med to andre og kunne se på at kokken laget maten. Dette skapte naturlig nok noe problemer. Hvordan skal man gå ned på kne elegant når hun sitter på en barkrakk. Blir veldig langt opp. Samtidig, er det ikke litt kleint å påføre andre gjester som sitter like ved siden av deg et slikt opptrinn?


Beste bordet i rommet, så lenge du ikke har tenkt å fri
 

Jeg var også usikker på hvor langt jeg skulle gå i overdådighet. Heldigvis gjorde Margarita narr over at jeg ble flau over å ha bestilt noe litt feil, da jeg forsøkte meg på spansk. Dette gjorde at jeg kunne fritte henne ut om flauhet, hvorpå hun kunne meddele at hun ikke ble flau. Kjør på tenkte jeg da. Middagen skred frem og jeg skal innrømme jeg slet med å finne et passende tidspunkt i samtalen. Etterhvert snakket vi om å stikke på rooftopen på Hard Rock Hotel i Panama etter maten, den skulle være den beste utsikten i byen. Her øynet jeg en mulighet for å kompensere for den litt kinkige posisjonen vi var plassert i. 

Før siste dessert ble servert gikk jeg på do, tok en ekstra titt på ringen, så meg i speilet og forsøkte å manne meg opp for oppgaven. Det kunne gå bra på rooftopen, men jeg hadde lagt merke til at lyssettingen i baren i restauranten var helt perfekt for å få mest mulig glans ut av diamanten (Ja, jeg har sett på den i alle typer lys). Vel tilbake på bordet må jeg ha sittet med et fårete glis, fordi Maggie spurte plutselig, "hvorfor smiler du sånn? Du ser så forelsket ut". Åpningen var kommet! Det føltes som den røde løperen var rullet ut. "Kjør på", tenkte jeg. Jeg kunne meddele at ja, jeg er veldig forelsket, og jeg har noe å spørre deg om. Jeg så rett inn i et ansikt fylt av overraskelse og sjokk. Hun grep seg til kinnene og da jeg skulle til å trekke ut boksen med ringen sa hun: "Har du ring? Ikke ta den ut. Dette er så flaut!" Jeg ble lettere overrasket, men merket fort at her var det overraskelsen hennes og sjokket som snakket, ikke noen uvilje. I etterkant er det godt å vite at Maggie og kan bli flau. Mens tårene i øynene hennes begynte å piple frem spurte jeg "vil du gifte deg med meg?". Et svakt "Ja" kom over leppene hennes, og jeg kunne ikke unngå å juble inni meg. Jeg ville så gjerrne ta ringen ut og sette den på fingeren hennes. Vi ble sittende og se på hverandre, smile, mens hun tørket noen tårer og forsikret seg om dette virkelig skjedde. Da naboparet var ferdig med å spise desserte sin og forlot bordet følte vi det var fritt frem, og ringen kom frem og fant plassen på ringen. Et øyeblikk jeg aldri vil glemme så lenge jeg lever! 


Slik kan lykken utarte seg
 

Vi var ferdige med måltidet, og måtte forlate lokalet på grunn av at det kom en ny bordsetting. En kort Ubertur senere befant vi oss i 62. etasje med utsikt over hele bukta og begge endene. Dette viste seg å være mye mer holligong-nattklubb enn jeg hadde sett for meg, i tillegg til at det hverken var særlig romantisk eller lyst. Der og da innså jeg at det var veldig bra jeg gikk for restauranten til syvende og sist. Heldigvis hadde de et godt utvalg av bobler og etter å ha delt en Gul Enke i armkroken til hverandre var det dags å komme seg tilbake på hotellet. Allerede ved soloppgang dagen derpå gikk båten til Perleøyene.

 

Tormod

#frieri #forelskelse #panama #reise

Late dager i Panama

Jeg avsluttet første reisebrev med å sovne i El Salvador. Dagen derpå var det knapt tid til å sove ut. Veien var klar, vi skulle til Panama City fordi FN arrangerer  risikokonferanse og hadde invitert Margarita til å delta. Jeg skal ikke nekte for at jeg er litt misunnelig på henne. Tipper det hadde vært noen interessante temaer dersom jeg fikk delta selv. Men jeg løper litt for fort avgårde nå.

Av pengehensyn bestemte vi oss for at jeg skulle ta et tidligere fly til Panama. Det gikk halv 9, så heldigvis var sjåfør Bladimir på plass allerede klokken 6. Serviceinnstilt til beinet der altså. Veien til flyplassen forløp i stillhet, mens jeg fikk anledning til å observere det allerede yrende folkelivet som befant seg langs veien. Her må jeg skyte inn at jeg etter alle skrekkhistoriene om dette landet nærmest forventet å se både drive-by-shootings og pistoler på hvert gatehjørne. Det var derfor med glede jeg observerte unge og gamle stimlende langs fortauene tydeligvis på vei til jobb eller skole. Her ventet man på bussen, og dagarbeiderne steg inn på lasteplanet på utslitte pickuper, sansynligvis for en dag med sukkerhøsting. Det var massevis av lastebiler stappet med sukkerrør langs veiene, så det er tydeligvis innhøstingssesong om dagen. 

Vel framme på flyplassen viste Avianca seg å være mañana airlines, og var vel 45 minutter forsinket. Maggie er uenig i beskrivelsen og mener de er veldig punktlige til vanlig, men min erfaring fra 2008 da jeg turnerte regionen sist gjør meg skeptisk til dette. Krysser fingrene for turen tilbake. 

 

Panama

Vel fremme i Panama ble jeg overrasket over å finne ut at de hadde et like omfattende migrasjonsregime som USA med både fingeravtrykk og bilde. Heldigvis var de effektive. Ettersom Margarita kom etter meg og hadde skyss fra flyplassen så tok hun bagasjen så jeg kunne reise med en lett sekk. Det viste seg å være et sjakktrekk ettersom jeg da fikk god anledning til å sjekke ut Casco Viejo - som er gamlebyen i Panama By. Jeg kasta meg i en Uber akkurat i det himmelens porter åpnet seg. Jeg trodde det regnet ille i El Salvador, men hadde ikke sett noenting viste det seg. Alle kjørte med nødblinket på (de sakka ikke på farten, men dog). Det var fasinerende å se hvor mye regn som kunne komme på en gang, og vel så fasinerende å se hvor gode systemer de hadde for å ta unna alt vannet. Oslo kunne nok tatt en titt hit.

video:mov00061
Fanga under et tak.

Vel framme ved nationalteateret i gamlebyen. Et mål jeg hadde valgt på random da jeg bestilte, ble jeg sluppet ut ved en baldakin slik at jeg hadde noe å gjemme meg under. I etterkant skulle jeg ønske spansken min var sterk nok til å si jeg ville slippes av et sted jeg kunne gått inn. Jeg ble nå stående der i en halvtimes tid og krøke meg inntil en vegg. Dette siste føltes nødvendig da det begynte å lyne noe voldsomt. I starten var det et stykke unna, men da lyn og torden kom i samme øyeblikk var det merkbart behov for å gjøre seg en smule mindre der jeg sto.

Været skifter fort her nede så etter en halvtimes tid lysnet det opp og jeg kunne ta fatt på min rundtur i gamlebyen. Her var det en veldig koloniell stil, og jeg var overrasket over hvor flott og velholdt det var. Gamlebyer kan fort bli slitne og ustelte, bare se på Oslo, men her var det tydelig at man tok vare på ting. Det hadde neppe skadet om de kuttet ut noe av biltrafikken for om denne bydelen hadde vært bilfri hadde det vært helt nydelig. Tydelig at de ikke har en Lan Marie i  bystyret.

Trangt og koselig. Glad jeg ikke må kjøre her.

Obligatorisk med en alvorlig selfie.


Ikke tvil om at her har de holdt det gående siden 1500-tallet.


Til og med noen statements var det plass til. Denne var forøvrig malt over allerede på onsdag. Så her er den bevart for ettertiden.

Tirsdag var hviledag her i Panama. All reisingen hadde krevd sitt så jeg tok det helt med ro og leste bok. Det eneste av interesse var gårsdagens bloggpost.

Onsdag var det derimot dags for å se det eneste Panama vel er kjent for utenom hattene sine, den store kanalen!. Rett ved Panama By ligger innkjøringen fra stillehavssiden. Både fra flyet og fra havna ser man lasteskip i hopetall, og de står i en verre kø enn på postkontoret siste sendedag før jul.


En mils tur oppover langs kanalen kommer du til Miraflores-slusene, som er første sluse på veien. det er to sluser på stillehavssiden og en på atlanterhavsiden. Totalt skal båtene heises opp 26 meter slik at de kan krysse landet på det som er en massiv oppdemmet innsjø. Jeg var dessverre akkurat for sent ute til å se det siste skipet bli hevet, men fikk såvidt med meg halen på det mens det seilte videre inn i kanalen. 

Rutinert av seilbåten å slenge seg med på lasset når den store båten sikkert hadde betalt hele gildet. 



Det er en viss høydeforskjell som skal forseres gitt.

Av en eller annen grunn var det flere timer til neste skip skulle inn i slusene så jeg fikk ikke med meg det store øyeblikket. Dette var sikkert like skuffende for alle skipene i kø som for meg, men det var sikkert lunsjpause, vett.

Vel inne i bygget igjen var det tid for å sjekke ut utstillingene. Kanalen har rukket å bli både 100 år og bygges ut for å tåle dagens skipsstørrelser. Over fire etasjer fikk jeg et innblikk i både hvordan alt ble bygget, hvordan dyre og plantelivet påvirkes og hvordan hele greien fungerer i dag. Vanskelig å gjengi hele kanalens historie, men jeg anbefaler på det sterkeste folk å besøke dette stedet. Artig fun fact: Når du kjører inn i kanalen fra atlanterhavssiden befinner du deg lenger vest enn når du kommer ut på stillehavssiden.


Overblikk over kanalen.

Til ære for søstra som sikkert umiddelbart vet hva slags geologi de har på stedet.

Vel tilbake på hotellet var Maggie ferdig med sitt opplegg og vi gikk for å skaffe henne en ny arbeidspc. Der skulle det være MacBook Pro for alle penga selvsagt. Ser ikke fasinasjonen selv, men hun om det. Der gikk det fort i svingene og etter en heftig runde fikk hun prutet den inn under budsjettet. Mens jeg bare sto der og var imponert. Her observerte jeg noe interessant. Da Macen var betalt for måtte vi ta den med inn på bakrommet og åpne den slik at begge parter kunne forsikre seg om at alle delene var med og at Macen slo seg på. Uvisst om det er sneaky kunder eller sneaky butikker som har ført til denne praksisen, men så mye for tillitssamfunnet gitt. 

På kvelden gikk turen til gamlebyen igjen for å spise middag. Vi var da ute med sjefen for de som jobber i Røde kors i Amerika. Turen gikk til en fiskerestaurant som het The Fish Market. Strengt tatt var det en bil hvor de lagde mat, a la food truckene som står nede på rådhusplassen. Forskjellen var at det hadde noen bord og litt tak over. Spartansk innredet, men maten var fantastisk. Spesielt fisketacoen var et kvalitetsmåltid. Samtalen gikk lett og ølet fikk bein å gå på. Heldigvis var det til stor hjelp for å sikre at jeg holdt meg lenge oppe, slik at jet lagen endelig har avtatt. 

Nå er posten blitt lang nok for denne gang. Følge med for flere oppdateringer om det ene og det andre.

Kommenter gjerne om det er ting dere er interessert i å høre mer om eller vil jeg skal skrive om.

Tormod
 

 

En gyllen halvmeter

Mens bloggformatet siver inn over meg, og jeg forsøker å finne min uttrykksform, blir det nå et avbrekk fra reising og jeg fokuserer på en skikkelig matopplevelse.

Etter en lang dag på kongress ville Maggie ha en kjapp og enkel middag. Med kort vei til foodcourten på kjøpesenteret ved siden av var valget enkelt. Eller enkelt og enkelt, man har jo 20 forskjellige spisesteder å velge mellom. Valget falt til slutt på en burritosjappe. Er man i mellom-amerika så var det vanskelig å komme unna. 

Margarita bestilte varene på sitt plettfrie spansk, men jeg tror mannen i kassa overvurderte apetitten min da vi sa kjør på. Vel er jeg en stor mann, men dette satte min egen fredagstaco i skammekroken.


 

Her holdt det ikke med 1 lefse gitt. Å stoppe de og innrømme nederlag kom ikke på tale, en viss stolthet har man jo. Så her var det bare å stå rolig å se på lass med ris, kjøtt, bønner, salsa og grønnsaker bli lempet oppå. Vår venn med forkleet rullet sammen en tight pakke som han skulle vært ektefødt cubaner. Må si jeg var imponert over håndverket. Margarita stakkar fikk nærmest mindreverdighetskomplekser med sin stakkarslige småburrito.


"En halv meter mindre over bakken, er forskjellen på deg og meg"
 

Jeg må innrømme jeg tvilte på egne evner en stund da jeg fikk den i hånda. Så her var det bare å gå til verks med huet først. Helt skamløst.


Pågangsmotet var på topp.

Halvveis nede begynte en metthetsfølelse man bare kjenner på julaften å melde seg, her var det bare å bite tenna sammen. Herregud mann du har da løpt et maraton, dette er ingenting.


Mann som er fullstappa.

Burritoen ble til slutt behørlig beseiret, selv om ansiktsuttrykket neppe overlater noe av følelsen i kroppen til fantasien. Julaftenmetthetsfølelsen var definitivt påtrengende, men i etterkant må jeg si; pinnekjøtt ligger tyngre i magan!

Mens jeg sitter og skriver dette dagen derpå er jeg fortsatt mett. Neste gang går jeg for en pequeño!

Tormod
 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Februar 2017
hits